Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Paul Auster:

Moon Palace

Moon Palace

Ein av mine favorittforfattarar er amerikanaren Paul Auster. Den første romanen eg las av han, Moon Palace, står framleis for meg som ein av dei beste. Den kom ut i USA i 1989 og i norsk omsetjing i 1991.

Året er 1969, den sommaren det første mennesket sette sine bein på månen. Handlinga startar i New York. Den fattige og foreldrelause Marco Stanley Fogg har vokse opp hos sin snille onkel Victor, som da han døyr etterlet nevøen ein klarinett og 1492 bøker. Bøkene ligg i kasser som Marco brukar som møblar, og etter kvart som han les ut bøkene, sel han dei billig. Til slutt kan han ikkje lenger betale husleiga og ender på gata. Han bestemmer seg for å berre la seg forfalle, for å «kome i kontakt med verda» som han seier, men blir berga av den kinesiske venninna Kitty Wu som let han bu hos seg.

Frå den augneblinken får tilfeldigheitene fritt spelerom. Marco får jobb som sekretær for den rike og eksentriske Thomas Effing, som er gamal, blind og sit i rullestol. Han skal ha klar teksten til nekrologen si innan han døyr, og det er Marco som skal skrive ned livshistoria hans. Det blir ei fasinerande skildring som utviklar seg til reine røvarforteljinga, og som får Marco til å legge ut på ei reise gjennom Midtvesten på leiting etter sonen til Effing, Solomon Barber, for å overlevere memoarane.

Som i nesten alle Paul Auster sine romanar er eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk hovudtema. Vi blir tatt med både bakover og framover i tid, i eit spenn som dekkjer tre generasjonar – og kvar generasjon gjentek feila frå den førre generasjonen.

Paul Auster kan det å fortelje ei god historie, spekka med spenning og usannsynlege samantreff…

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook
En bønn for Owen Meany

Sommaren 1953 speler to elleveåringar baseball i ein Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den eine av gutane, Owen Meany, slår ein ball som treff mora til bestevenen i tinningen – og drep ho. Owen Meany trur ikkje på uhell. Owen Meany trur på å vere ein reiskap for Gud.

Handlinga finn i hovudsak stad på 1950- og 60-talet, med Vietnamkrigen som eit viktig bakteppe. Det er den morlause guten John Wheelwright som fortel, og i starten av boka møter vi han som vaksen mann på 1980-talet der han ser tilbake på oppveksten.

Romanen har eit sært og underhaldande persongalleri med Owen Meany som den mest framståande figuren. Han er son til eigaren av eit granittbrot, og har hudfarge som ein gravstein. Han er liten. Ikkje berre liten for alderen, men bitte liten. Og han har ei uvanleg stemme. «For overhodet å bli hørt, måtte Owen skrike gjennom nesen» fortel John. For å understreke den skingrande pipestemmen, blir replikkane til Owen Meany skildra med blokkbokstavar i teksten. Etter kvart som ein les trer denne svært uvanlege guten klårt fram for lesaren med både kropp, stemme og personlegdom, og gjer eit uutsletteleg inntrykk på både innbyggjarane i Gravesend og lesaren. Owen Meany er ein litterær figur å bli glad i!

John Irving har ein eigen evne til å blande komikk og tragedie i romanane sine – så også her: Skildringa av amatørteateroppsettingar av juleevangeliet og Charles Dickens’ A Christmas Carol til dømes, er hylande morosam lesing opp mot det grunnleggande temaet i boka: tru, tvil og mirakel.

Språket og forteljarstilen i romanen er typisk «Irvingsk»: omfangsrike, lagvise forteljingar der det uvanlege vevast inn i det vanlege, bisarr humor, frodig fantasi - og mykje menneskeleg varme. En bønn for Owen Meany byr på ei skikkeleg god historie, full av anekdotar og tilsynelatande meiningslause og uvesentlege detaljar, men trådane samlast genialt i ein overraskande slutt.

For den som ikkje har lest noko av John Irving tidlegare, er En bønn for Owen Meany ein perfekt start!

Del på facebook
Alice Sebold:

Alle mine kjære

Alle mine kjære

Som oftast kan eg ikkje hugse kva det var som vart avgjerande dei gongene eg har vald å prøve meg på ein for meg ny og ukjent forfattar. Men den amerikanske forfattaren Alice Sebold har greidd å lokke meg til å lese to av hennar bøker, berre basert på den aller første setninga i boka. Den første gongen var da eg uventa fekk fleire timar med venting på fly heim frå Gardermoen, og hadde bestemt meg for at besøket i  bokhandelen skulle resultere i berre ei bok. Eg sto der med ein heil bunke, men valet blei lett da eg leste: «Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973».Eit slikt dristig forteljargrep pirra nysgjerrigheita hos meg.

Alle mine kjære blir lesaren vitne til eit mord og alt som skjer i kjølvatnet av dette mordet, og det heile er skildra frå den valdtekne og drepne Susie sin synsvinkel. Frå eit himmelsk univers følgjer Susie med på mordaren og politijakta på han, og ho observerer familien sin der dei strevar med å forstå og takle denne grufulle tragedien som har råka dei.

Alle mine kjære er ingen tradisjonell krimroman. Mordaren er avslørt allereie på dei første sidene, men det gjer faktisk ikkje boka mindre spanande. Det er jo berre lesaren og Susie sjølv som veit kven mordaren er. Politiet, familien og nabolaget veit det ikkje, og det er jakta på mordaren som i stor grad er drivrafta i forteljinga. Dei finn ikkje liket, og åra går. Og for dei som sit att går livet vidare.

Handlinga vekslar mellom tilveret i himmelen, minna til Susie, og korleis livet artar seg vidare her nede på jorda utan Susie. Vi følgjer foreldra i sorg og oppløysing, og syskena som veks opp i skuggen av ei død storesyster. Sysken og vener forelskar seg og gjer alle dei tinga ho sjølv aldri fekk gjort. Susie forblir 14 år i sin forunderlege eventyrhimmel, medan ho gjer alt ho kan for at mordaren hennar skal bli tatt. Underleg og annleis, men fengjande roman.

Boka blei ein bestseljar då den kom ut i USA i 2002, og filmatisert i 2008.

Og korleis startar den andre boka til Alice Sebold? Kom og lån Nesten evig på biblioteket, så får du sjå.

Del på facebook
Martha Batalha:

Usynlighetens historie

Usynlighetens historie

Handlingen foregår i Rio de Janeiro og starter på 1940-tallet. Vi møter en portugisisk familie, foreldre og de to døtrene, Guida og Euridice. Historien foregår rundt grønnsakbutikken som foreldrene driver. Hovedpersonen er Euridice, vi følger henne fra barndommen og gjennom hennes voksne liv. Hun er en meget intelligent og talentfull jente, hun kunne tatt hvilken som helst utdanning, også som musiker. Men det viktigste for foreldrene er å få henne godt gift. Hun beundrer storesøsteren, Guida, som er en veldig vakker jente og som er mest opptatt av å lese underholdningslitteratur, oppdatere seg på skjønnhetstips og lengte etter drømmeprinsen. En dag dukker han opp, Marcus, legestudenten som er fra overklassen i Brasil.

En dag forsvinner Guida, uten noen som helst forvarsel og forklaring. Livet blir aldri helt det samme for foreldrene og søsteren. Men vi som lesere får vite hva som skjer med Guida og Marcus, som hun giftet seg med.

Euridice blir gift med Antenor, en ganske kjedelig bankmann, og mange lurer på hvorfor disse to ble et par. Ekteskapet blir da likevel stort sett lykkelig, bortsett fra episodene der Antenor, har sine gråte- og whiskykvelder, der han beskylder Euridice for ikke å ha vært jomfru da de giftet seg.

Euridice har mange talenter og synes livet som husmor er kjedelig. Hun tryller fram de nydeligste matretter og drømmer om å utgi en kokebok, noe som ikke faller i smak hos ektemannen. Notater og oppskrifer kaster hun i søpla. Neste prosjekt blir søm, hun blir gatas sydame, og huset er på dagtid fullt av kvinner, stoffer og oppskrifter godt skjult for Antenor. Når hemmeligheten en dag blir oppdaget, må hun til sin fortvilelse oppgi sin karriere som sydame.

Dette er magiske realisme og en roman som byr på fargerike historier og mange skjebner.

Del på facebook
Carson Mc Cullers:

Hjertet er en ensom jeger

Hjertet er en ensom jeger

Frå tid til anna kjem forlaga med nye omsetjingar av gamle romanar. Cappelen Damm oppnådde i 2014 stor suksess med John Williams sin roman Stoner frå 1965, etter at den var «gjenoppdaga» i USA. I 2016 følgde Aschehoug opp med Hjertet er en ensom jeger, debutromanen til amerikanske Carson Mc Cullers (1917–1967) som berre var 23 år gamal då boka vart utgitt i 1940. Og dette er verkeleg ein roman som fortener nytt lys over seg!

Åstad for romanen er ein liten namnlaus by ein eller annan plass i «hjartet av sørstatane». Både dei kvite og dei farga karakterane vi treff i romanen, er meir eller mindre lut fattige. Og alle ber dei på draumen om noko betre: Den einsame kaféeigaren Biff Brannon som let kaféen vere ei hamn for slitne sjeler langt utover natta. Ungjenta Mick Kelly som lever og andar for musikk, men som på alle måtar er på veg inn i det tøffe vaksenlivet. Doktor Copeland slåst for borgarrettigheiter for dei farga, men evnar ikkje å ta seg av sin eigen familie. Og marxisten, kranglefanten og drukkenbolten Jake Blount som slåst mot alt. Alle set dei sin lit til den døvstumme Mr. Singer, som lyttar til alle som treng det. Men den døvsumme ber sjølv på ei stor sorg.

Både i form og innhald er dette ein heilstøypt roman – det er heilt utruleg at det dreier seg om ein debut! Både språket og det ein kan lese «mellom linjene» viser ein forfattar med stor litterær mogenheit og god menneskekunnskap. Det er poetisk og vart, rått og realistisk – alt på ein gong.

Hjertet er en ensom jeger er rørande og sterk samtidsrealisme frå 30-talets USA, ein roman som heilt klart fortener nemninga «klassikar». Biblioteket har både lyd- og papirboka, eboka finn du i eBokBib. Og for den som skulle vere interessert i den første norske omsetjinga frå 1945, ligg den tilgjengeleg på bokhylla.no.

Del på facebook
Ian McEwan:

On Chesil Beach

On Chesil Beach

On Chesil Beach

Brudeparet Florence og Edward er hovudpersonane i Ian McEwan sin roman On Chesil Beach frå 2007, den norske tittelen er Ved Chesil Beach.

Vi er i England i 1962. Florence er dotter av ein forretningsmann og ein Oxford-akademikar og er ein talentfull fiolinist. Ho drøymer om å gjere karriere som konsertfiolinist og om det perfekte livet ho og Edward skal skape. Edward er ein ung og flink historiestudent. Dei møtte kvarandre tilfeldig, og han overraskar både henne og seg sjølv med å fri etter kort tid. Edward er oppvaksen på landet utanfor Oxford. Mora hans har fått ei hjerneskade etter ei ulykke, og faren har strevd med å halde kvardagen saman. Edward har lengta etter å kome vekk, og i London har han funne det spanande livet, og der har han truffe og forelska seg i den følsomme og sjenerte Florence.

 Florence og Edward er forsiktige menneske, dei har problem med å uttrykke seg sjølve og kjenslene sine, noko som igjen skaper problem for kommunikasjonen i forholdet. Paret veit at dei elskar kvarandre, men dei er veldig forskjellige. Edward ser fram til foreininga på bryllupsnatta, Florence gruar seg inderleg. Denne første elskovsnatta skal då også vise seg å bli fatal.
 Paret er unge i ei tid då Storbritannia og resten av verda er i endring. For mange unge menneske var 60-åra den perioden kor den seksuelle revolusjonen starta. Men for Florence og Edward gjer fortida sine konvensjonar og moral seg fortsatt gjeldande, det er umulig for dei å vere åpne om seksualitet og sin eigen uvitenheit.
 Ian McEwan skildrar suverent desse små øyeblikka i menneskelivet som blir avgjerande for resten av framtida. Samme tema har forfattaren i romanen Atonement (Om forlatelse) frå 2002. Han gjer det i ein språkleg sikker stil som har element av stream-of-consciousness.

 Eg høyrde denne romanen som lydbok på engelsk, lese av forfattaren sjølv. Noko som heilt klart legg til ein ekstra dimensjon. Som bonus får du etter romanen eit intervju med forfattaren. Romanen har også fått ekstra aktualitet i og med at den no blir til film med premiere i januar 2018.

Del på facebook
Jonathan Safran Foer:

Ekstremt høyt og utrolig nært

Oversatte romaner

Kvar var du 11. september 2001? Dei fleste av oss vart sitjande i sjokk og vantru framfor fjernsynet mesteparten av denne dagen, mens vi gong på gong såg fly krasje inn i tvillingtårna til World Trade Center. Det er denne redselsfulle hendinga Jonathan Safran Foer har brukt som bakteppe for romanen Ekstremt høyt og utrolig nært som kom på norsk i 2005. Og han plasserte 9-åringen Oskar Schell midt i tragedien. 

På grunn av det som har skjedd på nedre Manhattan blir elevane denne dagen sendt heim igjen idet dei kjem til skulen. Oskar er ikkje engsteleg, for han veit at begge foreldra arbeider i Midtown, og Bestemor jobbar ikkje i det hele tatt – så alle han er glad i er trygge. Men heime blenkjer telefonsvararen. Fem meldingar frå faren. Og før Oskar rekk å finne ut kva han skal gjere, tenkje eller føle, ringer telefonen på nytt. Det er faren… 

For tilfeldigheiter har ført til at far til Oskar, likevel opphaldt seg i World Trade Center nettopp denne morgonen. Han var i eit møte i topprestauranten ”Windows on the World” i det nordlege tårnet, og blei derfor eitt av dei 2973 ofra etter terrorhandlingane. 

Etter at faren dør har Oskar eit stort behov for å finne noko som kan fortelje han meir om faren, noko som kan gje han kjensla av å ha han nær seg litt lenger. Han rotar rundt i farens ting, og i ein blå vase i faren sitt skap finn han ein liten nøkkel saman med ein lapp der det står “Black”. Saman med den pensjonerte naboen som har vore krigskorrespondent legg han ut på ein innhaldsrik og sorgmunter odyssé i New Yorks gater på jakt etter ein lås som nøkkelen kan passe i. 

Boka er av det slaget som ikkje «les seg sjølv» heile vegen. Lesaren møter motstand i teksten her og der fordi Foer rett som det er bryt med romansjangeren. Boka er og krydra med illustrasjonar i form av fotografi og teikningar, blanke sider, brev med overstrykingar og uthevingar, bilete frå TV-skjermen, noko som eg i starten opplevde som rart og litt forstyrrande, men etter kvart kjende eg det som ei spanande utviding av teksten. 

Romanen vekslar mellom ulike typar tekstar der Oskar sjølv, farmora og den fråverande farfaren utgjer tre svært ulike forteljarstemmer i dei ulike kapitla. Midt oppe i notidstragedien får vi og tilbakeblikk på besteforeldra si store katastrofe: dei var opphaveleg tyske og opplevde bombinga av Dresden under 2. verdskrigen. 

Ekstremt høyt og utolig nært er ei rar, sår, varm, morosam, trist bok. Du vil sakne Oskar når du er ferdig med boka. 

Del på facebook
Stephenie Meyer:

Kjemikeren

Kjemikeren

Juliana Fortis var tidlegare forhøyrsleiar for ein hemmeleg teneste i USA kun kjent som "Byrået". Ho hadde ansvar for å få sanninga ut av pågripne terroristar slik at framtidige anslag kunne stoppast. Men med ein slik jobb får ein gjerne vite meir enn kva godt er, og byrået besluttar å fjerne ho frå stillinga.

Juliana lykkes i å rømme fra sine arbeidsgjevarar og lever i årevis på flukt under forskjellege namn og identitetar kor det kun er hennar paranoide adferd som held ho i live. Helt til ho ein dag blir spora opp og kontakta av ein tidlegere overordna, som ber om hjelp. Dei står ovanfor ei katastrofe, eit biologisk angrep som har potensiale til å ta kanskje så mykje som ein million liv, og dei treng den einaste som kanskje kan finne ut kor våpenet er gøymd før det er for seint. Juliana må freista å hjelpe til, men kan ho lite på sine gamle kollegaer, eller er dette nok eit forsøk på å stilna ho for alltid?

Med denne boka har Stephenie Meyer, kjend for ungdomsbøkene i Twilight-serien, skreve si første bok for vaksne. Den er spanande og intens, men kan hende ikkje særleg truverdig til tider. Men om du likar heseblesande action og historiar som tar nye vendingar er dette absolutt god underhaldning!

Del på facebook
Elisabeth Strout:

Jeg heter Lucy Barton

Forside Jeg heter Lucy Barton

Elisabeth Strout fikk sitt gjennombrudd og Pullitzer-prisen for boken Olive Kitteridge i 2009. Etter dette har hun skrevet flere romaner, og Lucy Barton kom ut på norsk i 2017.

Boken handler om Lucy Barton som er innlagt på sykehus. Hun får besøk av moren sin, som hun ikke har pratet med på flere år. Vi får servert brokker av Lucys livshistorie, fra barndom, oppvekst i fattigdom, forholdet til foreldrene, ekteskap, forfatterskap. Det er mange fortellinger, og alt blir aldri fortalt, mye er delvis fortalt eller det er bare antydninger. Det blir ikke brukt store ord, man lurer på - hva var det egentlig som skjedde der? Det kommer delvis frem at det har hendt alvorlige ting. Vanskjøtsel og fattigdom ganske åpenbart, men også mishandling, overgrep? Mor og datter prater ikke åpent om noe. Moren forteller litt sladderhistorier fra hjemstedet, men personlige ting blir ikke berørt. 

Den som liker å lese om forhold mellom mennesker, foreldre og barn, oppvekst, klasseskille,  og mye mer vil like denne boken. Forfatteren skriver godt, og ga undertegnede lyst til å lese flere av bøkene hennes. Olive Kitteridge er påbegynt. Anbefales.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av