Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Fred Uhlman:

Forsoningen

Forsoningen

Eg veit ikkje om ei einaste setning i nokon roman som har gjort sterkare inntrykk på meg enn den siste setninga i Forsoningen av tysk-britiske Fred Uhlman. Eg skal sjølvsagt ikkje røpe den her. Eg skal i staden starte med den første setninga i boka: «Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.»   

Året er 1932. Handlinga utspeler seg i Stuttgart – den gongen eit kultursentrum i Europa. 16 år gamle Hans Schwarz, son av ein jødisk lege, sit i klasserommet på Karl Alexander Gymnasium ein grå og mørk vinterettermiddag. Han halvsøv, teiknar krusedullar i notatblokka medan læraren doserer frå tavla.

”[…] da banket det på døren og før herr Zimmermann kunne rekke å si Herrein, inn kom professor Klett, rektor. Men det var ingen som så på den pertentlige lille mannen, for alles øyne var rettet mot den fremmede som kom sammen med ham.” 

Den framande er ny elev i klassen - grevesonen Konradin von Hohenfels. Han gjer stort inntrykk på Hans og allereie ved første møte med Konradin veit Hans at dette er den venen han har lengta etter.  

Venskapen mellom Hans og Konradin veks fram parallelt med framveksten av nazismen, og til tross for at dei to gutane i det lengste prøver å oversjå det, grip den politiske utviklinga inn i liva deira og. 

"Vi så ingen grunner til å bekymre oss. Politikk var noe som angikk de voksne - vi hadde våre egne problemer å tumle med. Og viktigst syntes vi det var å finne ut hvordan vi best skulle anvende våre liv - og selvfølgelig å oppdage livets hensikt, hvis det fantes noen hensikt, og hvilken plass mennesket hadde i det uendelige og fryktinngytende kosmos. Dette var evige og fundamentale spørsmål, langt viktigere enn slike forbigående og latterlige begreper som Hitler og Mussolini."

Men eitt år seinare er den intense venskapen over.    

Det er Hans som er forteljaren i boka, der han i 1960 ser tilbake på det som hende for tretti år sidan - ei historie om det å forsøke å tilgi sjølv om ein ikkje vil. Og ei historie om at tilgjeving kanskje ikkje alltid er mogleg, men at ein likevel kan forsone seg med ting for så å gå vidare.   

Boka vart utgitt på eige forlag i 1960, men vart kjent først seksten år seinare, da den vart utgitt på nytt med eit forord der forfattaren Arthur Koestler omtalte romanen som «eit meisterverk i miniatyr». Dette er den einaste romanen Fred Uhlman ga ut. Med sine 137 sider (Bokklubben si utgåve frå 1983) går det raskt å lese boka – men lesaropplevinga sit i lenge etterpå.

Del på facebook
Per Petterson:

Jeg nekter

Jeg nekter

Alt var så annleis før.

Jim og Tommy var bestekameratar, og vaks opp i same grend på Mørk på 60-talet: Jim med ei djupt kristen åleinemor, og Tommy og småsøskena med den valdelege faren sin, etter at mora deira reiste ei natt. Dei to kameratane klarte seg i grunn godt då dei hadde kvarandre, men så kompliserte ei enkel hending tilveret for den eine. Kva gjorde at dei fekk så ulike liv – og at Tommy, som hadde den hardaste oppveksten, likevel er den som tilsynelatande har klart seg best?

Trettifem år etter at dei to sist møtte kvarandre, treffast dei tilfeldigvis på ei bru, der Jim (som er utanfor arbeidslivet) står og fiskar idet Tommy kjem køyrande i sin blanke Mercedes. Kva seier ein då?

Den dyktige forfattaren Per Petterson viser historia frå fleire ulike vinklar og perspektiv, og vi får høyre korleis det gjekk med alle karakterane i boka, kva vendingar liva deira tok, og kva dei lærte på vegen. Dette er ein sterk roman om venskap og einsemd, sjukdom og sorg, misforståingar og forsoning; alt som livet gjev og tek.

Del på facebook
Kjell Westø:

Der vi engang gikk

Der vi engang gikk

«På hvert sted et menneske har gått, lagres det et minne om det. Det er usynlig for de fleste, men for den som kjenner og elsker dette mennesket, viser det seg som et tydelig bilde hver gang man går forbi. Så lenge de elskende menneskene finnes, finnes også bildet, også om den som gikk der ikke lever lenger.» (s. 340) 

Finland igjen! Eg har aldri vore der. Den dramatiske historia til finnane kjenner eg til berre i brokkar og bitar. Eg har aldri vore opptatt av litteratur om og frå Finland, men dei få gongene eg har gått laus på slik litteratur har eg blitt både overraska og fascinert. Det har tidlegare her på bloggen vore tipsa om Tommi Kinnunen sin fantastiske roman Der fire veier møtes som finn stad ute på den finske landsbygda, med utgangspunkt i ein liten familie. I Der vi engang gikk får vi innblikk i eit heilt anna miljø. Denne romanen utspelar seg i Helsingfors, med eit stort persongalleri frå både arbeidarklassen, middelklassen og overklassen. I starten av boka sleit eg litt med at det etter kvart blei så mange namn å halde frå kvarandre, men det endra seg straks eg slutta å leite etter ein hovudperson. Det er meir dei kollektive hendingane framfor enkeltpersonar som er det sentrale i denne romanen. 

Handlinga spenner over tidsrommet frå 1907 til 1938, gjennom 1. verdskrigen, den russiske revolusjonen med påfølgande finsk lausriving og deretter borgarkrig mellom "dei raude" og "dei kvite", oppblomstringa av den fascistiske Lappo-bevegelsen, og vinterkrigen fram til andre verdskrigen startar. Vi møter klassekamp, umogleg kjærleik, framveksten av eit moderne storbysamfunn, jazzen sitt inntog i Finland, foto, moter, kunst, arkitektur – og ikkje minst sport, i form av tennis og fotball.     

Romanen skildrar på eit intenst vis korleis krig, splitting og uro forma liva til ei gruppe menneske som har det til felles at dei dei er fødd omkring hundreårsskiftet, og at dei er busett i Helsingfors. Nokre greier å gå vidare, gløyme eller fortrengje, medan dei meir sensitive går til grunne. Dette er ei bok som sit lenge i etter at siste sida er lese! 

Same året boka kom ut fekk Westö den prestisjetunge Finlandiaprisen for Der vi engang gikk.

Del på facebook
Helene Uri:

Hålke

Hålke

Handlinga i denne romanen er lagt til ei leiligheit i Oslo, der «dramaet» foregår over nokre korte vinterdagar. Ekteparet Ebba og Karl, med over 40 års samliv i bagasjen, er innestengt  på grunn av islagde fortau og vegar. Den eneste sonen bur i Australia, og dattera er på ferie i Portugal.

Ebba og Karl kjenner kvarandre sin styrke og svakheit heilt inn til margen. Dette kunne lett vorte kjedeleg, men Helene Uri klarar å gjere denne historia til spanande, litt trist, men også svært morosam underhaldning.

Kvinna Ebba fører ordet, den ein gong svært vellukka karrierekvinna, høgskulelektoren med ambisjonar, som no er pensjonert og prisgitt dagleg omgang med sin Karl. Han som ein gong var den populære og ettertrakta som alle venta seg noko stort av, men som har vore fornøgd med å undervise ungdomsskuleelevar gjennom eit langt liv. No er desse to innestengt, overlatne til seg sjølve, to gamle mennesker som ikkje tør å våge seg ut på glattisen, som satsar på at matforrådet i skapa held til veret endrar seg eller kommunen strør på dei islagde vegane.

Helene Uri skriv direkte og presist, og hentar fram fine små nyansar som viser to mennesker, som fortsatt etter eit langt samliv kan «tende» kvarande, irritere kvarandre grenselaust, smålyge for kvarande, vise ømheit, raseri og følelsar som grensar til hat. I Ebba sin versjon er Karl ein mann å frykte. Han har eit voldsomt temperament, men kan også tilgi, og er ein mann med sans for store blomsterbukettar. Venninnene har gjennom åra oppmoda henne til å forlate Karl, han har ein gong slått og kan gjere det igjen. Ho skuldar han også for å ha vore for lite ambisiøs, for bedageleg. Ho vedgår å ha hatt sine svin på skogen, ein elskar, til overmål ti år yngre enn henne.

Mykje klok observasjonsevne hjå forfattaren gjer portrettet av Karl og Ebba til ei smertefull påminning om den mindre glamorøse sida ved å verte eldre,  men den fortel også om seigliva kjærleik og om krenking som aldri vert gløymd.

Det er forbausande mykje underhaldning og humoristisk snert i Helene Uri si beskriving av dagleglivet sine rituale hjå eit aldrande ektepar som av rein staheit nektar å be naboen om hjelp eller rett og slett ta ein telefon til næraste matvarebutikk. Det finst alltid ein pose med nypete når kaffien tek slutt, eller ein karamellpudding utgått på dato for tre veker sidan. Ebba frydar seg over å servere ektemannen sin nettopp den.

Helene Uri vart med Hålke nominert til Bokhandlerprisen 2016.

Del på facebook
Guro Hoftun Gjestad:

Storbarnsliv

Storbarnsliv

Guro Hoftun Gjestad skreiv kronikken «Kjære storbarnsforeldre» i VG, om korleis det er å vere foreldre til tenåringar. Her skriv ho mellom anna: «Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år. Det finnes en mammablogg ingen skriver. En foreldrerolle som sjelden drøftes. Den viktige, vanskelige, offentlige samtalen om storbarnsforeldrene og tiden der navlestrengen strekkes som en morken løpestreng, er stille.»
Det viste seg snart at dette er eit tema som verkeleg engasjerer. Kronikken spreidde seg raskt i sosiale media, og blei delt over 100.000 gonger. Det er skrive side opp og side ned om livet til småbarn, men kva med ungdommane? Kvifor er det så vanskeleg å snakke om korleis det er å vere foreldre og vaksenperson når barna skal finne sin eigen veg?
I boka si, «Storbarnsliv», prøver Guro Hoftun Gjestad å gje svar på noko av dette. Boka har fått mykje merksemd for å ta opp ein viktig og lite omtala del av foreldre sin kvardag, nemleg livet med dei store barna. Her får vi høyre historier om ulike ungdommar. Her er historia om gameren som stengjer seg inne på rommet i si eiga verd, om jenta som slankar seg sjuk og om mange fleire. Forfattaren har også henta inn bidrag frå ulike fagfelt, mellom anna sosialpsykologi. Dette gjer drøftingane rundt temaet gode.
Hoftun Gjestad skriv godt og levande, og boka er vanskeleg å leggje frå seg. Boka passar for alle som er i kontakt med ungdommar, anten som foreldre eller gjennom jobb. Hoftun Gjestad har eit godt språk, og skildringane av ungdommane er så gode og såre at det gjer veldig inntrykk. Ei bok som satt i meg lenge etterpå!

Del på facebook
Cecilie Enger:

Himmelstormeren

Himmelstormeren

I Himmelstormeren frå 2007 tar journalisten Cecilie Enger for seg livet til ei av dei første fagforeiningskvinnene i landet, Ellisif Wessel (1866-1949). Ho blei fødd inn i ein velståande familie i Gudbrandsdalen der faren var lege. I staden for å finne seg ein ektemann frå overklassen ho var vaksen opp i, valde ho – trass sterk motstand frå den strengt pietistiske familien - å gifte seg med sin eigen fetter Andreas Bredal Wessel, og følgje han til Kirkenes der han hadde fått jobb som distriktslege. I Finnmark møtte dei mange menneske i stor naud, og tuberkulose var ein svært utbreidd sjukdom. Ellisif var med som medhjelpar når mannen var på sjukebesøk, og ho begynte å skrive om det ho såg omkring seg, både i form av dikt og artiklar til arbeidarrørsla sine aviser og tidsskrift. Funn av jernmalm i Sør-Varanger hadde ført til at Kirkenes utvikla seg til eit aktivt gruvesamfunn, der ho såg at arbeidarane både blei utnytta og stoppa i forsøka på å organisere seg. Dette førte til ei politisk oppvakning hos den unge Ellisif, som hausten 1906 var med på å starte «Nordens Klippe» – ei av Norges første fagforeiningar. I samband med eit besøk hos Lady Barbara Arbuthnott i Sunndal i ungdomstida, fekk Ellisif eit kamera i gåve, og i Finnmark starta ho å fotografere samane sine liv, kulturlandskapet og ikkje minst den sosiale nauda ho såg rundt seg. (Fleire av bilda er å finne på digitaltmuseum.no)Ho lærte seg både russisk og tysk for å kunne omsette bøker og brosjyrar, og heimen til ekteparet Wessel blei ein møtestad for politiske agitatorar og russarar som var på flukt etter den mislukka revolusjonen i 1905.

Det er eit dramatisk og hardt liv som dannar den ytre ramma i denne biografiske romanen. Cecilie Enger fletter inn både dikt og utdrag frå artiklar Ellisif Wessel har skrive, samt delar av avisdebatten som rasa rundt haldningane og handlingane hennar. Men det er likevel måten forfattaren greier å leve seg inn i tankane og kjenslene til denne forunderlege kvinna som rører meg sterkast. Ellisif opplevde mykje motgang og store tap i livet, og eg synest forfattaren på meisterleg vis greier å levandegjere korleis val ho tar og opplevingar ho råkar ut, for er med på å forme henne. Romanen balanserer godt mellom det fiktive og det autentiske, er lettlesen og medrivande. Det einaste eg har å utsetje på romanen er at eg skulle ønskje den var lenger!

Del på facebook
Atle Grønn:

Sjakken eller livet

Sjakken eller livet

I kjølvannet av dei tre meget spanande verdsmeisterskapa i sjakk i vinter, vil eg i dag anbefala den nyleg utkomne boka "Sjakken eller livet" av Atle Grønn. Om du var ein av dei monge som følgde tv-sendingane på NRK under meisterskapa har du antageleg stifta kjennskap med Grønn, som var med som ekspertkommentator ved fleire anledningar (det er mannen med sparsommeleg hårvekst på hovudet og ein hjarteleg latter).

I boka si freistar Grønn å ta lesarane med på ei reise i sjakkens verd. Ein får innsyn i ei historie og kultur som til tider kan verke særs framand på dei som aldri har satt sine bein i eit sjakkbrett, men som sjåartala frå VM viser er av ei viss allmenn interesse. Med kløkt og humor blir ein guida gjennom spelets finesser og spelaranes merksnodeghetar. Avslutningsvis får vi og ei gjennomgang av de hittil seksten klassiske verdsmeistarane, som sjølvsagt avsluttas med Noregs egne sjakkvidunder, Magnus Carlsen.

Dette er ikkje ei lærebok i sjakk, og det trengs såleis inga teknisk viten om spelet for å ha glede av boka. Det er heller inga lineær historie, så om det skulle visa seg at du finn eit kapittel i overkant teknisk, er det berre å hoppe vidare til neste kapittel på reisa. Kort fortalt er dette ei bok for den som er nysgjerrig på fenomenet sjakk, utan omsyn til førehandskunnskap. God tur!

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook
Lola Shoneyin:

Baba Segis fire hustruer

Baba Segis fire hustruer

I Baba Segis fire hustruer møter vi Bolanle som er en velutdannet, sterk, ung afrikansk kvinne. Likevel trosser hun sin ambisiøse mor og gifter seg med Baba Segi, en rik, gammel og ikke spesielt tiltrekkende mann. Bolanle blir Babas fjerde hustru. Bolanle har sine grunner for å gifte seg med ham. Hustruenes hierarki blir forstyrret når Baba bringer inn sin nye, unge hustru. Hun er den eneste av de fire som kan lese og de oppfatter Bolanle som en trussel. De er redde for at Baba Segi skal foretrekke henne framfor de andre hustruene. De gjør hva de kan for å gjøre livet surt for henne i håp om at hun skal reise fra familien. Men Bolanle møter all motstand med verdighet og tålmodighet, og lar seg ikke provosere. Da Bolanle ikke har blitt gravid etter et års ekteskap tar Baba Segi henne med til et sykehus for en undersøkelse. Resultatene av de prøvene som blir tatt der kommer som et sjokk og skaper rystelser og forandringer i familien.

Baba Segis fire hustruer er en gripende og humoristisk fortelling om et samfunn med andre skikker og tradisjoner, et samfunn preget av overtro. Boken er ment som et innspill i debatten om flerkoneri, en skikk som er helt uforståelig for oss, men som er ganske vanlig i en rekke afrikanske land. Jeg synes det er interessant å lese om andre kulturer, hvordan de lever og hvordan de uttrykker seg.

Lola Shoneyin er poet, har skrevet noveller og romaner. Hun har også skrevet for aviser som The Guardian og The Times, og har vært spesielt opptatt av rasisme, Boko Haram, presidentvalg i Nigeria og polygami.

Del på facebook
Nina Lykke:

Nei og atter nei

Nei og atter nei

Romanen handler kort fortalt om et ytre sett vellykket, middelaldrende ektepar med bra jobber,  Ingrid og Jan og deres to voksne sønner. Sønnene gidder ikke å flytte hjemmefra og prater bare med moren når de vil ha penger av henne.

Så forelsker Jan forelsker seg i en yngre kvinne og flytter etter hvert sammen med henne.

Ingrid har et distansert forhold til alt og alle rundt seg, og virker som om hun egentlig er dritt lei alt, både jobb og privatliv. Hun sliter i det stille med å finne en mening med livet – hva er vitsen med noe som helst? Hun misliker vennene sine, og har ikke særlig med følelser for noen eller noe.

Når forholdet Jan har til den andre kvinnen kommer for dagen, bryr hun seg ikke egentlig så mye om det heller. Men uten å avsløre hva som skjer, kan en si at hun velger en løsning på dette som ikke er helt tradisjonell.

Handlingen er beskrevet fra spesielt Ingrid sitt ståsted, og fra Jan og den nye flammen sitt. De andre menneskene i boken, slik som sønnene, er beskrevet mer som noen karikaturer/statister.

Det høres ut som en ganske forutsigbar og kjedelig historie, men det er den ikke. Forfatteren skriver godt, og er underholdende og litt slem når hun beskriver mennesketyper. Så boken er faktisk morsom. Anbefales.  

Boken har fått gode omtaler og har fått beskrivelser som «morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet», en roman om «ulykkelige mennesker fra middelklassen» og «tragikomisk lesning av beste merke.»

Et par beskrivende sitat fra boken: «Jeg liker ikke mennesker. Det er det som er problemet, at jeg rett og slett ikke liker arten menneske.» «Bøndene i gamle dager, de hadde ikke tid til alt dette våset

Del på facebook

Sommeråpningstider 2019:

Mandag  10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av