Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Oliver Stone:

Snowden

Snowden

Edward Snowden er en 31 år gammel amerikansk statsborger, tidligere CIA agent og NSAs ulovlige overvåkings- tekniker som lekket tusenvis av klassifiserte dokumenter ut til offentligheten

 Dokumentene han lekket ut, avdekket NSAs hemmelige masseovervåkingsprogram. Disse avsløringene genererte media- storm og oppmerksomhet rundt om i verden på personvern og digital sikkerhet. Noe som førte til en global debatt om saken.

Snowden jobbet i ulike felt innen amerikansk etterretning, inkludert CIA i utlandet. Før han hoppet av jobbet han som infrastruktur- analytiker i NSA.

 Etter en reise til Hong Kong, avslørte Snowden dokumenter som beviser at NSA driver med ulovlig overvåkingsprogram uten offentlig tilsyn og utenfor grensene for den amerikanske grunnloven. Den amerikanske regjeringen anklager ham for tyveri av offentlig eiendom og  to spionasjetilfeller. Hver av anklagene har en strafferamme på ti års fengsel.

Mens amerikanske myndighetene strever hardt  for å få Snowden utlevert, hoppet han av til Russland .Der fikk han ett  års asyl og   tre års oppholdstillatelse fra 2014

Journalister forsetter å publisere dokumenter fra Snowden som avslører hemmelige systemer for global overvåking.

 

Del på facebook
Emanuele Crialese:

Respiro

Respiro

Lampedusa er på alle måter så langt i Europa en kan komme fra Norge. I denne poetiske filmen fra 2002, der lokalbefolkningen selv er skuespillerne, lenge før flyktningstrømmen fra Nord-Afrika, ser man hvor ulikt folk kan være innen vårt Europa.

I Respiro blir vi en del av et enkelt, tradisjonelt samfunn som på et punkt ikke er så ulikt vårt likevel, for mennene driv med fiske og kvinnene pakker fisken i fabrikken. Men den menneskelige atferden er noe helt annet. Småvoldelige guttegjenger arrangerer slåsskamper med sprettert, politiet er lett å overtale og varmen er nesten å kjenne.

Folkesnakket sirkulerer rundt Grazia (Valeria Golino), en ung mor til tre barn som som er et betydelig bidrag til filmen med sitt naturlig skuespill. Vi er i Italia, hvor familien graviterer rundt mora, men Grazia lider av den uheldige kombinasjonen av å være vimsete og for liberal for det konservative småsamfunn. Spesielt lider hun av kraftige humørskiftninger. Hennes oppførsel gjør mannen (Vincenzo Amato) urolig. Når hun forsvinner, angivelig til behandling på fastlandet, blir hennes eldste sønn Pasquale (Francesco Casisa) så oppbrakt at han dropper slåsskampene og klekker ut en plan for mora.

Når ingen kan bekrefte at hun har faktisk reist fra øya, blir hele landsbyen kastet ut i sorg og forvirring. Filmens styrke er ikke den ytre dramatikken rundt dette, men de små episodene underveis, bevegelsene, blikkene, for ikke å nevne flott undervannsfotografi. Filmen anbefales for sin troverdighet og mediterende effekt.

Del på facebook
Tim Miller:

Deadpool

Deadpool

Det var Fantomet, Lynvingen og slike som var superheltane i teikneseriar da eg vaks opp. Sett bort frå Supermann, var det ingen som flaug veggimellom eller hadde uforklarlege superkrefter.

Eg var aldri nokon fan av Supermann.

Fantomet var derimot berre ein mann av ære, som glei litt ut i det hormonelle etter møtet med Sala Palmer. Og Lynvingen, som no er mest kjent som Batman, var ein slags muskuløs Leonardo daVinci, og gjorde sitt til at amerikanarane skulle få interesse for realfaga for å kome over «sputniksjokket».

Men sia den tid har mutantane dominert teikeserieverda, og da mest kjent gjennom Marvel-universet. Det har kome ein serie med filmar om forskjellige X-men (som altså har utvikla eit x-gen som gjer at dei får overnaturlege superkrefter). Ingen har fenga meg noko særleg. Inntil i fjor (2016).

DEADPOOL er ein rå film om ein superhelt som verken har lyst til å være særleg helt eller super. Han er sjuk, men går med på ei meir enn spekulativ behandling for å bli frisk. DEADPOOL overlever den, får superkrefter, men føler han ser altfor ille ut til å gå tilbake til kjæresten. Derfor på med trikoten og ute etter hemn over han som mis(be)handla han.

DEADPOOL er sikkert for dryg kost for dei fleste og blir ei valdsorgie ihopblanda med stand-up og sjølvironi. Humoren er altså svært grovkorna, men slår garantert an for dei som er inne i sjangeren. Det kryr med referansar til andre filmar, meir eller (helst) mindre kjende skuespelarar og teikneseriehelter.

Regissør Tim Miller har levert den beste filmen, etter mi meining, med figurar kjent frå Marvel-universet. Den har aldersgrense 15 år, høgst forståeleg, og har fått ein poengscore på 8,1 på den kjende nettstaden imdb.com. I rollene: Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Ed Skrein m.fl.

Del på facebook
Thea Sharrock :

Me before you

Et helt halvt år

Filmen er basert på suksessromanen «Et helt halvt år». I ein liten engelsk landsby møter vi 26 år gamle Lou Clark. Kjærasten hennar er for det meste oppteken med heseblesande trening og Lou sjølv er nettopp blitt arbeidsledig. Ho jaktar på ny jobb og svarar på ei annonse om å bli ei slags selskapsdame for ein ung mann som er lam frå brystet og ned etter ei bilulukke. Den unge mannen, Will Traynor, tidlegare ein vellukka forretningsmann, er humørsjuk og vanskeleg. Han strevar med livet og vil berre gi opp. Men i motsetnad til familien hans nektar Lou å gå på tå hev og hennar sprudlande humør vert etter kvart vanskeleg å ignorere for Will. Han tinar opp og vert  fasinert av den positive og livsglade Lou. Saman opplever dei ei tid full av forandring, og både livet og hjarta deira, vert endra på ein måte dei aldri hadde trudd skulle vere mogeleg.

Dette er ein varm og inderleg film fylt av romantikk, sentimentalitet og også ein dose humor. Vi må berre gi oss over og la tårene renne.

Svært ofte er det slik at har ein lese boka, vert ein ofte skuffa når ein ser filmen. Men ikkje her, tykkjer eg. Sjølvsagt er viktige ting i boka utelate, men som romantisk  film er dette ein av dei finaste eg har sett.

Del på facebook
Erik Poppe:

Kongens nei

Kongens nei

Kongens Nei handler om en avgjørelse Kong Haakon VII måtte ta etter tre dramatiske døgn som fulgte invasjonen av Norge i april 1940. Hvordan skal kongen forholde seg til sitt rike, når tyske styrker har tatt over kontrollen av Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim i et lynangrep?

Selve historien burde vært kjent for alle, men filmen er en god presentasjon, med troverdige iscenesettelser, av tankene den norske kongen gjorde, da han fikk et ufattelig ultimatum: overgivelse eller døden. Han er snart på flukt med familien og regjeringen til Hamar og videre inn i Østerdalens skoger, med tyske fly og soldater i hælene. Underveis går det opp for han hva krig innebærer i praksis. Ved å spille på den tyske linjen kunne han hindre at flere norske liv går tapt, men hva med kongerikets ære?

Fokuset er ikke på kongen alene. Kronprinsen med sin liten familie er med han, noe som utsetter kongefamilien for enda større risiko, mens statsminister Nygaardsvold står fram som en samlende skikkelse under regjeringens krisemøter in det ene avsidesliggende pensjonat eller hytte etter det andre. Relasjonene mellom disse er interessante, generasjonskløfta mellom Kong Haakon og Kronprins Olav spesielt.

Filmen er også et fengslende blikk på den tyske sendemann, som virkelig ønsker fred mellom Norge og Tyskland og er uvel med det umulige ultimatum han er forpliktet til levere kongen.

Filmen er full av respekt for hovedpersonene, men dessverre avslutter den ved kongens nei. Det er fristende for møringer å tenke seg at regissør Erik Poppe kunne på sikt følge kongens og kronprinsens flukt videre til Molde, Åndalsnes og Tromsø, samt regjerings installasjon i London. Det går an å håpe på en del 2, en film om konsekvensen av Kongens nei.

Del på facebook
Matt Ross:

Captain Fantastic

Captain Fantastic

Captain Fantastic høyrest ut som endå ein superhelt-film, men i staden er det ein ganske annaleis film enn det ein vanlegvis får servert frå amerikansk hald.

Filmen handlar om familiefaren Ben som av idealistiske årsaker har valgt å leve eit alternativt, sjølvberga tilvære i naturen med sine seks born. Her underviser han dei på eiga hand i det han meiner dei burde lære og gir dei fysisk hardtrening for å overleve i villmarka.
Men då mora døyr etter eit lengre opphald på psykiatrisk sjukehus, bestemmer Ben seg for å forlate sitt heimelaga «paradis» og ta barna med til gravferda.  Turen gjennom det moderne samfunnet blir ei reise som kjem til å forandre alle involverte partar.
Konfrontasjonen mellom det trygge livet i skogen og sivilisasjonen viser kor framandgjorte familien har blitt etter åra i isolasjon. Det oppstår ei rekkje episodar med relativt brutale kulturkrasj, dette er skildra både med stor humor og sårheit.
Filmen har mange fine nyansar. Den kan lesast som sarkastisk kritikk av diverse sekter, frå paranoide dommedagsprofetar via strenge kyrkjesamfunn til revolusjonære kommunistar. Men samtidig, ved å legge synsvinkelen til Ben og familien hans, let filmen oss sjå vår moderne sivilisasjon utanfrå slik at også fleire sider av denne livsstilen står fram som lettare absurde.

Dansk-amerikanske Viggo Mortensen har fått ein velfortent Oscar-nominasjon for rolla som familiefaren Ben. På den eine sida er han grenselaust sta i livsstilen han har valgt, noko som grensar til det fanatiske og øydeleggjande. På den andre sida er han ein varm familiefar som elskar barna sine, og som gjer det han gjer i beste meining.

Del på facebook
Tom McCarthy:

Spotlight

Spotlight

Noen Oscar-vinnende filmer blir forbausende lite omtalt og blir dessverre mye fortere gjemt og glemt enn de fortjener. Spotlight fikk faktisk  Oscar for beste film og beste originalmanuskript i 2016 (mange som husket det?), og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams var nominert for beste birolle.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser, dette dreier seg om overgrepsskandalene i den katolske kirken, som viste seg å ha enormt omfang etter hvert som sakene ble rullet opp i det ene landet etter det andre. I filmen er vi i startfasen på begynnelsen av 2000-tallet, og vi følger en liten gruppe med gravende journalister i avisen Boston Globe, som skal se nærmere på en sak om en katolsk prest som mistenkes for seksuelle overgrep mot barn. Verken kirken selv eller myndighetene har tatt tak i saken, og avisen har tidligere lagt den bort fordi det var umulig å finne konkrete beviser eller personer som var villige til å snakke. Boston er den amerikanske storbyen som har høyest andel katolikker og kirken er åpenbart en enorm maktfaktor, så dette er mildt sagt sensitivt materiale for pressen å pirke i. Journalistene i Spotlight-redaksjonen møter da også en mur av taushet, bortforklaringer og trusler. Men deres standhaftige og tålmodige arbeid bærer etter hvert frukter, de samler beviser blant annet ved møysommelig gjennomgang av gamle arkiver, og de overtaler ofre til å stå fram med sine historier.

"Spotlight" er nøktern og troverdig i formspråket, her finnes ikke noe utvendig action, men alvoret i saken byr naturlig nok på mye stille drama. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. For at Spotlight-redaksjonen hadde en redaktør som ga dem tid og ressurser til å jobbe i fred med saken, og for at de hadde motet til å konfrontere maktpersonene som dekket over det som hadde foregått. De fikk snøballen til å begynne å rulle, systematiske, alvorlige og omfattende overgrep begått av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirken, over mange tiår og i mange land, ble etter hvert avslørt.

Vi får håpe at det fremdeles vil være rom i den etter hvert temmelig nærsynte «klikkbaserte» mediehverdagen for de gode graverne blant journaliststanden, de som kan avsløre de skurkene som er flinkest til å gjemme seg. Denne filmen viser akkurat hvor viktig pressen kan være på sitt beste.

Del på facebook
Grímur Hákonarson :

Stabukker

Stabukker

I ei avsidesliggande bygd på Island bur brørne Gummi og Kiddi. Dei er naboar og begge driv med sau. I familien har det gjennom generasjonar vore tradisjon med sauedrift og brørne er synleg stolte over dei flotte dyra som har blitt ala fram.

Men Gummi og Kiddi  har ikkje vore på talefot på fleire tiår og heilt nødvendig kommunikasjon dei i mellom vert utført av gardshunden som spring frå den eine garden til den andre med ordknappe meldingar på papirlappar.

Men når skrapesjuka rammar bygda og veterinæren bestemmer at det må bli naudslakt, så raknar kvardagen for desse einstøingane og uvenskapen må leggast til side.

Filmen er på eitt vis ei svart komedie om to sære og sta gubbar. Samstundes er det også ei ærleg framsyning av hardt og tradisjonelt arbeid sett opp i mot det moderne, effektive og rasjonelle. Sjølvsagt veit vi at slakting må til når sjukdom råkar saueflokken. Men vi har stor medkjensle med brørne som ser livsverket gå tapt.

Ein minneverdig film om eit menneskeleg drama. Vi nyt vakker og nær filming av dei to hovudrolleinnehavarane og nydelege sveip over det nakne og forlokkande islandske landskapet.

Islendingane kan dette med å fortelje ei god historie, anten det er i ei bok eller ein film som her. Dei siste åra har vi fått mange flotte historier frå naboane våre vest i havet.

 

 

Del på facebook
Krisztina Goda:

Children of Glory

Children of Glory

Det er oktober 1956 i Ungarn, da studenter ved Budapests Tekniske Universitet sier nok er nok av det brutale sovjetinstallerte regimet som styrer hver detalj i deres liv. Det er også kvalikkamp i OL for det ungarske vannpololag for menn mot Sovjetunionen, som ser seg lei av en bestukket dommer i Moskvas svømmeanlegg.

En studentdemonstrasjon utvikler seg til en enorm, fredelig, felles motstand som sprer seg som ild i tørt gress gjennom telefonlinjene over hele landet, men det hemmelige politietet blir nervøs og tar til våpen.

Det er på dette upassende øyeblikk Karcsi Szabó, kapteinen på det nasjonale vannpololag, landets nasjonalidrett, blir forelsket i Viki Falk, en av de mest taleføre kvinnelige aktivistene, uten å falle for hennes budskap for frihet uten videre. Men da han vitner de siviles kamp mot Den røde armé og sovjetiske tanks, der kvinner og barn er slaktet ned, blir revolusjon viktigere enn en gullmedalje for Karcsi, noe hans omsorgsfulle mor ikke er glad for.

Da kolonner av russiske tanks trekker seg ut, tror sivilbefolkningen at de har vunnet sin kamp og kan gjenoppbygge byen med overraskende frie hender. Viki vil slippe Karsci løs slik at han kan vinne en gullmedalje for landet i Melbourne-OL, aller helst ved å slå Sovjetunionen.

Men vil vannpololaget la Karsci bare dukke opp når det passer han, og vil Sovjetunionen la seg tape ansikt når verdens aviser har Budapest i overskriftene?

Children of glory er en ‘kampen mot Goliat’ film som representerer faktiske hendelser i midten av vårt Europa, og som får selve borgerkrigen i Syria til å blekne. Filmen er så representativ for det som skjedde at originalopptak fra 1956 glir inn i filmen i blant. Det gjelder også originalbildet fra OL-kampen i vannpolo mellom Sovjetunionen og Ungarn i Melbourne i etterkant av revolusjonen, et av OL-historiens mest dramatiske øyeblikk.

Filmen, med norske tekster og kvalitetsstatus S film hos Norsk filminstitutt, samt 7.6/10 på IMDB, ble regissert av den relativt unge Krisztina Goda. Filmen egner seg veldig godt som eksempel på Den kalde krigen for skolelever. Den er troverdig, underveis småmorsom, følelsesladet og actionfylt. Det lærerike i denne kontekst er at Sovjetunionen ville feie hendelsene under teppet, som om uro i rekkende ikke fant sted, mens Vesten ville feie hendelsene under teppet fordi man lar ungarerne i stikken. Den eneste fordelen ved at denne historien ble tvunget inn i glemmeboka, er at den overrasker idag.

  

Del på facebook
Alejandro Iñárritu:

The Revenant

Leonardo Di Caprio

Leonardo Di Caprio

 

Du trur du har sett det meste med all den datateknologien og andre effektar som filmindustrien har teke i bruk. Men du har aldri sett nokon bli jult opp av ein bjørn slik som Leonardo DiCaprio blir i «The Revenant».

 

Det tek nærast livet av Hugh Glass, som rollefiguren heiter. Likevel kjempar han vidare, drive fram av ønsket om hemn mot han som stakk frå han (spela av Tom Hardy; for tida ein av dei største skurkane i filmverda).

 

«The Revenant» er kanskje like kjent som filmen Kristoffer Joner var med i – så vidt! Etter å ha kjeda seg gjennom ein lang og trøsteslaus opptaksperiode, er han knapt å sjå: berre eit kort kamerasveip fer forbi han først på filmen, medan han seier den eine setninga som overlevde klippinga av filmen.

 

Leonardo DiCaprio derimot er med omtrent heile tida; ein kraftprestasjon av dei sjeldne der han overlever mot alle odds sjølv om han til tider har nok med å dra kroppen etter seg gjennom ei kald og ugjestmild villmark.

 

DiCaprio vann sin første Oscar med denne filmen. Sjølv om det mest er det fysiske han briljerer med i denne filmen, har DiCaprio gjentekne  gonger vist at han er «Oscar-materiale».

 

Alejandro Iñárritu har nok ikkje det same glamorøse omdømmet som DiCaprio, men fekk sin fjerde Oscar for regijobben på «The Revenant».For han vann også i 2015, m.a. som regissør av «Birdman» og har levert glimrande filmar, som «Babel», før.

 

Og ei lita oppmoding til slutt, om enn i seinaste laget i dette tilfellet: storslegne filmar som «The Revenant» er laga for det store lerretet. Film er absolutt best på kino!

 

Men fekk du ikkje med deg «The Revenant» der, kan du trøste deg med å låne filmen på biblioteket. 

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av