Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Jan Guillou:

Heksenes tid

Heksenes tid

Dette er en dokumentarserie basert på boken Heksenes forsvarer.

Vi befinner oss i Sverige på 1600-tallet. Panikken herjer. En tilsynelatende ubetydelig hendelse blir innledningen til et av de mørkeste kapittel i nordisk historie - hekseprosessene. Dalarna, Mora, Gävle, Stockholm, heksejakten sprer seg som ild i tørt gress. De mest grusomme handlinger mot vesentligst uskyldige kvinner finner sted. Heksepanikken har dimensjoner som kan sammenlignes med en naturkatastrofe. Overgrepene kulminerer i 1675 i Torsåker kirke under presten Laurentius Horneus, med den største heksehenrettelsen i Nordens, ja kanskje hele verdens historie. Av 700 innbyggere blir 71 henrettet, derav 35 kvinner, 2 menn og 4 gutter, en tiendedel av befolkningen utryddes.

Vi forflytter oss til Danmark 1612-13, og får høre om Kristian IV og hans heksefobi. Han er unormalt interessert i hekser og følgelig ser han dem overalt. Her blir heksene først torturert for etterpå å bli brent levende. Adelige kan også være hekser, noe som er uhørt i andre land.

I Spania, på 1600-tallet, lever en herre ved navn Salazar Frias, en inkvisitor som frigjør heksene og redder på det viset mange menneskeliv.Han er overbevist om at når en følger sin samvittighet så vil fornuften seire over djevelskapen. I 1614 blir besluttningen om å avskaffe hekseprosessene tatt i Spania.

Filmen belyser også dagens paralleller til 1600-tallets heksepanikk. I Bjugn 1992, blir Ulf Hammern, en barnehageansatt, sparket fra jobben. Bakgrunnen er mistanke om seksuelt misbruk av barn i Bjugn kommune. Foreldre og barn blir avhørt og stedet blir invadert av journalister. Det vanker historier om sex-orgier blant bygdas lærere og prester. 31.januar 1994 blir Ulf Hammern frikjent i Frostating lagmannsrett.

Det antas at 30-40000 kvinner i hele Europa ble henrettet på bakgrunn av innrømmelse av forbrytelser de aldri hadde begått. De gammeltestamentlige lovene lå til grunn.

Jan Guillou er fortelleren i filmen. Denne sørgmodige epoken i verdenshistorien er interessant fremstilt gjennom hans eminente fortellerkunst krydret med effekter og dokumentasjon.

 

Spilletid:4 timer

Språk:svensk

Tekst:norsk

Del på facebook
Ryan Murphy :

The normal heart

Omslag film The normal heart

The Normal Heart er ikke en biograffilm. Det drejer sig om sygdom, død, sex og homser så det er ikke ligefrem mainstream. Den er da også lavet af HBO og er en såkaldt TV-film.

Desværre bliver filmen ikke mindre væsentlig af den grund. Det drejer sig om aktivisme og om at kæmpe mod overmagten. Hvilken strategi skal man vælge? Være hysterisk og råbe op eller prøve at bruge de officielle kanaler, selv om det gang på gang ikke fører til noget?

Og hvad gør man, når man skal kæmpe for en gruppe mennesker, som egentlig ikke ønsker at blive reddet?

Filmen sætter mange ting på spidsen og beskrivelsen af det homofile miljø i New York på starten af 1980-tallet tager det hele med. Den prøver ikke at skjule risikoadfærd eller tegne et rosenrødt billede så tanken om, at de selv var skyld i epidemien, ligger lige for. Heldigvis går filmen dog også et skridt videre og prøver at vise, hvordan det var nået så langt. Den tvinger også publikum til at tage stilling til, om ansvar for egen ulykke fratager en retten til bistand og hjælp.

Emnet for filmen er AIDS men der er mange områder, som ligner: Miljø, tilsætningsstoffer, rygning, flygtninge for eksempel. Det er en film, jeg godt kan anbefale men det er ikke nogen søndagskosefilm. Man bør nok se den, når man har overskud.

Del på facebook
Anne Sewitsky:

De nærmeste

De nærmeste

Når filmen starter er vi i bryllupet til unge Charlottes beste venninne, og Charlotte holder tale. Der viser hun akkurat litt for mye takknemlighet over at venninnens familie har tatt så varmt i mot henne, det blir litt pinlig der det skinner gjennom at Charlotte har savnet denne nærheten i sin egen familie. Og når hun stjeler arvesmykket som venninnen får i bryllupsgave fra gavebordet, skjønner vi at noe er temmelig galt fatt med Charlotte. Hun har vokst opp med en mor som har vært distansert og egoistisk og ikke klart å få noe nært forhold til datteren. Om faren hører vi lite, Charlotte sier til psykologen at «han drakk», og det er det. Nå ligger han på dødsleiet, og verken Charlotte eller moren klarer å ta situasjonen inn over seg eller snakke om det.

Så dukker plutselig Henrik opp, Charlottes noe eldre halvbror. Han ble forlatt av deres felles mor som barn og Charlotte har ikke møtt ham før. Både Charlotte og Henrik er sterkt preget, nærmest skadet, av oppveksten sin henholdsvis med og uten den følelseskalde moren. De opplever en intens og umiddelbar kontakt som de begge forveksler med forelskelse. Ganske raskt får de et seksuelt forhold, hele situasjonen blir en slags besettende boble der bare de to eksisterer, og der de velger å verken se eller snakke om alle de åpenbart problematiske tingene. Forholdet mellom de to er også veldig ujevnt, der Charlottes usikkerhet og unnvikenhet blir enda mer tydelig stilt opp mot Henriks dominerende, aggressive rolle.

Filmen ble mye omtalt på grunn av de eksplisitte sexscenene mellom halvsøsknene, men den er først og fremst et portrett av en ung kvinne som er grunnleggende utrygg i alle sine nære relasjoner. Charlotte underviser små barn på en danseskole, og det er vondt å se hvordan hun «stjeler» til seg litt nærhet fra småbarna, og ensomheten og misunnelsen hun kjenner på når de løper inn i favnen til sine foreldre etter danseoppvisningen.

Jeg synes dette er en god, sterk film om ensomheten og skammen ved det å leve uten tilstrekkelig omsorg fra de som skulle vært ens nærmeste.

Del på facebook
Invasion of the Body Snatchers

En klassisk thriller/skrekkfilm som fremdeles er urovekkende og spennende.

Handlingen, som er basert på Jack Finney sin bok av samme navn, finner sted i en liten by i California USA hvor flere av innbyggerne visstnok har begynt å oppføre seg veldig merkelig. Hovedpersonen, doktor Miles Bennell (spilt av Kevin McCarthy), får flere henvendelser fra folk som er redd for at venner eller familiemedlemmer ikke lenger er den de gir seg ut for å være. Til å begynne med avfeier Bennell det som paranoia og hysteri, men det viser seg etter hvert at det dreier seg om en ganske ekte trussel.

Den lille byen er blitt offer for en utenomjordisk invasjon, hvor det skapes duplikater av innbyggerne som tar over deres plass i samfunnet. Disse kopiene gror organisk i belger (seed pods) og har akkurat det samme utseendet, hukommelse og minner som mennesket de skal erstatte, men er fullstendig fri for menneskelige følelser og empati. Stille og rolig tas byen over, men hvor mange av dem finnes det og hvem kan man stole på?

I anmeldelser og beskrivelser blir Invasion of the Body Snatchers blir ofte sett på som en mulig kommentar på den kalde krigen og frykten den skapte. Visstnok har filmen blitt tolket i flere retninger, både som et forsvar av den anti-kommunistiske politikken på femti-tallet, og som en kritikk av den samme politikken og paranoid frykt.

Filmen tar opp temaer som gjør den aktuell også I vår moderne tid. Frykten for tap av identitet, tap av medmenneskelighet og empati, frykten for det ukjente, paranoia, skjulte fiender i samfunnet (hvem kan man stole på?) og en verden som blir mer og mer kompleks og fiendtlig er alle temaer som opptar oss fremdeles.

Fordi filmen tar opp grunnleggende menneskelige følelser omkring frykt/fremmedfrykt, så vil den antagelig alltid kunne snakke til seerne og gi oss en neglebitende opplevelse.

Del på facebook
Øystein Karlsen:

Dag

Dag

Dag Refsnes, spela av Atle Antonsen, arbeider som samlivsterapeut, noko han har gjort i ein del år. Hendingar i oppveksten og gjennom dei første åra som terapeut har gjort at han no oppfordrar alle pasientane sine til å gå frå kvarandre. Alle ville nemlig blitt lykkelegare om dei berre budde åleine.

Dette spesielle livsstandpunktet gjer Dag ein tanke uortodoks i jobben sin, det vert tydeleg ved at skilsmisseprosenten blant pasientane hans ligg på over 90. 
Bedre blir det ikkje av at søstera til Dag set han opp på kontinuerlige blinde dates og at den einaste venen hans, Benedikt, som stadig hamnar i dei villaste situasjonar, sov ut rusen ved hattehylla i gangen hans. For å takle alt dette har Dag eit lager med beroligande middel gøymd i Pez-dispenserar på badet. Det heile toppar seg når Dag forelskar seg i ei kvinne like skakkøyrt som han sjølv, og heile det trygge åleine-livet hans er trua.

Dag er delt inn i mange små enkelthendingar eller sekvensar og alle desse til saman kan oppsummerast i éin slags livsfilosofi. I byrjinga av kvar episode ser vi ei teikning av Jan Stenmark med ei lita anekdote under, eit poetisk innslag med eit lite alvor i, på samme måte som Dag er ein humorserie om alvorlige ting.

Regissør Øystein Karlsen har saman med Kristoffer Schau etter mi meining skrive eit av dei beste komediemanusa nokonsinne. Eg likar at serien teknisk sett er ein komedie, men at den også er veldig mørk og melankolsk, og tek deg med til stader som gjer deg ukomfortabel. Serien har ein god dose forrykande action, mange burleske situasjonar og drøye ting som skjer, men den har også eit eksistensielt alvor. Det er nettopp i dei sprø situasjonane du finn dei såre kjenslene, og for så vidt også omvendt.

Rollefigurane er eit av dei sterkaste korta til serien. Dag, Benedikt og gjengen startar som tydelege, nesten karikerte typer. Etter kvart får dei lov til å utvikle seg og vekse, uten at særheitene deira har forsvunne. Og dei er utruleg godt spela av Atle Antonsen, Anders Baasmo Christiansen og dei andre. 

Del på facebook
Eric Toledano:

De Urørlige

De Urørlige

Driss hører til i en notorisk nedslitt innvandrerstrøk eller banlieue på utkanten av Paris når han ikke er i fengsel. For å nave videre må han dokumentere nok jobbintervju. Med Philippes underskrift vil han få nok i denne omgang. Men møtet med denne potensiell arbeidsgiver i en luksusleilighet i selveste 1. arrondissement blir ikke bare et usannsynlig møte, men en hyggelig allianse mellom en som er lam av ryggmargsskade og sin nye omsorgsyter.

Ansettelsen skipler Driss, men den uvante luksus i form av eget bad med gullbein, en enorm oljeportrett som stirrer ned mot han i sengen og ikke minst nedsettende blikk fra Philippes øvrige pleiere er en større utfordring. Men for sensitive Philippe er Driss nettopp det han trenger for å løfte han ut av kjedsomheten.  Til stor glede for oss andre, glir unge Driss inn i rollen som pleier med et mer og mer smittsomt smil og tilfører fart og spenning i den eldre Philippes liv. Og når Philippe får smaken på livet får Driss en del overraskelser i retur. De rake motsetninger mellom dem understrekes av musikalske preferanser, uten at musikkvalget blir klisjéer for deres kontrastfulle bakgrunner. At de kommer hverandre i møte på dette feltet oppsummer den gode følelsen vi får av det usannsynlige kameratskapet.

Det er den kjente skuespilleren François Cluzet som har rollen som Philippe, men Omar Sy som Driss kan virke som hovedpersonen i denne komedie. Men dette blir å undervurdere nyansene hos Philippe, begrenset av sitt handikapp som han er. Filmen snur altså to fordommer opp ned. Enda bedre, den er basert på en sann relasjon.

7 år, men passer ikke for barn. Fransk tale og norske tekster.

Del på facebook
Lukas Moodysson:

Lilja 4-ever

Lilja 4-ever

16-årige Lilja står på en bro i Malmö en grå ettermiddag. Med den mektige lyden av metallbandet Rammsteins Mein Herz brennt i bakgrunnen, aner vi at her burde ikke Lilja være. Man glemmer ikke denne åpningsscene, for filmen kommer til å ta tak i seerens mage og hjerte.

Det handler om å komme seg ut, komme seg vekk fra livet blant nedslitte boligblokker i en sovjetisk drabantby, boblende over av ungdomsenergi som Lilja er. Da mora stikker avgårde til Vesten med en kjærest på den bitreste tenkelige måten, blir Lilja alene med sin eneste venn, 12 år gamle Volodia, som hun kan fortsette å sniffe lim sammen med.

Til gjengjeld er Volodia godt og varmt selskap, spilt så uvanlig godt av Artiom Bogutsjarskij. Men Lilja, velspilt av den fotogene Oksana Akinshina, har sine opp- og nedturer for å si det mildt. Hun kjeder seg, livet er flat, men en sjelden gang får hun også pynte seg. Humørsvingene er akkompagnert av uttrykksfulle lydspor som påvirker filmopplevelsen betraktelig; som nevnt tyske Rammsteins tungsinn, svenske Lambrettas håpefulle toner, russiske tATus melankoli og russiske ViaGras munter spenning.

Så dukker det opp en kjærest, en svensk russer som kan gi henne den samme mulighet som mora fikk. Da blir det Volodia som blir lei seg og vi føler veldig med han. I blant tar regissøren effektivt i bruk slow motion og Vivaldi-toner for å få oss til å dele hva en unge jentes hjerte utsettes for før og etter dette gjennombruddet som å flytte til Sverige er.

Om musikken er mektig, er historien sterk; en film som gjør de fleste andre filmer trivielle. Seeren gjør sine tanker lenge etter. Man kan ikke unngå å bli klokere, for filmen er så virkelighetsnær, og der er det en forskjell fra Lars von Trier.

Regissør Lukas Moodysson skapte noen usedvanlige gode filmer på slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tallet, spesielt ungdomsfilmer og spesielt Fucking Åmål (1998). Naturligvis ble det store forventninger til det som måtte komme etterpå. Med denne filmen (2002) ble det en ny vri med andre følelser, ny teknikk og en ny holdning som gjorde han Nordens beste regissør for tolv år siden. Filmen ble veldig godt mottatt rundt om i verden, men ble problematisk i Sverige. Aldersgrense 15 år.

Del på facebook
Matthew Warchus :

Pride

Pride

Snakk om kulturkollisjon! Homse-London møter streikande walisiske gruvearbeidarar. Vi er tilbake i 1984 under Margaret Thatcher si beinharde regjeringstid. Streikar og nedlegging av gruveindustri pregar landet. Gruvearbeidarane streikar i månadsvis og mange familiar slit med å få endane til å møtest.

«Pride» er basert på ei sann historie om ei gruppe homofile aktivistar som samlar inn pengar til gruvearbeidarane og familiane deira. Dei  identifiserer seg med arbeidarane sin kamp mot overmakta og etablerer aktivistgruppa «Lesbians and Gays Support the Miners». Gruppa slit med å finne nokon som ønskjer å ta imot pengane. Til slutt får dei kontakt med eit gruvesamfunn i Wales og ein fargerik gjeng frå London fyller opp minibussen for sjølve å overrekke dei innsamla pengane. Det vert litt av eit møte på forsamlinghuset i den vesle gruvelandsbyen.

Filmen er ei varm forteljing om samhald og solidaritet, og om korleis ein felles kamp kan hjelpe å bryte ned fordommar. Dette er i høgste grad ein politisk film, både om den lange og harde gruvearbeidarstreiken og om dei homofile sin kamp på 80-talet. Men dette er ingen dyster og trist film, det er ein skikkeleg artig film som varmar om hjerterota.

Skodespelararne er utruleg gode, som vanleg i britiske filmar. Særleg må Imelda Staunton og Bill Nighy nemnast. Eg har sett dei i mange gode roller tidlegare og i denne filmen er dei svært sjarmerande som dei fremste forkjemparane mot fordommar i den vesle gruvelandsbyen.

 

Del på facebook
Jean-Marc Vallée:

Wild

Wild (2014)

Ut på tur, aldri sur. Filmen «Wild» (2014) skildrer en kvinne som gikk 1800 km alene gjennom villmarka i delstatene California og Oregon. Hun er uerfaren med lange fotturer men har stort pågangsmot. Like viktig som historien om turen er hvorfor hun gjorde det og hva som skjedde med henne innvendig, både underveis og når hun nådde slutten.

Dette er en filmatisering av en sann historie opprinnelig fortalt i bokform av Cheryl Strayed, kvinnen som selv utførte turen. Strayed mistet sin mor av kreft da moren var bare 45 år gammel. Deretter, som en følge av dyp sorg og fortvilelse, gikk hennes ekteskap i oppløsning og hun ble rusmisbruker. For å prøve å finne tilbake til et verdifullt liv, bestemte Strayed for å ta en utfordring i villmarka.

Boken om turen ble en bestselger, og når skuespillerinnen Reese Witherspoon ble kjent med historien, ønsket hun å lage en film om den med seg selv i hovedrollen. Witherspoon har fått mye ros for sin fremstilling av Cheryl Strayed, og mange føler at det er hennes beste rolle siden hun spilte June Carter Cash i «Walk the Line» (2005).

Jean-Marc Vallée er regissøren bak «Dallas Buyers Club» (2013) og på mesterlig vis bygger han opp denne filmen ved å veksle mellom den strabasiøse fotturen i storslått natur og minner (på godt og vondt) fra hovedpersonens liv. I tillegg er lydsporet til filmen bemerkelsesverdig med et fint utvalg av låter fra bl.a. Simon & Garfunkel og Leonard Cohen. Låtene brukes med god effekt til å gjenspeile følelsesmessig det som skjer på lerretet.

Filmen anbefales fordi den er inspirerende uten å være sentimental og man føler respekt for hva hovedpersonen har overvunnet i sitt liv.

Del på facebook
Frank Darabont:

The walking dead

Cover The walking dead

The Walking Dead (2010–d.d.)

Splatter! Det er lett å sjå på fjernsynsserien “The Walking Dead” som splatter; for her skvett det blod og tarmar heile tida. Men i motsetnad til splatterfilm, manglar TWD elementet av (tilsvarande sjuk) humor som pregar den sjangeren. For dette er alvor. Ja, faktisk blodig alvor!

TWD skildrar USA i ei postakopalyptisk tid der alle menneske har eit iboande virus i seg som gjer dei til zombiar om dei dør. Desse zombiane er hungrige skapningar som vraltar rundt for å gnage på alle levande som er att. Og blir nokon av desse bitne, endar dei relativt snart som zombiar sjølv – om dei da ikkje blir heilt dau ved å få eit stikk i hjernen. Zombiane går som kjent rundt og rallar «brain, brain, brain» heile tida.

Alle som ikkje likar slikt, vil sjølvsagt aldri finne på å sjå denne serien. Det er forståeleg, men dei får da ikkje med seg at det er ikkje zombiar dette handlar om – det er oss sjølve, og korleis vi framstår når fernissen frå sivilisasjonen brutalt blir rive vekk. Slik sett er ikkje TWD noko annleis enn andre filmar der folk blir sett i ekstreme situasjonar, om det er katastrofar, gisselsituasjonar eller krigsfilmar. Slik sett blir zombiane mest staffasje etter kvart, sjøl om dei sjølsagt er der som ei tikkande bombe gjennom heile serien.

Det mest interessante er likevel korleis personane utviklar i ulike retningar når dei er sett under press, og korleis personkjemien endrar seg i gruppa. Og korleis ulike grupper taklar situasjonen dei har kome opp i.Nokre episodar er via enkeltpersonar, for å forklare korleis dei vart som dei vart. Og andre episodar er først og fremst spennande, til dels ulideleg spennande.TV-serien er no inne i sin sjette sesong, og Fox TV, som viser TWD, har no eit prateprogram etter episoden, «Talking Dead», som tek opp det som hendte i episoden.TWD er basert på ein teikneserie som også har kome i norsk omsetjing nyleg.

Dei aller fleste av de som les dette, vil aldri komme til å like denne serien. Det er til å leve med, for alternativet er verre …

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av