Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne > Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Kjersti Annesdatter Skomsvold:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i Oslo i 1979. Dette er debutboka hennes, den kom i 2009, hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for den, og ble nominert til Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris. I 2012 kom hun med sin andre roman, Monstermenneske, som også fikk svært gode kritikker.

"Hvis jeg skriver en bok, blir jeg et menneske igjen" tenkte hun da hun skrev denne boka. I forbindelse med utgivelsen av Monstermenneske har Skomsvold gitt intervjuer om ME-sykdommen sin, der det har kommet fram at det å skrive roman var en del av det å takle sykdommen og prøve å bli frisk.

Mathea Martinsen er en gammel dame, hun bor i en drabantby på Oslos østkant og her har hun levd hele sitt usynlige liv, sammen med mannen sin Epsilon. Mathea er et av disse ensomme menneskene som når de dør, får en dødsannonse i Aftenposten der det bare står "Venner" under navnet, fordi det ikke finnes nær slekt eller omgangskrets. Dette er Mathea selv fullt klar over, hun leser nemlig dødsannonsene i Aftenposten med stor interesse hver morgen. Ofte godter hun seg litt over dem hun har levd lenger enn, og spesielt gleder hun seg over de mange små diktene folk setter i annonsene:
Så lukker vi deg i våre hjerter inn, og gjemmer deg innerst inne, der skal du fredfullt bo i våre sinn, som et kjært og dyrebart minne.

Men nå har Mathea blitt alene, og plutselig blir hun redd for å dø uten at noen vet om at hun har levd. Tenk om hun er en av disse som blir funnet etter tre uker fordi det lukter rart i oppgangen, det ville vært ille, for Mathea orker ikke tanken på å være til bry for noen. For å håndtere alle disse nye tankene om døden, må Mathea finne på noe for å bli lagt merke til, men hva skal det være?

Ikke siden Ambjørnsens Elling-bøker har jeg lest en roman om en tragisk skjebne som har vært så lett og artig å lese. Vel er Mathea et dypt ensomt menneske, som på grunn av sosial angst har levd svært isolert. Men hun synes ikke synd på seg selv av den grunn, hun bare ser med forbauselse på at livet hennes har passert så ubemerket, og tenker at det må hun vel gjøre noe med før det er for sent. Paradoksalt nok får hun en ny og uventet livsgnist, og om hun ikke akkurat kaster seg ut i livet, så tar hun nå små, modige skritt ut i en verden som hun tidligere bare har betraktet på avstand. 

Det er en liten genistrek av forfatteren å klare å beskrive denne bunnløse ensomheten uten at det blir uutholdelig trist. Det klarer hun ved å vise oss Matheas rike og allsidige indre liv. Det er ikke noe i veien med intellektet hennes, og hun mener selv at hun i bunn og grunn er et optimistisk og livlig menneske. Det er bare ingen andre som vet om det. Det store spranget mellom lettheten i skrivemåten og den tragiske klangbunnen innholdsmessig, gir et stort spillerom for tankene når man leser denne boka og gjør den til en stor leseopplevelse. Et sted mellom det tragikomiske og det sorgmuntre. Kanskje mest det siste.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av