Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Cecilie Enger:

Himmelstormeren

Himmelstormeren

I Himmelstormeren frå 2007 tar journalisten Cecilie Enger for seg livet til ei av dei første fagforeiningskvinnene i landet, Ellisif Wessel (1866-1949). Ho blei fødd inn i ein velståande familie i Gudbrandsdalen der faren var lege. I staden for å finne seg ein ektemann frå overklassen ho var vaksen opp i, valde ho – trass sterk motstand frå den strengt pietistiske familien - å gifte seg med sin eigen fetter Andreas Bredal Wessel, og følgje han til Kirkenes der han hadde fått jobb som distriktslege. I Finnmark møtte dei mange menneske i stor naud, og tuberkulose var ein svært utbreidd sjukdom. Ellisif var med som medhjelpar når mannen var på sjukebesøk, og ho begynte å skrive om det ho såg omkring seg, både i form av dikt og artiklar til arbeidarrørsla sine aviser og tidsskrift. Funn av jernmalm i Sør-Varanger hadde ført til at Kirkenes utvikla seg til eit aktivt gruvesamfunn, der ho såg at arbeidarane både blei utnytta og stoppa i forsøka på å organisere seg. Dette førte til ei politisk oppvakning hos den unge Ellisif, som hausten 1906 var med på å starte «Nordens Klippe» – ei av Norges første fagforeiningar. I samband med eit besøk hos Lady Barbara Arbuthnott i Sunndal i ungdomstida, fekk Ellisif eit kamera i gåve, og i Finnmark starta ho å fotografere samane sine liv, kulturlandskapet og ikkje minst den sosiale nauda ho såg rundt seg. (Fleire av bilda er å finne på digitaltmuseum.no)Ho lærte seg både russisk og tysk for å kunne omsette bøker og brosjyrar, og heimen til ekteparet Wessel blei ein møtestad for politiske agitatorar og russarar som var på flukt etter den mislukka revolusjonen i 1905.

Det er eit dramatisk og hardt liv som dannar den ytre ramma i denne biografiske romanen. Cecilie Enger fletter inn både dikt og utdrag frå artiklar Ellisif Wessel har skrive, samt delar av avisdebatten som rasa rundt haldningane og handlingane hennar. Men det er likevel måten forfattaren greier å leve seg inn i tankane og kjenslene til denne forunderlege kvinna som rører meg sterkast. Ellisif opplevde mykje motgang og store tap i livet, og eg synest forfattaren på meisterleg vis greier å levandegjere korleis val ho tar og opplevingar ho råkar ut, for er med på å forme henne. Romanen balanserer godt mellom det fiktive og det autentiske, er lettlesen og medrivande. Det einaste eg har å utsetje på romanen er at eg skulle ønskje den var lenger!

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook
Nina Lykke:

Nei og atter nei

Nei og atter nei

Romanen handler kort fortalt om et ytre sett vellykket, middelaldrende ektepar med bra jobber,  Ingrid og Jan og deres to voksne sønner. Sønnene gidder ikke å flytte hjemmefra og prater bare med moren når de vil ha penger av henne.

Så forelsker Jan forelsker seg i en yngre kvinne og flytter etter hvert sammen med henne.

Ingrid har et distansert forhold til alt og alle rundt seg, og virker som om hun egentlig er dritt lei alt, både jobb og privatliv. Hun sliter i det stille med å finne en mening med livet – hva er vitsen med noe som helst? Hun misliker vennene sine, og har ikke særlig med følelser for noen eller noe.

Når forholdet Jan har til den andre kvinnen kommer for dagen, bryr hun seg ikke egentlig så mye om det heller. Men uten å avsløre hva som skjer, kan en si at hun velger en løsning på dette som ikke er helt tradisjonell.

Handlingen er beskrevet fra spesielt Ingrid sitt ståsted, og fra Jan og den nye flammen sitt. De andre menneskene i boken, slik som sønnene, er beskrevet mer som noen karikaturer/statister.

Det høres ut som en ganske forutsigbar og kjedelig historie, men det er den ikke. Forfatteren skriver godt, og er underholdende og litt slem når hun beskriver mennesketyper. Så boken er faktisk morsom. Anbefales.  

Boken har fått gode omtaler og har fått beskrivelser som «morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet», en roman om «ulykkelige mennesker fra middelklassen» og «tragikomisk lesning av beste merke.»

Et par beskrivende sitat fra boken: «Jeg liker ikke mennesker. Det er det som er problemet, at jeg rett og slett ikke liker arten menneske.» «Bøndene i gamle dager, de hadde ikke tid til alt dette våset

Del på facebook
Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

I Nicolai Houms tredje roman møter vi Jane, en amerikansk forfatter i førtiårene. Boka åpner med at hun befinner seg alene på fjellet i tjukk tåke. Hun har et telt, men hverken mat, kart eller kompass. Hvordan har hun havnet i denne situasjonen? Tiden skrus tilbake til Janes flytur fra USA til Norge, der hun blir kjent med sidemannen, en norsk zoolog og moskusforsker ved navn Ulf. Det viser seg at Jane har drevet med slektsforskning og skal besøke noen norske slektninger hun har hatt kontakt med over internett. Noen dager ut i besøket skjærer det seg mellom henne og slektningene, og hun tar kontakt med Ulf og blir med ham til fjells for å lete etter moskus. På dette tidspunktet har vi skjønt at Jane ikke er helt i balanse psykisk – blant annet driver hun selvmedisinering med piller og alkohol – og vi har skjønt at det ligger en hendelse, et stort tap, i ganske nær fortid som dette antagelig bunner i. Tiden skrus igjen tilbake, denne gang til da Jane var student i New York, og heretter veksler handlingen i boka mellom hennes fortid i USA og hennes nåtid i Norge. Det ligger en viss spenning i denne gradvise oppnøstingen av historien, for helt fra starten av lurer vi jo på hvordan Jane har endt opp der hun er ved bokas begynnelse; alene i ødemarka. Til tross for at dette ikke er noen solskinnshistorie er romanen på ingen måte tung å lese. Her er gjenkjennelige situasjoner, humoristiske observasjoner og, ikke minst, noen fine passasjer om sorg og savn. Alt i alt 175 lettleste og fine sider som anbefales!

Del på facebook
Bokomslg Alt som blir gjort av kjærlighet

Liten fugl : alt som blir gjort av kjærlighet er Lars Ramslies andre bok i det planlagte romanverket på fire bind.

I den første romanen, Liten fugl : mors bok. Sangen om skogen og kornet, fikk vi presentert en morsfigur med et intenst ønske om å ta vare på ei jente hun blir introdusert for gjennom jobben ved en internatskole. Romanen vekslet mellom nåtid og fortid og handlingen ble drevet frem av ønsket om å finne ut hva som har skjedd mellom dem.
I denne andre romanen følger vi morens datter Maya. Jenta finner en skadet fugl som hun tar med seg hjem. Fuglen blir hennes hemmelighet og hun gjemmer den i et kott hun har tilgang til fra soverommet sitt. Ramslie skriver frem en ung karakter med et sterkt ønske om å ta godt vare på det lille dyret, helt på egenhånd. Utover i boka blir også Mayas far og farmor viktige personligheter i handlingen, og temaer som familieliv og alderdom blir viktige. Ramslies beskrivende språk skildrer handlingen med dvelende ro, og ensomheten man kan oppleve selv sammen med sine nærmeste kommer tydelig til uttrykk.

Del på facebook
Tore Renberg:

Du er så lys

Du er så lys

En ny familie – Steinar, Liv Merete og sønnen Magnus - flytter inn i nabohuset som har stått tomt lenge. Dette er kjærkomment for dem som allerede bor i gata. Steinar er en glad fyr som tar naboene med storm. Naboene – i dette tilfellet jeg-personen i boka, Jørgen, og hans kone Vibeke, opplever etter hvert at det er noe rart med Steinar. Han oppfører seg litt underlig av og til: han kommer brasende inn i naboens hage under eldste sønn Vidars bursdagsfeiring bærende på ei kake. Han ter seg også underlig på fotballturen til London sammen med Jørgen. Steinar er overhodet ikke interessert i fotball, og dukker heller ikke opp til kampen. Han serverer ei utrolig historie om hvorfor han ikke svarte på meldinger eller dukket opp på puben og fotballkampen.Det går så langt at Jørgen og Vibeke ransaker huset deres en gang de har tatt med seg yngste sønnen Eyolf på hytta. Det ender med at de drar til fjells og overrasker hyttefolket. De blir tatt i mot med åpne armer, kaffe og ferskt bakverk. Eyolf har hatt en strålende tur med nabofamilien, og alt synes å være helt i orden og tilsynelatende ingen grunn til den uroen de har følt.

Mot slutten av boka forstår vi at noe virkelig er galt allikevel, men slett ikke de tingene naboene har fryktet: vold, overgrep e.l.Boka er fantastisk skrevet; det er en fryd å lese det gode språket til Tore Renberg, denne gangen på nynorsk. Boka er også tankevekkende og underholdende på samme tid.

Del på facebook
Snø vil falle over snø som har falt

Da Levi Henriksen i 2004 debuterte som romanforfattar med Snø vil falle over snø som har falt var eg ei av dei få som ikkje kasta meg over den mykje omtalte forfattaren. Det gjekk faktisk heilt fram til sommaren 2016 før eg ga meg i kast med ei av bøkene hans – men FOR eit møte! Eg starta «på topp» med Harpesang frå 2014, og var veldig spent på om debutromanen ville «nå opp» når eg let den bli årets romjulslektyre.  

Romanen opnar i det Dan Kaspersen, nettopp lauslate frå eit to års fengselsopphald, stormar ut av kyrkja og vekk frå gravferda til sin eigen veslebror. I si fortviling køyrer han på måfå rundt i bygda der han og broren har delt så mykje, på eit heftig vinterføre med sommardekk på den gamle Volvo Amazonen etter faren. Innlandsvinteren har lagt si kalde klo om Skogli, Dan blir innhenta av fortida og må kjempe for mykje meir ennå få bilen på rett kjøl. 

Romanen byr på råbarka spenningsunderhaldning frå eit barskt og  rått miljø, tilbakeblikk på syskenforhold og oppvekst i ei lita bygd - og ei var kjærleikshistorie. Alt dette spent opp mellom ytterpunkt i pinserørsla og flatfylla. Det heile blir kombinert med absurde episodar som til dømes griseslakt i findress og heisatur til Sverige saman med ein aldrande onkel med beinproteser. 

Høyrest det vilt ut? Banalt?    

Alt er skildra med nærleik og varme, og eg tenkjer at forfattaren sin styrke ligg i nettopp dette: nærleiken og kjærleiken til romanpersonane, blikket for det heimlege landskapet, banda til oppveksten i pinsekyrkja. Henriksen er god til å fortelje historier på ein bilderik måte slik at filmen rullar i hovudet på lesaren. Stemninga som heile tida ligg under, det som kjem fram mellom linjene, gjer det banale truverdig.

Romanen er krydra med betraktningar av typen «Han kom til å tenke på eldre mennesker han hadde sett spankulere rundt her med hendene på ryggen og studere gravstein etter gravstein som om de skulle betrakte bilder på en kunstutstilling.» og «Brøytebilen hadde lagt igjen noen kanelstriper med sand nedover mot byen, som han forsøkte å sikte hjulene inn mot.» 

Skrivestilen har eit munnleg preg som for øvrig blir utmerka ivareteke av Fridtjov Såheim ved innlesing av  lydboka. 

Allereie same år som romanen kom ut fekk Levi Henriksen Bokhandlerprisen – ikkje det minste rart!  

Del på facebook
Åsne Seierstad:

To søstre

To søstre

I oktober 2013 kunne Aftenposten melde om to norsk-somaliske jenter, som var på vei til Syria for å bidra i borgerkrigen. Historien har blitt bok og Åsne Seierstad vet hvordan man skal disponere et rikt kildemateriale. Hun kombinerer fakta og fortelling på en måte som ikke går på bekostning av flyten.

Hva får to tilsynelatende normale tenåringer til å slutte seg til en terrororganisasjon? Dette er det fremtredende spørsmålet som reiser seg i boken. Vi følger farens desperate kamp på å få døtrene sine tilbake. Samtidig faller familien sakte men sikkert fra hverandre. Uvisshet, frustrasjon og hjelpeløshet. Følelser som er til stede i boken, og som leseren også vil kjenne på. Dette er en av de viktigste norske sakprosabøkene på lenge og en bok som vil engasjere deg.  

 

Jeg vil også tipse om foredragsrekken i prosjektet BYSMART. Åsne Seierstad presenter «To søstre» i de tre storbyene i Møre og Romsdal. Arrangementet er gratis og starter kl. 19.00.

Kristiansund: 28. november. Les om arrangementet her

Molde: 29. november. Les om arrangementet her

Ålesund: 30 november. Les om arrangementet her

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winter har ikke alt på stell. Det er småbarnstid med tidsklemme, logistikkproblemer og yrkesnevroser, ikke at det er fullstendig krise, men det lugger litt både her og der. På hjemmebane har hun heldigvis mannen Bjørnar, som holder trygt i de fleste trådene. Men det blir jo litt dårlig stemning når Ingrid finner drømmehuset, blir skikkelig revet med i budrunden og overskrider maksgrensen deres med nesten en million. Jobbmessig sitter hun som amanuensis i litteraturvitenskap på et kontor på universitetet. Der jobber hun med litt livsfjerne temaer og er omgitt av kolleger hun stadig kommer i krangel med og ledere som plager dem med omorganisering, kuttforslag og den slags.

Midtveis i boka tar det hele litt av når Ingrid ufrivillig må bli med til Russland for å forhandle om en forskningsavtale i samarbeid med universitetet i St. Petersburg. Kulturkollisjonen gir enda en dimensjon til de vittige beskrivelsene av de ulike sosiale situasjonene Ingrid kommer opp i, og håndterer sånn helt passe.

Dette er humoristisk og lettlest, men ikke uten et visst alvor og underliggende kommentarer til det moderne familie- og yrkeslivet i Norge. Ingrid Winter sier ikke alltid de rette tingene til rett tid, det går ofte over stokk og stein når frustrasjon eller bekymringer eller entusiasme løper av gårde med henne. Stadig vekk må hun møte konsekvensene av dette og rydde opp i misforståelser og annet oppstuss hun selv har skapt. Det Ingrid sliter med kan nok stort sett karakteriseres som i-landsproblemer, i den store sammenhengen, men det er jo slik situasjonen er for de fleste av oss. Så vi kjenner oss igjen og føler oss berørt selv om det ikke egentlig er liv som står på spill her.

Det er befriende med en norsk roman som er så vittig og underholdende! Det er en del hendelser som er i overkant absurde og overdrevne, noen kan kanskje synes at Drangsholt drar på litt mye her og der. Men jeg koste meg skikkelig med denne her, og ser fram til neste bok fra Drangsholt – «Winter i verdens rikeste land»

  

Del på facebook
Marita Fossum:

Å drepe en drage

Å drepe en drage

Else Hammer, 45 år og enslig mor får en desemberdag beskjed fra politiet om at hennes eneste sønn, Joachim er funnet død etter en overdose heroin. Hun blir bedt om å komme til Rettsmedisinsk institutt dagen etter for å identifisere liket. På vei hjem igjen blir livet ganske enkelt for tungt å bære, og hun legger seg rett ned på en benk i Slottsparken, med vesken under hodet mens snøen laver ned rundt henne…

Nåtid veves sammen med fortid. Med utgangspunkt i Else Hammers tungt medisinerte tilstand på psykiatrisk avdelig, får leseren glimt fra hennes oppvekst i Trondheim. Vi presenteres for bruddstykker av en alenemortilværelse med en sønn som går fra å være en livsglad liten gutt til tungt narkoman. Med sår innlevelse beskriver Fossum en mors bekymringer som ikke kan deles med noen. Å være mor til en narkoman innebærer for mye skyldfølelse og skam. Else Hammer har levd i et vakuum og har gått på autopilot – kanskje i flere år. Og etter sammenbruddet fortsetter hun ufortrødent i samme spor, før hun langsomt kommer til forsoning med seg selv gjennom psykiatrisk behandling.

Marita Fossum er utdannet sykepleier og har jobbet i rusmiddeletatens oppsøkende tjeneste, men dette er ingen rusproblematikkbok. Å drepe en drage er en udramatisk og stillferdig beretning om sorgreaksjon, fri for gråtkvalt sentimentalitet. Det er en roman som sier noe universelt om ensomhet, sorg og savn, følelser enhver kan kjenne seg igjen i.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av