Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Krister Larsen er  elektriker, og det er han stolt av. Han er et ordentlig mannfolk og en jordnær og fornuftig representant for arbeiderklassen, mener han selv. Men nå har han dessverre vært sykemeldt et år med prolaps og ved hjelp av NAV må han finne seg en ny yrkesvei. Og akkurat nå er det aller mest behov for lærere på norskopplæringa for innvandrere. Det går ikke akkurat knirkefritt når tøffe Krister skal integrere seg i et akademisk miljø. På hjemmebane blir det krangling med kona Marianne om en pergola hun vil at han skal bygge i hagen deres. Dessuten må de i møter på skolen om sønnen Andreas, som sliter både sosialt og faglig, og som skolen vil at de skal utrede for ADHD.

Dette er altså Kristers fortelling om seg selv og sitt liv, det tårner seg opp for ham, og han vil både forklare og forsvare seg. Vi får høre om både nære ting og mer samfunnsmessige forhold som Krister har meninger om. Han kommer med treffende observasjoner av menneskene rundt seg, og har en veldig tydelig og særegen stemme som forteller. Men forfatteren lar også Krister avsløre seg selv. Selv om han kan være selvironisk og vil framstå som en som "sier det som det er", er han likevel en upålitelig forteller. Han smører tjukt på noen steder og trekker fra ganske mye når det passer. Men vi gjennomskuer den tøffe fasaden og ser hvor sårbar og utilpass han ofte føler seg, og de mørke sidene han prøver å skjule kommer til syne.

Boka har en litt dyster forside og en pussig tittel, men ikke la det skremme deg! Den er utrolig godt skrevet, her er det driv,energi og mye humor, men også mye klokskap. Særlig om mannsrollen, men vi får også et delvis ømt og delvis kritisk blikk på kvinner og deres gjøren og laden. Krister byr også på en rekke ganske velrettede spark mot akademikere og deres fjas og floskler (i følge Krister). For eksempel når han harselerer over disse lærerne som drar på seminar for å snakke om visjoner og verdier i virksomheten deres, og der de må ha et eget møte på skolen etterpå for å diskutere om det er begrepet "raushet" eller "toleranse" som passer best som kjerneverdi...

Kyrre Andreassen fikk mange gode anmeldelser for boka, som også ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris i 2016.

Del på facebook
Trine Vollan:

Kloster

Kloster

Stopp verden, jeg vil av! Alle har vi vel en eller annen gang følt at nå er det nok, at vi har lyst til å melde oss ut av samfunnet. Slik er det også for Eline. Men hun drar den lenger enn de fleste av oss gjør.
Eline er hovedpersonen i Trine Vollans siste roman. Eline er i begynnelsen av 30-årene, utdannet arkitekt, bor i en bygård i Oslo og er kjæreste med Arne.
Eline engasjerer seg i det meste. Det kan være ting hun hører på radio, leser i avisen, ser på tv eller opplever. Og hun vil gjerne diskuter alt som opptar henne med andre. Men ingen er like engasjert i de samme sakene som henne, eller like engasjert i noe som helst, føler hun.
Dråpen som får det til å flyte over for Eline og som får henne til å ønske seg bort fra denne verden er mangelen på interesse for det fjerde bud. Hun hører et program på radioen hvor dette blir diskutert. Eline vil også gjerne diskutere saken med noen, men ingen engasjerer seg, ingen hun kjenner er like opptatt av å diskutere det fjerde budet.
Radioprogrammet setter sterke følelser i sving, og hun får en idé om at løsningen må værer å gå i kloster. Der vil hun få fred til å tenke og fordype seg i bøker. Men det skal ikke være et hvilket som helst kloster. Det bør ligge idyllisk til i Frankrike. Og hvordan går man fram for å bli opptatt der? Det krever visse forberedelser, og Eline går på med krum hals.
Eline er en kompleks person som ikke er fornøyd med tilværelsens uutholdelige letthet. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i Eline. Man vurderer kanskje ikke kloster, men er litt usikre på om livet er på rett vei. Det har kommet noen norske bøker i denne sjangeren i det siste, bøker om damer som strever med sitt i hverdagen og som er skildret med humor og varme. Eline står ikke tilbake for noen av dem.

Del på facebook
Marit Reiersgård:

Paradisbakken

Paradisbakken

Paradisbakken er ein spanande norsk kriminalroman, skriven av ein forfattar som absolutt har eksportpotensiale. Den har mykje action utan at den er «over the top» eller kunstig, slik nokre bøker har rykte på seg for å vere, og språket er både godt og nyansert.

I denne krimen møter vi fire venninner i Drammensområdet. Dei held saman i gjengen sin syklubb, «De sorte sommerfugler», trass i at dei som personar er nokså ulike. I 1989 vart den felles venninna deira, Camilla Carlsen, drepen i Paradisbakken. Ho var naken og såg ved fyrste augekast ut som ei utstillingsdukke.

Drammenspolitiet med etterforskarane Bitte Røed og Verner Jacobsen i spissen, tek opp att jakta på den ukjende mordaren. Nærmare 25 år er gått. Så blir ei venninne til funnen drepen på same måte som Camilla; ho ligg i eit utstillingsvindauge. Kva er beskjeden bak det heile?

Alle er ein del av puslespelet. Men med forviklingar og røyndomar til tusen kan «alle» vere gjerningspersonen. Er det éin eller fleire på frifot? Finn vi ut kva som ligg rett framom auga våre før det er for seint?

Vi stiller oss sjølve mange spørsmål undervegs i boka, og litt etter litt nøstast trådane opp…

Del på facebook
Per Petterson:

Jeg nekter

Jeg nekter

Alt var så annleis før.

Jim og Tommy var bestekameratar, og vaks opp i same grend på Mørk på 60-talet: Jim med ei djupt kristen åleinemor, og Tommy og småsøskena med den valdelege faren sin, etter at mora deira reiste ei natt. Dei to kameratane klarte seg i grunn godt då dei hadde kvarandre, men så kompliserte ei enkel hending tilveret for den eine. Kva gjorde at dei fekk så ulike liv – og at Tommy, som hadde den hardaste oppveksten, likevel er den som tilsynelatande har klart seg best?

Trettifem år etter at dei to sist møtte kvarandre, treffast dei tilfeldigvis på ei bru, der Jim (som er utanfor arbeidslivet) står og fiskar idet Tommy kjem køyrande i sin blanke Mercedes. Kva seier ein då?

Den dyktige forfattaren Per Petterson viser historia frå fleire ulike vinklar og perspektiv, og vi får høyre korleis det gjekk med alle karakterane i boka, kva vendingar liva deira tok, og kva dei lærte på vegen. Dette er ein sterk roman om venskap og einsemd, sjukdom og sorg, misforståingar og forsoning; alt som livet gjev og tek.

Del på facebook
Helene Uri:

Hålke

Hålke

Handlinga i denne romanen er lagt til ei leiligheit i Oslo, der «dramaet» foregår over nokre korte vinterdagar. Ekteparet Ebba og Karl, med over 40 års samliv i bagasjen, er innestengt  på grunn av islagde fortau og vegar. Den eneste sonen bur i Australia, og dattera er på ferie i Portugal.

Ebba og Karl kjenner kvarandre sin styrke og svakheit heilt inn til margen. Dette kunne lett vorte kjedeleg, men Helene Uri klarar å gjere denne historia til spanande, litt trist, men også svært morosam underhaldning.

Kvinna Ebba fører ordet, den ein gong svært vellukka karrierekvinna, høgskulelektoren med ambisjonar, som no er pensjonert og prisgitt dagleg omgang med sin Karl. Han som ein gong var den populære og ettertrakta som alle venta seg noko stort av, men som har vore fornøgd med å undervise ungdomsskuleelevar gjennom eit langt liv. No er desse to innestengt, overlatne til seg sjølve, to gamle mennesker som ikkje tør å våge seg ut på glattisen, som satsar på at matforrådet i skapa held til veret endrar seg eller kommunen strør på dei islagde vegane.

Helene Uri skriv direkte og presist, og hentar fram fine små nyansar som viser to mennesker, som fortsatt etter eit langt samliv kan «tende» kvarande, irritere kvarandre grenselaust, smålyge for kvarande, vise ømheit, raseri og følelsar som grensar til hat. I Ebba sin versjon er Karl ein mann å frykte. Han har eit voldsomt temperament, men kan også tilgi, og er ein mann med sans for store blomsterbukettar. Venninnene har gjennom åra oppmoda henne til å forlate Karl, han har ein gong slått og kan gjere det igjen. Ho skuldar han også for å ha vore for lite ambisiøs, for bedageleg. Ho vedgår å ha hatt sine svin på skogen, ein elskar, til overmål ti år yngre enn henne.

Mykje klok observasjonsevne hjå forfattaren gjer portrettet av Karl og Ebba til ei smertefull påminning om den mindre glamorøse sida ved å verte eldre,  men den fortel også om seigliva kjærleik og om krenking som aldri vert gløymd.

Det er forbausande mykje underhaldning og humoristisk snert i Helene Uri si beskriving av dagleglivet sine rituale hjå eit aldrande ektepar som av rein staheit nektar å be naboen om hjelp eller rett og slett ta ein telefon til næraste matvarebutikk. Det finst alltid ein pose med nypete når kaffien tek slutt, eller ein karamellpudding utgått på dato for tre veker sidan. Ebba frydar seg over å servere ektemannen sin nettopp den.

Helene Uri vart med Hålke nominert til Bokhandlerprisen 2016.

Del på facebook
Cecilie Enger:

Himmelstormeren

Himmelstormeren

I Himmelstormeren frå 2007 tar journalisten Cecilie Enger for seg livet til ei av dei første fagforeiningskvinnene i landet, Ellisif Wessel (1866-1949). Ho blei fødd inn i ein velståande familie i Gudbrandsdalen der faren var lege. I staden for å finne seg ein ektemann frå overklassen ho var vaksen opp i, valde ho – trass sterk motstand frå den strengt pietistiske familien - å gifte seg med sin eigen fetter Andreas Bredal Wessel, og følgje han til Kirkenes der han hadde fått jobb som distriktslege. I Finnmark møtte dei mange menneske i stor naud, og tuberkulose var ein svært utbreidd sjukdom. Ellisif var med som medhjelpar når mannen var på sjukebesøk, og ho begynte å skrive om det ho såg omkring seg, både i form av dikt og artiklar til arbeidarrørsla sine aviser og tidsskrift. Funn av jernmalm i Sør-Varanger hadde ført til at Kirkenes utvikla seg til eit aktivt gruvesamfunn, der ho såg at arbeidarane både blei utnytta og stoppa i forsøka på å organisere seg. Dette førte til ei politisk oppvakning hos den unge Ellisif, som hausten 1906 var med på å starte «Nordens Klippe» – ei av Norges første fagforeiningar. I samband med eit besøk hos Lady Barbara Arbuthnott i Sunndal i ungdomstida, fekk Ellisif eit kamera i gåve, og i Finnmark starta ho å fotografere samane sine liv, kulturlandskapet og ikkje minst den sosiale nauda ho såg rundt seg. (Fleire av bilda er å finne på digitaltmuseum.no)Ho lærte seg både russisk og tysk for å kunne omsette bøker og brosjyrar, og heimen til ekteparet Wessel blei ein møtestad for politiske agitatorar og russarar som var på flukt etter den mislukka revolusjonen i 1905.

Det er eit dramatisk og hardt liv som dannar den ytre ramma i denne biografiske romanen. Cecilie Enger fletter inn både dikt og utdrag frå artiklar Ellisif Wessel har skrive, samt delar av avisdebatten som rasa rundt haldningane og handlingane hennar. Men det er likevel måten forfattaren greier å leve seg inn i tankane og kjenslene til denne forunderlege kvinna som rører meg sterkast. Ellisif opplevde mykje motgang og store tap i livet, og eg synest forfattaren på meisterleg vis greier å levandegjere korleis val ho tar og opplevingar ho råkar ut, for er med på å forme henne. Romanen balanserer godt mellom det fiktive og det autentiske, er lettlesen og medrivande. Det einaste eg har å utsetje på romanen er at eg skulle ønskje den var lenger!

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook
Nina Lykke:

Nei og atter nei

Nei og atter nei

Romanen handler kort fortalt om et ytre sett vellykket, middelaldrende ektepar med bra jobber,  Ingrid og Jan og deres to voksne sønner. Sønnene gidder ikke å flytte hjemmefra og prater bare med moren når de vil ha penger av henne.

Så forelsker Jan forelsker seg i en yngre kvinne og flytter etter hvert sammen med henne.

Ingrid har et distansert forhold til alt og alle rundt seg, og virker som om hun egentlig er dritt lei alt, både jobb og privatliv. Hun sliter i det stille med å finne en mening med livet – hva er vitsen med noe som helst? Hun misliker vennene sine, og har ikke særlig med følelser for noen eller noe.

Når forholdet Jan har til den andre kvinnen kommer for dagen, bryr hun seg ikke egentlig så mye om det heller. Men uten å avsløre hva som skjer, kan en si at hun velger en løsning på dette som ikke er helt tradisjonell.

Handlingen er beskrevet fra spesielt Ingrid sitt ståsted, og fra Jan og den nye flammen sitt. De andre menneskene i boken, slik som sønnene, er beskrevet mer som noen karikaturer/statister.

Det høres ut som en ganske forutsigbar og kjedelig historie, men det er den ikke. Forfatteren skriver godt, og er underholdende og litt slem når hun beskriver mennesketyper. Så boken er faktisk morsom. Anbefales.  

Boken har fått gode omtaler og har fått beskrivelser som «morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet», en roman om «ulykkelige mennesker fra middelklassen» og «tragikomisk lesning av beste merke.»

Et par beskrivende sitat fra boken: «Jeg liker ikke mennesker. Det er det som er problemet, at jeg rett og slett ikke liker arten menneske.» «Bøndene i gamle dager, de hadde ikke tid til alt dette våset

Del på facebook
Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

I Nicolai Houms tredje roman møter vi Jane, en amerikansk forfatter i førtiårene. Boka åpner med at hun befinner seg alene på fjellet i tjukk tåke. Hun har et telt, men hverken mat, kart eller kompass. Hvordan har hun havnet i denne situasjonen? Tiden skrus tilbake til Janes flytur fra USA til Norge, der hun blir kjent med sidemannen, en norsk zoolog og moskusforsker ved navn Ulf. Det viser seg at Jane har drevet med slektsforskning og skal besøke noen norske slektninger hun har hatt kontakt med over internett. Noen dager ut i besøket skjærer det seg mellom henne og slektningene, og hun tar kontakt med Ulf og blir med ham til fjells for å lete etter moskus. På dette tidspunktet har vi skjønt at Jane ikke er helt i balanse psykisk – blant annet driver hun selvmedisinering med piller og alkohol – og vi har skjønt at det ligger en hendelse, et stort tap, i ganske nær fortid som dette antagelig bunner i. Tiden skrus igjen tilbake, denne gang til da Jane var student i New York, og heretter veksler handlingen i boka mellom hennes fortid i USA og hennes nåtid i Norge. Det ligger en viss spenning i denne gradvise oppnøstingen av historien, for helt fra starten av lurer vi jo på hvordan Jane har endt opp der hun er ved bokas begynnelse; alene i ødemarka. Til tross for at dette ikke er noen solskinnshistorie er romanen på ingen måte tung å lese. Her er gjenkjennelige situasjoner, humoristiske observasjoner og, ikke minst, noen fine passasjer om sorg og savn. Alt i alt 175 lettleste og fine sider som anbefales!

Del på facebook
Bokomslg Alt som blir gjort av kjærlighet

Liten fugl : alt som blir gjort av kjærlighet er Lars Ramslies andre bok i det planlagte romanverket på fire bind.

I den første romanen, Liten fugl : mors bok. Sangen om skogen og kornet, fikk vi presentert en morsfigur med et intenst ønske om å ta vare på ei jente hun blir introdusert for gjennom jobben ved en internatskole. Romanen vekslet mellom nåtid og fortid og handlingen ble drevet frem av ønsket om å finne ut hva som har skjedd mellom dem.
I denne andre romanen følger vi morens datter Maya. Jenta finner en skadet fugl som hun tar med seg hjem. Fuglen blir hennes hemmelighet og hun gjemmer den i et kott hun har tilgang til fra soverommet sitt. Ramslie skriver frem en ung karakter med et sterkt ønske om å ta godt vare på det lille dyret, helt på egenhånd. Utover i boka blir også Mayas far og farmor viktige personligheter i handlingen, og temaer som familieliv og alderdom blir viktige. Ramslies beskrivende språk skildrer handlingen med dvelende ro, og ensomheten man kan oppleve selv sammen med sine nærmeste kommer tydelig til uttrykk.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag 10 - 18

Tirsdag - fredag 10 - 16

Lørdag 10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av