Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

The Handmaid's tale

TV-serien som er basert på Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» fra 1985, fikk svært gode mottakelse da den ble lansert våren 2017. For bare et par uker siden ble sesong to sluppet, og i følge kritikkene ser det ut til at nivået fremdeles holder høyden.

Dette er en dystopisk fortelling som finner sted i Gilead, en voldelig, religiøs, kvinneundertrykkende stat som har lagt under seg det meste av USA i en «nær framtid». Patriarkalske, kristne fundamentalister har tatt kontroll over alle deler av samfunnet, med bibelen i den ene hånda og geværet i den andre. Hvis man ikke innretter seg er straffen brutal, man kan miste et øye eller en hånd, eller rett og slett bli henrettet. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, for regimets «øyne» ser alt.

På grunn av en ukjent sykdom (miljøkatastrofe? Stråling?) har de fleste kvinner og menn blitt sterile, og de få fruktbare kvinnene som er igjen tas som slaver. De blir såkalte «tjenerinner» med en overordnet oppgave i livet – å føde barn. June er en av disse tjenerinnene, hun bor hos den framstående kommandanten Fred Waterford og hans kone Serena, og er fratatt alle rettigheter og muligheter. Hennes eneste oppgave i livet er nå å bli gravid (fortrinnsvis etter den månedlige, seremonielle voldtekten), og føde et barn til Waterford og kona.

Det som holder June oppe, er håpet om å bli gjenforent med datteren Hannah. I tilbakeblikk får vi se glimt av livet til June, mannen Luke og Lille Hannah like før de nye makthaverne tok over. Dette er både takknemlige pusterom fra de dystre og til dels grusomme skildringene fra Gilead, og blir en nødvendig kontrast som skaper troverdighet til fortellingen. Troverdigheten styrkes av at personene er grunnleggende moderne, under en overflate av gammelmodige, religiøse talemåter, klesdrakter og seremonielle handlinger er dette vanlige folk som meg og deg, med språk, kunnskaper og referanser, følelser og reaksjoner som er svært gjenkjennelige.

«The Handmaid’s tale» skildrer mye mørke og håpløshet, men vi forsynes med små lysglimt underveis. Særlig i skildringen av June, som med sin mentale styrke holder ut prøvelsene hun utsettes for, og dessuten ofte setter mot i de hun deler skjebne med. Dette gjør at fortellingen hele veien holder på spenningen og interessen, vi ser at det kanskje kan være mulig å bekjempe undertrykkerne, ved hjelp av samhold, sluhet og pågangsmot. Selv om tilbakeslagene kommer i fleng, etter hvert lille glimt av håp får vi som regel en brutal trøkk i trynet og her er det mange sjokkerende scener. Hver episode har gjerne en ny innfallsvinkel til noe ved tematikken, det er mye interessant å «tygge på» her, det være seg kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, religion, homofili, statens maktmidler vs. personlig frihet, rettssikkerhet osv. Mye som handler om de helt grunnleggende verdiene i det moderne demokratiet, fine påminnelser i vår daglige forbruker- og livsnyter-tilværelse, kan man kanskje si.

Serien har en helt særegen, gjennomført estetikk i bruken av farger, scenografi og kostymer. Og ikke minst i lydsporet som både er klassisk dystert, men med en rekke forfriskende og svært effektfulle innslag av moderne populærmusikk. Jeg er både fascinert og imponert av denne serien, anbefales!

Del på facebook
Yorgos Lanthimos:

The Lobster

The lobster

Premisset for historia som blir fortalt i denne filmen er ganske absurd: i ei dystopisk framtid er alle menneske nøydde til å finne seg ein partner ein har likheitstrekk med innan 45 dager, elles blir ein forvandla til eit valgfritt dyr for resten av levetida.

Den greske regissøren Yorgos Lanthimo sin film liknar ikkje på noko anna, kanskje bortsett frå dei filmane han tidligare har laga sjølv.

Handlinga i "The Lobster" er lagt til ei nær framtid, der single menneske blir sende til hotelliknande institusjonar der dei har 45 dagar på seg til å forelske seg og finne ein ny partner. Lukkast dei ikkje, blir dei omskapt til eit sjølvvald dyr. David (Colin Farrell) som er nyskild og deprimert, kjem til hotellet med ein hund (det viser seg å vera broren Bob, som altså ikkje klarte å finne ny partner), og vil sjølv bli til ein hummar om han skulle mislukkast i partnarjakta.
Følgande samtale utspelar seg mellom David og hotelldirektøren:
Hotel manager: Now have you thought of what animal you'd like to be if you end up alone?
David: Yes. A lobster.
Hotel manager: Why a lobster?
David: Because lobsters live for over one hundred years, are blue-blooded like aristocrats, and stay fertile all their lives. I also like the sea very much.

Hotelldirektøren (Olivia Colman) synest hummar er eit heilt utmerka valg.
 Menneska i dette universet følgjer alle reglar ukritisk, uansett kor bisarre, undertrykkande og meiningslause dei måtte vere. I skogen utanfor hotellet bur dei single, som har måtta flykta frå byen der politiet er etter alle som ikkje er saman med nokon. Hotellgjestene jaktar på dei single i skogen med gevær lada med bedøvingspiler.
 Har du sansen for mørk og surrealistisk humor, kjem du til å le av dette. Men når den bistre komikken i neste augneblink vert avløyst av nærgåande vald, får det latteren til å setja seg litt fast i halsen. Og det er kanskje meininga.
 Det er eit absurd og underleg univers regissøren viser oss i "The Lobster", men eg synest han har skapt ein fascinerande film med rom for mange tolkingar.

Del på facebook
Denis Villeneuve:

Arrival

Arrival

I det kritikerroste, stillferdige sci-fi-dramaet «Arrival» fra 2016 lander tolv utenomjordiske farkoster rundt omkring på jorda, til forundring og frykt fra menneskeheten. En av farkostene har landet i Montana i USA, og språkprofessor Louise Banks (Amy Adams) blir sammen med matematiker Ian Donnelly (Jeremy Renner) hyret inn for å prøve å kommunisere med skapningene ombord. Mens unntakstilstand erklæres og uroen sprer seg verden rundt forsøker teamet i Montana – og tilsvarende team på de elleve andre stedene som har fått besøk – å finne svar på de store spørsmålene: Hvem er disse vesenene og hvorfor er de kommet?

I motsetning til mye annen science fiction byr «Arrival» knapt på tradisjonell action, men det er også filmens kanskje største særegenhet og styrke. Heller enn i heseblesende jakt på morderiske aliens ligger spenningen her i det menneskelige dramaet (fint skildret av Adams), i situasjonen som oppstår når verdens ledere ikke lenger kan enes om hvordan det utenomjordiske besøket skal håndteres, i Banks’ og Donnellys kommunikasjon med romvesenene og i deres søken etter svaret på det vi alle lurer på: Hva vil de? For meg var dette en fascinerende og flott filmopplevelse som holdt på oppmerksomheten min fra begynnelse til slutt.

Filmen er basert på en novelle av Ted Chiang.

Del på facebook
The Rocky Horror Picture Show

Som så mange andre unge mennesker den gang på 80tallet så jeg filmen «Fame». På et vist tidspunkt er 3 af hovedpersonerne på kino til en kult-visning af «Rocky Horror Picture Show». Det gjorde åbenbart så tilpas stort indtryk på mig at jeg egentlig troede at jeg havde set hele filmen.

Men da jeg satte den i DVD-spilleren i helgen fandt jeg ud af at det ikke var tilfældet.

Filmen blev lavet som en parodi på B-film indenfor horror og science fiction. Den fik en meget dårlig kritik da den først kom frem i 1975 men som man kan se i «Fame» så påvirkede det ikke publikum, især ikke blodfans.

Jeg kan godt se, hvorfor den har fået dårlig kritik. Det er tale om filmet teater, filmen mangler af og til tempo og handlingen er meget tynd.

Men hvis man ser det som en musicalfilm, så er netop det med handlingen måske ikke så vigtigt: Ungt par farer vild på en mørk og stormfuld nat, søger hjælp på et nærliggende slot som tilfældigvis beboes af en gruppe rumvæsner fra planeten Transylvania hvor lederen, dr. Frank N. Furter, er transseksuel og besat af tanken om at lave sit eget Frankenstein’s monster.

Meget morsomt og til tider ganske grænseoverskridende, selv i dag, 40 år senere.

Blant skuespillerne i denne engelske film ses en ung Susan Sarandon og Meat Loaf. Det er dog Tim Curry som den campede doktor der stjæler showet, især takket være en fænomenal sangstemme.

Fox TV har i øvrigt genindspillet filmen til TV, premiere oktober 2016.

Del på facebook
Invasion of the Body Snatchers

En klassisk thriller/skrekkfilm som fremdeles er urovekkende og spennende.

Handlingen, som er basert på Jack Finney sin bok av samme navn, finner sted i en liten by i California USA hvor flere av innbyggerne visstnok har begynt å oppføre seg veldig merkelig. Hovedpersonen, doktor Miles Bennell (spilt av Kevin McCarthy), får flere henvendelser fra folk som er redd for at venner eller familiemedlemmer ikke lenger er den de gir seg ut for å være. Til å begynne med avfeier Bennell det som paranoia og hysteri, men det viser seg etter hvert at det dreier seg om en ganske ekte trussel.

Den lille byen er blitt offer for en utenomjordisk invasjon, hvor det skapes duplikater av innbyggerne som tar over deres plass i samfunnet. Disse kopiene gror organisk i belger (seed pods) og har akkurat det samme utseendet, hukommelse og minner som mennesket de skal erstatte, men er fullstendig fri for menneskelige følelser og empati. Stille og rolig tas byen over, men hvor mange av dem finnes det og hvem kan man stole på?

I anmeldelser og beskrivelser blir Invasion of the Body Snatchers blir ofte sett på som en mulig kommentar på den kalde krigen og frykten den skapte. Visstnok har filmen blitt tolket i flere retninger, både som et forsvar av den anti-kommunistiske politikken på femti-tallet, og som en kritikk av den samme politikken og paranoid frykt.

Filmen tar opp temaer som gjør den aktuell også I vår moderne tid. Frykten for tap av identitet, tap av medmenneskelighet og empati, frykten for det ukjente, paranoia, skjulte fiender i samfunnet (hvem kan man stole på?) og en verden som blir mer og mer kompleks og fiendtlig er alle temaer som opptar oss fremdeles.

Fordi filmen tar opp grunnleggende menneskelige følelser omkring frykt/fremmedfrykt, så vil den antagelig alltid kunne snakke til seerne og gi oss en neglebitende opplevelse.

Del på facebook
Frank Darabont:

The walking dead

Cover The walking dead

The Walking Dead (2010–d.d.)

Splatter! Det er lett å sjå på fjernsynsserien “The Walking Dead” som splatter; for her skvett det blod og tarmar heile tida. Men i motsetnad til splatterfilm, manglar TWD elementet av (tilsvarande sjuk) humor som pregar den sjangeren. For dette er alvor. Ja, faktisk blodig alvor!

TWD skildrar USA i ei postakopalyptisk tid der alle menneske har eit iboande virus i seg som gjer dei til zombiar om dei dør. Desse zombiane er hungrige skapningar som vraltar rundt for å gnage på alle levande som er att. Og blir nokon av desse bitne, endar dei relativt snart som zombiar sjølv – om dei da ikkje blir heilt dau ved å få eit stikk i hjernen. Zombiane går som kjent rundt og rallar «brain, brain, brain» heile tida.

Alle som ikkje likar slikt, vil sjølvsagt aldri finne på å sjå denne serien. Det er forståeleg, men dei får da ikkje med seg at det er ikkje zombiar dette handlar om – det er oss sjølve, og korleis vi framstår når fernissen frå sivilisasjonen brutalt blir rive vekk. Slik sett er ikkje TWD noko annleis enn andre filmar der folk blir sett i ekstreme situasjonar, om det er katastrofar, gisselsituasjonar eller krigsfilmar. Slik sett blir zombiane mest staffasje etter kvart, sjøl om dei sjølsagt er der som ei tikkande bombe gjennom heile serien.

Det mest interessante er likevel korleis personane utviklar i ulike retningar når dei er sett under press, og korleis personkjemien endrar seg i gruppa. Og korleis ulike grupper taklar situasjonen dei har kome opp i.Nokre episodar er via enkeltpersonar, for å forklare korleis dei vart som dei vart. Og andre episodar er først og fremst spennande, til dels ulideleg spennande.TV-serien er no inne i sin sjette sesong, og Fox TV, som viser TWD, har no eit prateprogram etter episoden, «Talking Dead», som tek opp det som hendte i episoden.TWD er basert på ein teikneserie som også har kome i norsk omsetjing nyleg.

Dei aller fleste av de som les dette, vil aldri komme til å like denne serien. Det er til å leve med, for alternativet er verre …

Del på facebook
Christopher Nolan:

Interstellar

Interstellar

Den relativt unge britiske regissør Christopher Nolan er allereie kjent for innovative filmar som Inception, The Dark Knight-trilogien og fleire. Fellesnemnaren i desse filmane er ein overnaturleg dimensjon som likevel ikkje virker så veldig fjern frå virkelegheita. Dei ligg i eit grenseområdet mellom science fiction og psykologisk thriller og er blant dei mest spennande filmar vi har sett dei siste ti åra. Interstellar skaper dermed forventningar, men desse blir innfridd på ein annan måte enn vi hadde rekna med.

I Interstellar er søkelyset først på ein isolert gard der aleinepappa Cooper er bonde på den amerikanske sletta. Jordbruket består av ein preakopolyptisk ond sirkel der bakteriar og smitte tek knekken på forsøk på dyrking. Lufta tvinger Cooper og sine to unge barn Murph og Tom mest muleg innandørs på grunn av store støvskyer som forureiner.

Cooper er tidlegare testpilot i NASA, mens datteren Murph har eit evne til å sanse ånder eller spøkelsar på garden. Cooper og Murph deler dermed ein sans for ein ekstra dimensjon, og begge drar til NASA etter ei anmodning frå ein leiande vitenskapsmann. Det virker draktisk, men ikkje for sentimentalt når desse må skille lag. For Cooper skal opp i rommet på nytt som den erfarne piloten NASA manglar som eit siste ledd i å utforske eit nydanna ormehull ved Saturn. Hullet kan føre til ein planet med potensial for menneskeliv, eit alternativ til vår eigen.

Filmen er eit vanskeleg prosjekt teknisk, med si veksling mellom scenar ved gården og verdsrommet. Utfordrande på ein annan måte er også den episke breidda,  vitenskapelege begrep og filosofiske betraktningar. Men dette er med å føre oss inn i ei anna verd, som verdsrommet tross alt er, med interessant originalmusikk. I rommet er alt stort og tek tid. Du bør ha tilgang til ein brei skjerm og vel tre timar for å komme i stemninga, men det er verdt det, for Interstellar er eit filmhistorisk milepel og eit testament til Nolan si visjonær tenking.

Filmen fører oss fram til ein finale i den 5. dimensjon som er ei stor oppleving, både mystisk og oppklarande.

Del på facebook
Wes Ball:

The Maze Runner

The Maze Runner

The Maze Runner (I dødens labyrint i norsk utgåve) er ein thriller innan genra post-Hunger Games ungdomsdystopia. Den er ein ganske så solid adaptasjon av romanen fordi relasjonane mellom ungdommane er like godt bevart som i Hunger Games del 1, og langt bedre enn i Demonenes by (Skyggejegerne).'

Post-apokalyptiske krefter gjer at 16-årige Thomas blir kasta oppover i voldsom fart via ein heis og inn i ei solsterk lysning, den mystiske The Glade, eit grøntområde omringa av det som liknar ein gigantisk middelalderborg, men som faktisk er ein uendeleg labyrint av betongblokkar. Turen kostar han hukommelsen, slik det har gjort med eit 20-tals ungdommar som tek i mot han. Da for første gang ei jente, Theresa, blir kasta inn i Lysningen, får dei vite ho blir den siste. Mykje av filmen handlar om korleis ungdomskollektivet tilpasser seg denne skjebne og organiserer seg.

Ungdommane har laga ein modell av labyrinten, motivert av at den virkelege labyrinten opnar fristande om morgonen og lukker om kvelden. slik at dei kan kartlegge sin håpløs situasjon. Ein veg ut er det faktisk. Derfor vil Thomas og nokre kollegar trosse andre ungdommar og prøver ut korleis labyrinten funger mellom dei enorme bevegande steinar og skremmande biomekaniske vesen som lurer i mellom.  

Desse vesen tek ikkje overtaket på lerretet eller tv-skjermen, slik dei gjer i mange filmar. Det som står i sentrum er i staden intrigane ungdommane i mellom og motivasjonen Thomas får av kjensla av at eit eller anna fjernt i hukommelsen kan hjelpe dei.
.  

Del på facebook
Caradog W. James:

The Machine

The Machine

Toby Stephens og Caity Lotz imponerer i rollene sine i denne stemningsfulle og spennende thrilleren fra 2013 om ingeniøren Vincent (Stephens) som skaper en menneskelignende robot (Lotz) for militæret. For fans av science fiction filmer er dette en film som må oppleves.

I en hemmelig militær base i Storbritannia jobber dataingeniøren Vincent med å utvikle tenkende maskiner og roboter. En ny kald krig, denne gangen med Kina, har skapt et nytt våpenkappløp. Teknologien brukes også til å lage proteser og bioniske deler til skadede krigsveteraner. I en flott og visuelt gripende scene blir vi introdusert for en soldat som takket være implantater kan fortsette å leve, til tross for en stor hodeskade. Øynene hans skinner med elektrisk lys i det mørke rommet og vi ser hvordan han sliter med sin nye eksistens som han knapt kan ta innover seg. Filmen har flere slike scener hvor den imponerer både visuelt og følelsesmessig. Vincent håper han vil kunne bruke teknologien han utvikler til å redde den syke datteren sin.

Ideen om mennesker som skaper intelligente vesener og kunstig intelligens er blitt behandlet mange ganger før, ikke bare i science fiction filmer som Blade Runner og A.I. Artificial Intelligence, men også i litteraturen og folkelegender. Man kan lett se på Vincent som en doktor Frankenstein som skaper et menneskelig vesen uten å ha noen særlig ide om hvordan den skal kunne finne sin plass i verden eller hvordan den vil påvirke livet hans. Selve skapelsen er en ting, men hva skjer etterpå?

The Machine er en britisk indie film laget utenfor de kjente filmstudioene. Med tanke på at filmen ble laget på et lite budsjett (under 1 million pund) er spesialeffektene til tider imponerende. Scenen hvor Vincent lager maskinen fungerer spesielt bra. Og når pulserende rødt lys skinner under huden på maskinen, nesten som et elektrisk nervesystem, er det vanskelig å ikke la seg imponere.

Filmen varer bare i en og en halv time og dette blir filmens svake side. Det blir for kort tid til å utvikle enkelte deler av plottet og en actionpreget vending i handlingen mot slutten av filmen kommer derfor litt for brått på. Hvis filmen kunne hatt mer tid til å bygge opp hendelsen ved å vise mer av bi-personene og deres motiver, samt interaksjonen mellom maskinen og de andre cybernetiske maskinene/menneskene, hadde det fungert bedre.

Til tross for dette er The Machine en engasjerende og spennende historie, full av interessante ideer og to veldig sympatiske hovedpersoner. Spesielt Caity Lotz i rollen som maskinen gjør dette til en film det er verdt å få med seg.

Del på facebook
Francis Lawrence:

Catching fire

Catching fire

Lions gate er eit nyare kanadisk filmselskap som har satsa på mange ikkje-amerikanske filmar. Selskapet har brakt til kinolerretet filmar som er for kontroversielle for dei store, konservative amerikansk selskap, som for eksempel Dogma frå 1999. Men det er filmane om Dødslekene som har gitt selskapet mest suksess økonomisk, og dei er amerikanske og ikkje kontroversielle.

Filmane utspiller seg i Panem, eit satirisk-dystopisk USA med nord-koreanske undertoner, der ein fjern og beskytta overklasse herjer med tolv gjenståande distrikt. Korleis dei lever av dei økonomisk er vanskeleg å sjå. Derimot lever dei i Capitol for reality underhaldning, ved å utfordre/påtvinge ‘leikane’ med livet som innsats.
 
 Det skjer årleg, men kvart 25. år er det noko ekstra. I Catching Fire, film 2 av 3 i serien, får vi dette tillegget. Ein forventar da meir enn sist, men film mangler noko av originaliteten i den første filmen, som var jo veldig god. Kurven går vel opp igjen i film 3, for da får vi vite meir om kvifor del 1 og 2 er som dei er.
 
 Dei sterkaste kjenslene i filmnummer 2 er minnet som liva som gjekk tapt i film 1. Spesialeffektene i Catching fire er imponerande, men dei også er med å drukne dei menneskelege kjenslene noko i akkurat denne produksjonen., ,

Den første filmen, Hunger Games, har tempoet og spenninga som mangla i Twilight-filmane (kanskje med unntak av Twilight film 1), og samtidig har klarheita og kjenslene som manglar i Skyggejegerne. I Catching Fire varer derimot intervjua og introduksjonane litt for lenge før spenninga knytt til leikane tar eit tak i oss ute i Arenaen ein stad i skogen.

Heltinnen Katniss vann dei tidlegare leikane i film 1, og blei ein populær vinnar blant ‘folket’. Styresmaktene (President Snow) opplever bandet mellom Katnisss og ‘folket’ som ein trussel. Ho har sympati for massane, and det kan mane til opprør. Ho blir derfor valgt til å konkurrere i dei nye leikane for å bli kvitt henne, ein skjerpa konkurranse der alle tidlegare vinnarar møter for å drepe kvarandre.

Diktaturstemninga i filmen er ikkje å ta feil av, men kjærleikstemninga må ein nesten tilbake til boka for å finne fram til.

Del på facebook

Sommeråpningstider 2019:

Mandag  10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av