Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Marit Eikemo:

Alt inkludert

Alt inkludert

«Alt inkludert» er den fjerde romanen til Marit Eikemo. Eikemo skriv godt og levande nynorsk, og har sin eigen forteljarstil.
Tidleg ein sommar flyttar Agnes og dottera Maja inn i eit hybelhus i eit norsk nabolag, utan noko anna med seg enn kvar sin trillekoffert. Dei har ikkje noko nettverk, ingen møblar og ingen venner. Kva har hendt? Og kva skjer no?
Agnes diktar opp ei historie om at flyttelasset deira blei stole av øst-europearar, som ho serverer nysgjerrige naboar. Mesteparten av dagen brukar ho til å leite etter billege møblar på finn.no, mens dottera meir eller mindre seglar sin eigen sjø.
Vi følgjer Agnes sitt forsøk på å etablere seg i det nye nabolaget. Ho får etter kvart kontakt med menneska der, men mange av desse relasjonane blir etter kvart veldig kompliserte. Agnes viklar seg inn i eit nett av kvite løgner.
Eikemo er ein god forteljar. Boka er underhaldande og lett å lese. Heile tida ligg det store spørsmålet i bakgrunnen: Kvifor har Agnes og Maja hamna i ein slik situasjon? Det driv lesaren vidare.
Eg likte måten historia blir fortalt på. Som lesar sitt du med ei kjensle av å bli godt kjend med hovudpersonane, utan å få heilt tak på dei. Boka har mykje humor og artige episodar, men det ligg ein sår tone under heile tida.
Eg er litt usikker på kva denne historia prøver å seie oss, men kanskje er den ein kommentar til notidas materialisme og jaget etter stadig nye ting…

Del på facebook
Melding til alle reisende

Jeg hadde ikke lest noe av Liv Køltzow tidligere da jeg begynte på denne boka. Liv Køltzow var en profilert og anerkjent «kvinnesaks-forfatter» på 1970- og 80-tallet, men siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært ganske stille fra henne. Før det sist høst plutselig kom en ny roman, den første på 13 år. Den ble anmeldt i alle de største avisene, og i april ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen for sitt «særlig eminente forfatterskap».

Så da tok jeg med meg denne nye romanen, «Melding til alle reisende», som handler om en kvinnelig forfatter som får Parkinsons sykdom. Tittelen henspiller på den opplevelsen, når man sitter på toget og det kommer melding over høyttaleren at toget må snu på grunn av en teknisk feil, og reisen tar en vending man ikke hadde forutsett. Det går fortsatt framover, men på en annen måte enn før, slik livet preges når man får en livsendrende sykdom. Her er det nok sterke selvbiografiske trekk, siden grunnen til det lange oppholdet i utgivelser fra Køltzow er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinson.

Hovedpersonen er den middelaldrende forfatteren Kaja Baumgarten. Hun har en relativt vellykket forfatterkarriere bak seg, og et litt mislykket ekteskap. Arkitektmannen David er distansert og kald, og klarer ikke å ta Kajas alvorlige diagnose innover seg, han virker bare å bli irritert. Første del av boka er tilbakeblikk på Kajas liv, fra hun som ung jente fra et borgerlig miljø velger å ikke satse på musikken, men derimot litteraturen. Denne delen av boka er som en typisk kunstnerroman, der vi blant annet får være med Kaja til Italia, der hun skriver under pinjetrærne og drikker vin og har dype samtaler med kunstnervenner på cafeer om kveldene. Samtidig som hun etter hvert sliter mer og mer med Parkinson-plagene, stivhet, ufrivillige bevegelser, all slags komplikasjoner og bivirkninger rundt utprøving av forskjellige medisiner. Hun må kjempe for det som er livet hennes, å skape litteratur, og det gjør hun med hele seg. Kaja er ikke en figur som lar seg overvelde av en tung diagnose, hun står på, insisterer på at det fremdeles skal være et liv verdt å leve der framme.

Etter hvert innser hun at det lite givende ekteskapet ikke lar seg redde, og hiver seg ut i en romanse med trailersjåføren Vegard. Han er nærmest hennes rake motsetning, en rufsete fyr fra folkedypet, notorisk blakk og med en dame gående på gress i annenhver flatbygd på indre Østlandet . Et skikkelig mannfolk altså, en forfriskende avveksling fra den nevrotiske og kjølige David. Og i Vegards ganske fargerike erfaringsbakgrunn finner Kaja dessuten masse ny inspirasjon til boka som har gått litt i stå etter som sykdommen har påvirket arbeidsevnen hennes.

Man kunne kanskje frykte at en roman om en middelaldrende forfatter med Parkinson kunne bli litt traurig og trist, preget av de store vanskene det må innebære for et menneske å få en slik sykdom. Men tvert i mot, jeg synes romanen er både lettlest og underholdende, og med passelige doser livsvisdom av ymse slag.

Del på facebook
Agnes Ravatn:

Fugletribunalet

Fugletribunalet

En liten roman om store følelser.

Allis søker jobb hos Sigurd. Hun skal jobbe i hagen og servere ham 3 enkle måltider hver dag. Boka har ei rolig oppbygging, men vi aner fort at her er det hemmeligheter på begge sider.

Forfatteren har et godt, fortettet språk. Hun skildrer presist og gir leseren gode stemningsbilder. Det usagte blir nesten øredøvende, og stillheten er ikke alltid god. I møtet mellom mennesker, som også er helt fremmede for hverandre, ligger det både avgrunner og broer. Det er lett å trå feil.

Allis er fortellerstemmen i boka og det er gjennom hennes øyne historien blir fortalt.

Boka handler om relasjoner, håp og nye begynnelser. Men også om hva som bor i oss mennesker.

Anbefales.

Del på facebook
Marita Fossum:

Kjære gjetergutt

Kjære gjetergutt

Marita Fossums roman "Kjære gjetergutt" utspiller seg over noen dager i juni på 1970-tallet. Vi møter søskenparet Mille på 8 år og Felix på 13 som henger sammen i tykt og tynt. De har to andre søsken også, på 3 og 14, som bare er til besvær.

Mille vil helst være gutt. Broren er utrolig kunnskapsrik og smart og veldig omsorgsfull overfor Mille. Han ser på henne som likeverdig til tross for alderen, og lærer henne alt som er verdt å vite om det meste; om naturen, om dyr og planter i skogen. De er selvstendige og finner på mye rart sammen.

Mille blir vitne til at faren slår i hjel Sala, hunden hennes, og historien dreier seg i hovedsak om planleggingen av hevnen.

Det er en lavmælt og ordknapp bok som tar barn på alvor og ser verden fra deres perspektiv. Boka er full av humor og varme, men også noe dyster i tematikken.

Tittelen henspiller på Milles bilde av en gjetergutt med 12 sauer som henger over senga hennes. Hun ber og snakker ofte til gjetergutten, men vet at han forblir taus.

- "Vet du?" spør Felix når de ligger og stirrer opp i nattehimmelen, "meningen med livet?"
"Nei," svarer Mille, enda hun har flere forslag.
"Ikke jeg heller," sier Felix.
Han virker så tilfreds med ikke å vite at Mille antar at det er det riktige svaret. -

Dette er en bok jeg vil anbefale på det varmeste.

Del på facebook
Bokomslag Slutten på verden slik vi kjenner den

Doppler er tilbake. I romanen Slutten på verden slik vi kjenner den får vi igjen bli med inn i Andreas Dopplers uforutsigbare og absurde verden.

Som de to foregående bøkene er også denne romanen fornøyelig lesning. I den første boka erkjente Doppler at skogen var stedet for ro, og han forlot familien og et vellykket liv til fordel for et liv ute i marka. For å overleve ble han nødt til å slakte en elg, og som følge av det adopterte han elgkalven Bongo. I neste bok fulgte vi Doppler og Bongo inn i de svenske skoger, på jakt etter faste holdepunkt i tilværelsen.
I denne tredje boka, Slutten på verden slik vi kjenner den, har Doppler bestemt seg for å komme tilbake til sivilisasjonen. Han oppsøker familiens hus, men blir møtt av en helt annen realitet enn den han forventet. "Skulle det ikke være lov til å bruke to-tre år på å gjennomgå en periode med livsnødvendig kontemplasjon og egenutvikling", spør han seg selv. Foran han venter både netter i hagens furutre, og mange feilslåtte tilnærminger til den materielle tilværelsen etter mange år med primitiv livsførsel. Vi får følge Doppler gjennom mange absurd situasjoner, men mellom linjene ligger det et dypt alvor og en kritikk av samtiden. Vil Dopler klare å finne tilbake til livet og kjærligheten?

Del på facebook
Lene Lauritsen Kjølner:

Høyt henger de

Høyt henger de

Olivia Henriksen er arbeidsløs og bor sammen med broren på Ankerholmen utenfor Tønsberg.  Hun bruker mye tid på turer sammen med hunden sin Dino.  Det er på en av turene hun først oppdager den grønne sykkelen, og senere Prebensen.  Advokat Prebensen som henger dinglende på Nilsens hytteveranda.  Olivia melder fra, og politiet dukker opp.  Det kan se ut som om Prebensen har tatt livet av seg, men Olivia er slett ikke sikker.  Hun starter sin egen lille etterforskning, for hun har registrert at den hengte både har oppskrapete knoker og en kul i hodet. 

Ankerholmen er et idyllisk sted med få fastboende og mange sommergjester.  Sterke krefter arbeider for å omgjøre flere av  eiendommene til hytter.  Advokat Prebensen arbeider for dette.  Men det er få fastboende ønsker ikke en slik utvikling.  Kan det ha noe med saken å gjøre?  Hva med den grønne sykkelen, kan den lede Olivia på sporet av en morder?  Og hvem er det som råkjører rundt i en gammel rød og hvit Land Rover når det er mørkt?

Del på facebook
Ida Hegazi Høyer:

Fortellingen om øde

Fortellingen om øde

Kort fortalt handlar denne romanen om den tyske tannlegen Carlo Ritter som trekk ut alle tennene sine og forlet eit komfortabelt liv i mellomkrigstidas Europa for å leve eit tannlaust einebuartilvære på ei aude øy i Stillehavet.

På den aude øya har Carlo planlagt å leve kun av frukt. Difor treng han ikkje tenner, og difor trekk han dei ut før avreisa. For sikkerheits skuld, og siden han trass alt ikkje veit så mykje om korleis livet på øya vil arte seg, har han laga seg eit stålgebiss som han har i bakhand. Men Dr. Carlo opplever at førestillingane han har om korleis livet på øya skal bli, raknar allereie når han står aleine på stranda den første dagen. Øya og naturen der er ein nådelaus stad, trass i at den ligg i eit tropisk klima.

Det går heller ikkje lang tid før han får uvelkomment besøk av eit ungt ektepar, og med eitt er det sosiale gnisningar på den vesle øya. Betre blir det ikkje når ei eksentrisk baronesse slår seg ned på stranda med sitt mannlege harem. Kampen for tilværet er knallhard, og det er vanskeleg å seie kva som er mest truande, menneska eller naturen.

Fortellingen om øde er, utruleg nok, basert på verkelege hendingar. I 1929 flytta den tyske tannlegen Friedrich Ritter til den aude Galápagos-øya Floreana saman med ein av sine pasientar. Eit par år seinare kom eit ektepar med ein 12 år gammal son og litt seinare kom ei ekte baronesse, Eloise von Wagner-Bosquet. Baronessa hadde med seg to tyske elskarar og ein ecuadoriansk handverkar. 
Etter kort tid fekk ho bygd eit lite hus som ho kalla "Hacienda Paradis" og omtrent då byrja idyllen å slå sprekker. Konflikter førte til at tre menneske blei drepne og at to forsvann i løpet av berre nokre månader. Nøyaktig kva som skjedde er det ingen som veit, men "the Galápagos Affair" fekk stor merksemd i den interasjonale pressa. Og dannar altså det verkelege utgangspunktet for Ida Hegazi Høyer sin roman.

Forfattar Ida Hegazi Høyer er eit nytt bekjentskap for min del. Ho har tidligare gitt ut tre romanar. For Fortellingen om øde er ho nominert til P2-lytternes romanpris og til Osloprisen.

Eg likte denne romanen veldig godt, den har ei spennande handling, som trass i alle dei absurde tinga som skjer, er bygd på verkelege hendingar. Forfattaren skriv i eit nydelig, poetisk og særprega språk og forteljinga har driv og overskudd.
Romanen er skriven i tredjeperson, og sjølve øya har også fått sin eigen synsvinkel. Øya blir tillagt menneskelege eigenskapar, den er i stand til å skilje det eine mennesket frå det andre og den får nærast gudeliknande evner. Det er eit overraskende trekk; den levende øya som betraktar menneska og venter på feiltrinna deira.  

Øybuarane si skjebne er tragisk, men romanen er også morsom, særlig dr. Carlo, som er ein hissig og oppfarande type. Han blir rasande på dei som kjem til øya og forstyrrar idyllen, som slett ikkje er nokon idyll. Han vil bli lagt merke til, han er opptatt av ettermælet sitt, og har, som så mange andre, stort ego, liten sjølvinnsikt, og overdriven tru på eigen vilje og evne. 

Del på facebook
Maja Lunde:

Bienes historie

Bienes historie

Verken tittel eller framside på denne boka er så veldig fristende, men innholdet fanger deg med en gang.
Dette er Maja Lundes første roman for voksne, og hun fikk Bokhandlerprisen for den i 2015.
Boka består egentlig av tre ulike historier. Vi møter William, som er frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube. Han har et sterkt ønske om å bli beundret, ikke minst av sin sønn. Vi møter gårdbrukeren George som er birøkter i USA i 2007, og kjemper for å få sønnen til å overta gården. Men livet som birøkter er ikke lett, og sønnen har helt andre planer for framtiden. Og til slutt er det kinesiske Tao som jobber med håndpollinering i en fremtidsverden der biene er forsvunnet. Hennes største ønske er å skaffe sin eneste sønn et bedre liv enn hun selv har.
Et felles tema for boka er: Hvordan ser en verden uten bier ut? George opplever fenomenet CCD, en betegnelse på at biene plutselig dør eller forsvinner fra kuben. I Taos fremtidsverden er det altså gått så langt at menneskene må overta jobben biene gjorde med pollinering, og bare de sterkeste klarer seg. Så avhengige er vi altså av dette lille insektet.
Selv om boka består av tre historier, og veksler mellom dem hele tiden, blir det aldri forvirrende eller uklart. Tvert imot ser vi som lesere hel tiden nye sammenhenger og koblinger mellom de tre historiene. Jeg likte boka veldig godt. Språket er veldig levende og historiene er spennende. Dessuten ga den meg litt å tenke på i forhold til f.eks miljøvern, forholdet foreldre-barn og tapte drømmer. Og ikke minst fikk jeg mye ny kunnskap om bier… Boka passer for både menn og kvinner i alle aldre.

Del på facebook
Kristine Lindhøy:

Organhøsteren

Bokomslag "Organhøsteren"

Kristine Lindhøy har tidligere gitt ut «Sidespor», hvor hun som mor forteller om hverdagen med to barn med spesielle behov. Og sett i sammenheng med denne boken er kanskje ikke temaet i krimdebuten «Organhøsteren» helt tilfeldig valgt?

Stikkord for «Organhøsteren» er barn, alvorlig sykdom, organtransplantasjon og kidnapping.
En alvorlig syk, og lungetransplantert, seksåring forsvinner sporløst fra lekeplassen. En ukes tid senere forsvinner nok et organtransplantert barn. Sande lensmannskontor har få spor å gå etter, og det blir en kamp mot klokka. Begge barna er avhengige av medisiner for å hindre at kroppen støter fra seg de nye organene. Og etter hvert forsvinner flere organbarn i Østlandsområdet, saken blir for stor for det lokale lensmannskontoret, og Kripos kobles inn.

Hvem kidnapper små syke organtransplanterte barn, og hvorfor?

Man skjønner fort at forfatteren vet hva det vil si å ha et alvorlig sykt barn, det er troverdig når vanskelige følelser blir beskrevet. Man kjenner formelig desperasjonen til foreldrene. Men til å begynne med i boken tar jeg meg selv i å synes at forfatteren bruker for mange ord, at hun beskriver for godt og for mye. Trenger vi egentlig å vite så mange detaljer fra etterforskernes privatlivsom det vi faktisk får? Men etter hvert som jeg kommer utover i boken skjønner jeg mer og mer at man har behov for å vite hvem det er som skal finne disse barna. Det er greit å vite at etterforskerne selv har ballast som gjør dem til de menneskene de er, og som gjør dem skikket til den jobben de skal gjøre.

Handlingen er intens, og fullspekket med faktaopplysninger. Og så langt jeg kan bedømme så er opplysningene riktige. Jeg tror på det som er skrevet. Innimellom glemmer jeg nesten at jeg leser en krim, men jeg blir fort hentet inn igjen av dyktige politifolk og forfatteren. Kristine Lindhøy har klart å formidle hvordan det må føles når barnet ditt blir borte. Det er hjerterått og vondt, og jeg måtte lese den i små porsjoner. Anbefales!

Del på facebook
Svøm med dem som drukner

Edvard på 23 år er hovudpersonen i den siste boka til Lars Mytting. Han er foreldrelaus og veks opp hos bestefaren på eit småbruk i Gudbrandsdalen. Foreldra hans omkom i ein gasseksplosjon i ein skog i Frankrike då han var liten gut. Edvard kjenner til at han sjølv forsvann i nokre dagar rett etter ulykka, men at han seinare dukka opp tilsynelatande uskadd på ein politistasjon ein annan stad i Frankrike. Når bestefaren dør, prøver Edvard å finne ut av mysteriet om kva som eigentleg skjedde med han og foreldra den gongen for 20 år sidan. Han legg ut på ei reise til Shetland for å finne spor etter bestefaren sin bror, Einar og vidare går ferda til Frankrike, både for å finne ut om bakgrunnen til si franskfødde mor og for å finne tilbake til staden der ulykka skjedde.

Forfattaren er ein god og truverdig forteljar som fortel om hemmelege familiehistorier, dramatiske dødsfall, søking etter det å høyre til og sjølvsagt kjærleiken. Vi vert riven med og følgjer han på ferda frå innlandet i Norge over til det vindfulle Shetland og til slagmarkene i Frankrike.

Dette er ei bok som på mange måtar er ganske ulik dei andre bøkene til Lars Mytting. Men vi kjenner likevel igjen somme trekk, m.a. den treffande skildringa av bygdemiljøet i Gudbrandsdalen frå «Hestekrefter» og fascinasjonen for tre i frå «Hel ved».

Eg likte godt denne romanen, kosa meg verkeleg!  Boka er godt skriven, spennande og av det slaget som er vanskeleg å legge frå seg.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av