Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Diane Setterfield:

Bellman & Black

Bellman & Black

Forfatteren har tidligere skrevet boken “Den trettende fortellingen” (på norsk i 2007), som jeg likte svært godt. Jeg gledet meg derfor til en ny bok fra denne forfatteren. Og jeg kjenner igjen stemningen i denne boka fra den forrige, litt mystisk og melankolsk. Også denne gang er fortellingen lagt tilbake i tid, til England tidlig på 1800-tallet

Hovedperson i boka er William Bellman, boka starter når han er 10 år gammel og er ute og leker med kameratene sine. Will har perfeksjonert spretterten sin, og nå sier han til kameratene at han skal treffe ei kornkråke som sitter i et tre langt unna. Hverken han eller kameratene tror det er mulig å treffe kråka på så lang avstand, men det gjør han, og kråka faller død til bakken. Will blir sjokkert og trist når han ser den døde kråka. Dette er en episode som får følger for livet hans og kameratene hans, for kornkråker glemmer nemlig aldri.

Kornkråkene dukker opp gjennom hele boka. Denne fuglen er en helsvart fugl som ikke er vanlig i Norge. I Storbritannia er dette en litt mystisk og dyster fugl, og som ravnen i Norge, et forvarsel om uhyggelige ting. Jeg ser de svarte kråkene mest som et symbol i boka, de dukker alltid opp før noe skjebnesvangert hender.

Will vokser opp med sin mor, faren hans forsvant da han var liten. Selv om faren var fra en velstående familie er det moren som må forsørge gutten i enkle kår. Onkelen tar ham etterhvert inn i familiebedriften Bellmans spinneri, hans egen sønn Charles er ikke interessert i bedriften. Will er en munter og glad ung mann, som det blir satt stor pris på i landsbyen. Blant annet for hans meget gode sangstemme, som de har stor glede av både i kirka og på puben. Will gjør stor suksess i Bellmans spinneri. Han er interessert og dyktig og viser seg å være et funn for bedriften, som han stadig utvikler videre. Han blir mer og mer oppslukt av arbeidet, jobber lange dager og tar seg sjelden fri. Will finner seg etter hvert en kone han er glad i og får fire flotte barn. Han er lykkelig med sin familie og sin suksess i bedriften, som han nok bruker mer tid på enn familien. Han tar etterhvert over bedriften, og blir landsbyens store mann.

Men så snur hellet til Will, han mister sin mor som han er svært knyttet til. Og i begravelsen ser han en svart skikkelse, som stirrer på ham. Det går heller ikke så bra med flere av vennene hans fra barndommen, de som var med den dagen han drepte kornkråka. Hver gang han er i en begravelse synes han at han skimter en mystisk, svart skikkelse som ingen vet hvem er.

Når hellet nå har snudd for Will, så går det skikkelig ille.  En epidemi bryter ut i landsbyen de bor i, og Wills familie rammes hardt. For første gang forsømmer Will bedriften til fordel for familien.

Dette er en ganske spesiell fortelling, den ligner ikke på noe jeg har lest før. Og selv om det er en litt dyster fortelling, som handler mye om døden, liker jeg den meget godt. Boka er utrolig godt skrevet og språket passer svært godt til den tiden fortellingen er lagt til.

Kanskje det viktigste jeg leser ut av denne fortellingen er at man må bruke tid på dem man er glad i mens man fortsatt har dem, men dette er en mangfoldig historie som kan leses på mange måter. Du får ikke nødvendigvis et klart svar på alt, og da blir det avhengig av hver enkelt, hvordan man tolker ting og hva man legger i det.

Del på facebook
Så lenge det er stjerner på himmelen

Dette er boka som har alt, til og med freistande bakeoppskrifter!

Den fortel ei familiehistorie gjennom fleire generasjonar. Den inneheld løyndomar og løgner som har vore godt gjøymt, men som til slutt vert tvinga fram i dagen. Og når dei gjer det, får det uante konsekvensar for dei det rammar. Historia fortel om tre generasjonar kvinner: Rose, dottera Josephine og dotterdottera Hope.

Rose er fødd i Frankrike på 1920-talet, og når ho får Alzheimers sjukdom i sin alderdom, vert ho innhenta av ei fortid ho ikkje har fortalt nokon om. På 1940-talet under 2. verdskrig kom ho til Amerika som flyktning, traff amerikanaren Ted og fødde kort tid etter dottera Josephine. Gjennom heile sitt vaksne liv dreiv ho eit bakeri som har gått i arv i familien, og som no vert drive av Hope. Ho er i midten av 30-åra, nyskild og prøvar å starte eit nytt liv med dottera Annie.

Ein dag får Hope ei liste med namn av bestemora, som bed henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut kva som hende med dei. Namna er heilt ukjende for Hope. Ho tvilar på om det er bestemora som snakkar, eller om det er sjukdommen som dreg avgarde med tankane til den gamle dama. Men etter overtydingar fra tenåringsdottera og med hjelp frå venen Gavin, reiser ho til Paris. Der gjer ho overraskande oppdagingar og vert kjend med bestemora si fortid, som ho har halde hemmeleg heile livet. Oppdagingane gjer også at Hope vert kjend med andre sider av seg sjølv, og at ho også set spørsmålsteikn ved val ho har gjort gjennom sitt 35-årige liv.

Dette er starten til ei nydeleg historie om kjærleik og ærlegdom, identitet og tilhøyring, samt trongen for å verne både seg sjølv og sine næraste for dei val ein tek i livet. Samstundes minner boka om kor viktig det er at verdshistoria ikke vert gløymd.

Ei bok til ettertanke!

Del på facebook
David Wroblewski:

Historien om Edgar Sawtelle

Historien om Edgar Sawtelle

Vi er i året 1919, og Edgars bestefar John Sawtelle er på fisketur i Wisconsin med en kamerat. De stopper i en liten by for å ta en øl, da John kommer kontakt med en mann som har med seg en stor blandingshund. John og kona Mary har selv en hund som nettopp har fått valper, og i det øyeblikk John Sawtelle møter blikket til hunden Captain, slår en fantastisk ide ned i hodet på han; tenk om man gjennom målrettet avl kunne skape en hunderase med helt spesielle egenskaper. Møtet ender med en avtale om å bytte til seg en av Captains valper. Samme høst drar John Sawtelle for å hente sin nye valp, og på hjemveien kommer han kjørende gjennom skogen over en bakkekam, landskapet åpner seg og han får se en gård som er til salgs, i følge et skilt i veikanten. Et lite hvitt hus med et stort rødt fjøs nede i bakken, utsikt over skogene mot vest og nordover helt mot Lake Superior. Her bygger John Sawtelle opp sin kennel med de etter hvert så berømte Sawtelle-hundene. Han gjennomfører sin visjon om å avle fram en egen hunderase, basert på enkelthunders gode egenskaper i form av intelligens, personlighet og lynne, evne til kommunikasjon, og vilje og utholdenhet til å lære og arbeide.  

John og Mary får to sønner, og det blir Gar som tar over etter faren og viderefører hans livsverk med Sawtelle-hundene. Gar gifter seg med Trudy, som viser seg å være en praktisk og arbeidsom kvinne og en fabelaktig hundedressør. Gar og Trudy strever med å få barn, men etter mange mislykkede svangerskap kommer omsider sønnen Edgar. Han er født stum, men ikke døv, og utvikler etter hvert et helt eget tegnspråk som bare han selv, foreldrene og hundene forstår. Han vokser opp i nær kontakt med hundene, og spesielt med familiehunden Almondine. De to får et helt spesielt forhold til hverandre, de blir nærmest som søsken.

Det meste av handlingen i boka finner sted på 1970-tallet, når Edgar er ung tenåring. Edgar har for første gang fått ansvar for sitt eget kull med valper, og har hendene fulle med stell og oppdragelse. Samtidig dukker Gars bror Claude opp på gården. Han er familiens sorte får, og har nylig sluppet ut av fengsel. Claude og Gar er svært ulike, de kommer ikke godt overens og Edgar er svært følsom for den spente stemningen mellom dem. Han er mistenksom og avvisende overfor onkelen. Så skjer tragedien, Edgars far dør under dramatiske omstendigheter, og Edgar klarer ikke ringe etter hjelp mens faren ligger hardt skadd, fordi han ikke kan gjøre seg forstått over telefonen. Etter dødsfallet blir det hardt for moren og Edgar å videreføre arbeidet med hundene, og Trudy blir også alvorlig syk. De tvinges til å be Claude om hjelp og han flytter inn på gården. Edgar er like skeptisk til onkelen som før, og blir også mer og mer overbevist om at Claude har hatt noe å gjøre med farens dødsfall. Situasjonen tilspisser seg, og det ender det med at Edgar må flykte fra gården. Sammen med tre av hundene fra sitt halvvoksne kull rømmer han ut i skogen, og det skal ta lang tid før han vender tilbake.

Dette er debutboka til den amerikanske forfatteren David Wroblewski, den fikk strålende mottakelse og masse oppmerksomhet i USA da den ble utgitt i 2008. Den er inspirert av Wroblewskis egen oppvekst, da hans mor drev med oppdrett av hunder på familiens gård. Forfatteren har også flere litterære inspirasjonskilder, og de som kjenner sin Shakespeare vil nok ha interesse av alle referansene som finnes til skuespillet ”Hamlet”.

Det er en kompleks roman, men den er ikke innviklet eller vanskelig å lese. Vi får et nyansert og fint portrett av den uvanlige gutten Edgar, og man gjør seg mange tanker rundt temaet kommunikasjon. Det er også et stort familiedrama, men for min del er det ikke de dramatiske hendelsene jeg husker best. Det som gjorde mest inntrykk på meg var skildringene av hundene, deres ulike og tydelige personligheter, kommunikasjonen som foregår mellom hundene, og mellom hundene og personene, hvordan de lærer, hvordan de tenker. Ingen vet jo egentlig hva hunder tenker og forstår, men forfatteren har åpenbart satt seg inn i forskningen som finnes på området. Dessuten må han ha lang erfaring med hunder, han vet akkurat hvordan de oppfører seg, hvordan de reagerer, måten de holder hodet når de er usikre, hvordan halen svinger fortere og fortere av forventning, alle sånne små ting. Wroblewskis forestillinger om hva hunder kanskje kan tenke og forstå finner i alle fall gjenklang hos meg som hundeelsker, og dette er så vakkert formidlet i denne boka at jeg tror enhver leser vil bli både rørt og fascinert.

Del på facebook
Harper Lee:

Drep ikke en sangfugl

Drep ikke en sangfugl

I bibliotekets magasin kan man finne mange godbiter. En av dem er  Drep ikke en sangfugl av Harper Lee. Boka ble utgitt i USA i 1960 og  ble straks en bestselger. Den vant Pulitzerprisen i 1961 og ble  filmatisert i 1962. Den ble oversatt til norsk i 1961.

Handlingen i Drep ikke en sangfugl er lagt til den lille byen  Maycomb i Alabama, en av sørstatene i USA, på 1930- tallet. Her møter vi  Småen Finch, egentlig Jean Louise Finch, og broren hennes Jem Finch. De  mistet moren sin da Småen var to år og Jem seks år, og har siden levd  sammen med sin far, advokat Atticus Finch, og den fargede hushjelpen  Calpurnia. I boken følger vi Småen fra hun er seks til hun blir ni år.

Småen oppleves av byens innbyggere som et uvanlig barn. Hun  foretrekker bukser framfor kjoler og liker bedre og leke sammen med  guttene enn å gjøre "jenteting", og hun går heller ikke av veien for et  realt slagsmål. Hun lærte og lese i en alder av fire år, og dette skaper  problemer for henne da læreren har sin helt egen mening om hvordan  leseopplæringen skal foregå. Atticus er en mann som tar barna sine på  alvor, han leser aviser sammen med dem, diskuterer ting med dem, og gir  dem en ballast i livet som langt ifra alle barna i byen får.

For det er store sosiale forskjeller i byen, både de hvite  imellom, og mellom de fargede og de hvite. Dette blir Småen veldig  bevisst på da hun begynner på skolen. Og da en av de svarte mennene i  byen, Tom Robinson, blir arrestert og anklaget for å ha voldtatt ei hvit  jente blir hele byen engasjert, og Atticus er den som skal forsvare  ham.

Dette er ei bok som fortsatt fortjener å bli lest.  Den er velskrevet, har et godt språk, og er full av humor og varme.

Del på facebook
Brødrene fra Iron House

En gammel mann skal dø. Når han er borte, vil Michael være fritt vilt. Og kvinnen som bærer hans barn, vil føre jegerne til ham.

Ved guttehjemmet Iron House får to foreldreløse brødre lære at livet er noe man må slåss for. Skjøre, lille Julian overlever bare fordi storebroren Michael er fryktløs nok til å beskytte ham og ofre seg når et brutalt drap ryster institusjonen. På rømmen i New York tas Michael inn i varmen av en beryktet mafiaboss, og blir etter hvert så fryktet på gaten at han sjelden trenger å ty til våpen for å sette seg i respekt. Men etter to tiår i brutalitetens og voldens tjeneste, treffer han Elena. Drømmen om en ny begynnelse, et familieliv som han selv og Julian aldri fikk oppleve, oppfattes imidlertid som et svik av mafiaens nye overhode, og nok en gang må Michael flykte for å beskytte sine nærmeste. Denne gangen bringer flukten ham tilbake til fortiden – til gjenforening med Julian, men også til en verden av hensynsløst politisk maktspill, svimlende grådighet og livsfarlige ambisjoner. Til den brutale arven fra Iron House.

Spennende lesning! Anbefales!

Del på facebook
Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet?

Då svensk-russiske  Maria Zennström debuterte  med romanen «Katarinas sovjetiske upplevelser» (2001) vart ho æra med Sveriges mest prestisjetunge debutantpris. I si siste bok, «Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet?», strekker  Zennström sitt forfattarskap mot nye høgder. Med rystande openheit skildrar ho ei middelaldrande kvinne sin desperate  lengsel etter å få barn. Ei skrikande livmor, straumen av uønska menstruasjonsblod, den tapte morsmjølka, og ikkje minst frykta for klimakteriet. Problemet er ikkje mangelen på menn. Sædtilgangen er upåklageleg, både som «ekte vare» og via sædbankar og fertilitetsklinikkar.

Dette endelause ønsket om barn er så dominerande at det verkar direkte destruktivt på kvinna sitt eige liv, og driv henne inn i desperasjonens avkrokar. Romanen som er skriven i dagboksform verkar til tider slitsam, på grensa til utmattande. Men paradoksalt nok er dette også boka sin styrke. Desperasjon i et nøtteskal, der lesaren heller ikkje slepp unna. Zennström nøstar opp i grunnleggande eksistensielle spørsmål (kjærleik, einsemd, relasjonar, perfeksjonskrav, sosial anerkjenning etc.) . For kva er det eigentleg som ligg bak dette nærast tyranniske  ønsket om å få barn???

Gjennom søvnløyse, støttegrupper, psykolog, seksuelle  fantasiar og erotiske opplevingar borar Zennström seg inn i skam- og tabubelagte tema. Som bakteppe ligg eit seksuelt overgrep  mot hovudpersonen som 7-åring. Mange har spekulert i kor vidt dette er ein sjølvbiografisk roman. Mange openbare trekk og miljøskildringar kan tyde på det (m.a. heiter både forfattaren og hovudpersonen i boka Maria). Men i den store samanheng er dette spørsmålet uvesentleg. Romanen er verdt å lese uansett. Og den er ikkje utelukkande mørk og knugande. Her fins også glimt av håp. Boka er omsett av Karl Ove Knausgård og utgitt på hans eige forlag, Pelikanen. Neppe tilfeldig. Dei to forfattarane sirklar kring den same tematikken, om enn med ulike innfallsvinklar.

Del på facebook
Harlan Coben:

Vær hos meg

Vær hos meg

Småbarnsmoren Megan lever et godt liv i en forstad i USA. Hun har to tenåringsbarn og et godt ekteskap, hun er lykkelig. Men hun har også en hemmelighet hun aldri har delt med sin mann, det livet hun forlot for 17 år siden under dramatiske omstendigheter. I sitt forrige liv var hun kjent som "Cassie" og livnærte seg som stripper i kasinobyen Atlantic City. En dag finner hun en nærgående og voldelig beundrer ligge livløs i en park, hun er redd for at kjæresten hennes står bak, eller at hun sjøl skal få skylda og velger å forsvinne. Mannen i parken forsvinner sporløst og politiet avskriver hendelsen med at han har rømt med stripperen, alle bortsett fra førstebetjent Broome, som nekter å gi opp. På dagen 17 år seinere forsvinner en ny mann og fortida innhenter Megan. En serie hendelser gjør at hun igjen oppsøker Atlantic City for å forsøke å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen, men kan hun skjerme familien sin og fortsette det anonyme forstadslivet?

Harlan Coben har nok en gang levert en skremmende god thriller som tar leseren med til livets skyggesider. Det er intens og nervepirrende spenning, godt fortalt og med et driv som ikke lar leseren kjede seg en eneste side. Karakterene er varierte og for det meste troverdige, selv om enkelte kanskje fremstår som litt for lite nyanserte. Alt i alt er dette en glimrende bok for lesere som ikke er skyggeredde. Men en liten advarsel: Den kan gi deg et par netters søvnløshet!

For mange er Harlan Coben et kjent navn, han har skrevet mer enn 20 bøker, som er oversatt til 40 språk. Han har vunnet mange priser og figurerer på mange bestselgerlister. De fleste bøkene hans foreligger på norsk og kan lånes på biblioteket!

Del på facebook
Tomas Bannerhed:

Ravnene

Ravnene

Ravnene er svenske Tomas Bannerhed sin debutroman.

Ei oppvekstskildring frå eit småbruk i Småland på 1970-talet høyrest kanskje traust og kjedlig ut, men er det ikkje!

På garden Undantaget har dei i mange generasjonar måtte kjempa for å overleve. Eg-personen Klas er 12-13 år, han er ein skuleflink gut, interessert i bøker og naturvitskap og ikkje minst fuglar. Han bur på denne garden i lag med foreldra sine og ein yngre bror.
Konflikten er klassisk: den tungsindige og psykisk ustabile bondefaren på den eine sida og den naturelskande og lite praktiske sonen på den andre. I midten står den kjærlege mora som ikkje veit kva side ho skal velge og som utslettar seg sjølv for å prøve å halde på husfreden.
Faren går stadig lenger inn i angsten og depresjonen, og samtidig med at faren går under er det ei heil livsform som går under. Jordbruket blir rasjonalisert og effektivisert og eit småbruk som Undantaget har ikkje lenger livets rett.
Klas er fullstendig prisgitt faren sine luner. Han lever i konstant frykt og lid under faren sine forventningar om at han skal ta over garden. Noko han kjenner med heile seg at han ikkje vil og kan. Naturen og interessa for fuglar blir ein fristad for Klas. Han er opptatt av å systematisere og nemne alt ved sitt rette namn, det blir ein måte å fasthalde ein slags orden på i ei verd full av kaos.
Det er mørkt og det er hjerteskjærande og det går ikkje bra til slutt. Likevel er denne romanen ei fryd å lese fordi forfattaren har eit så lysande godt språk og så stor psykologisk innsikt. Og forteljinga er ikkje utan "comic relief" - det er mykje mørk humor i galskapen. Eg fekk assosiasjonar til Fred av Arne Garborg og til Tarjei Vesaas. Forfattaren har sjølv nemnt Vesaas som eit av sine litterære førebilete.

Del på facebook
Toni Morrison:

Hjem

Hjem

Øynene hennes. Uttrykksløse, ventende, alltid ventende. Ikke tålmodig, ikke oppgitt, men avventende. Cee. Ycidra. Søsteren min. Nå min eneste slektning. Når du skriver ned dette, skal du vite: Hun var en skygge det meste av livet mitt, en tilstedeværelse som markerte sitt eget fravær, eller kanskje mitt. Hvem er jeg uten henne – den underernærte jenta med sørgmodige, ventende øyne? Som hun skalv da vi gjemte oss for spadene. Jeg holdt hånden for ansiktet hennes, for øynene, og håpet hun ikke hadde sett foten som stakk opp av graven.

Sitatet er hentet fra Toni Morrison sin nye bok ”Hjem”. Den tidligere soldaten Frank Money, som har tjenestegjort under Korea-krigen, sliter med traumatiske minner om kameratene som ble drept og handlinger han selv har gjort. Da han får beskjed om at søsteren hans ligger for døden bestemmer han seg for å dra tilbake til barndomshjemmet og gjøre alt han kan for å hjelpe henne.

”Ikke flere jeg ikke kunne redde. Ikke se flere jeg brydde meg om dø. Ikke flere. Og ikke søsteren min. Aldri i verden.”

I tillegg til å skildre hvordan Frank tar et oppgjør med og forsoner seg med sine opplevelser og minner, får vi også et innblikk i livene til andre personer, deriblant søsteren Cee. Det handler om å kunne finne en indre styrke, tilhørighet og det å kunne være ansvarlig for seg selv og sine handlinger.

Handlingen finner sted på 50-tallet i USA og temaer som undertrykkelsen av den afroamerikanske befolkningen (samt kvinnens rolle i samfunnet) ligger der som et bakteppe. Boken er en kort skrevet fortelling og Morrison bruker aldri mye tekst på å beskrive voldelige hendelser eller situasjonen i samfunnet. Hovedfokuset ligger alltid på personene i boken og deres utvikling og konflikter. Leseren får inntrykk av at undertrykkelsen og voldelige hendelser er en selvfølgelig del av livet. Det er bare slik samfunnet er og de må leve med det.

Det er mye som kan leses mellom linjene og funderes over i denne romanen. Morrison velger å gradvis avsløre Frank og andres hemmeligheter og bakgrunn. Jeg satte pris på at forfatteren har valgt å oppfordre leseren til å tenke selv i stedet for å utbrodere og forklare alle årsaker og sammenhenger. Med det sagt så kom ikke mange av avsløringene mot slutten av boken som noen overraskelser, men føltes ganske opplagte. Som nevnt gis det mange pekepinn underveis, så det kan hende forfatterens hensikt er at man ikke skal bli forbauset.

En særdeles bra skrevet og fin roman om å komme hjem.

Del på facebook
Fredrik Backman:

En mann ved navn Ove

En mann ved navn Ove

Da jeg hørte innledningen i boka, tenkte jeg at dette gidder jeg søren ikke høre på. En slik halvgammel grinebiter av en kverulant, skal man lete lenge etter. Etter å ha lyttet til Trond Brænnes og Kim Haugens glimrende innlesing i ti timer og 27 min, må jeg bekjenne: Jeg har blitt inderlig glad i en mann ved navn Ove.

Du kjenner sikkert typen; en person som bråker, kverulerer og lager stor ståhei for den minste ting. En som hver morgen tar en inspeksjonsrunde i borettslaget for å sjekke at alle følger ordensreglene. Vår Ove er en slik person, en prinsippfast 59 år gammel enkemann som akkurat har fått beskjed om at han er overflødig på jobben. Da har ikke Ove så mye å leve for, tror han. Heldigvis er det slik at livet gir noen uventete vendinger.  Det kommer en person inn i hans liv som ser han – ser mennesket bak den hissige og kverulerende masken.

Boka er hjertevarm, humoristisk og tankevekkende. Persongalleriet er rikt – vi møter ”det blonde meheet” (det er hun som bærer på den lille hunden Ove bare kaller beksomstøvelen), ”jålebukken Anders” og ”en koloss av en mann”. Et frodig språk, flotte beskrivelser og sammenlignelser. Ove har en stor kjærlighet i livet. Vel egentlig har han to, når jeg tenker på hans troskap til bilmerket Saab, men den største kjærligheten er hans kone Sonja: ”Og latteren hennes, den som for resten av hans liv kom til å få det til å føles som om noe løp rundt barbeint inne i brystet på ham.”

"Du! Det er du som har tenkt å kjøpe deg en fransk bil. Du burde ikke bekymre deg så mye over andre, du har problemer som det er". Er et annet sitat fra boka - sagt etter at hovedpersonen akkurat har møtt en "homseperson" som vennen prøver å beskytte. Vennen får svar på tiltale...

Jeg tror vi alle har Ove i oss - i alle fall kjenner vi en mann som Ove. Boka av Fredrik Backman anbefales på det varmeste. Faktisk vil jeg si at alle bør lese den – for: ”Vi tror at det alltid vil være tid nok til å gjøre ting ovenfor alle mennesker. Tid nok til å si ting til dem. Og så skjer det noe, og da står vi plutselig der og tenker på ord som "hvis bare".

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av