Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

James Kent:

Testament of youth

Testament of youth

Unge Vera har ambisjoner. Å gifte seg er absolutt ikke en av dem. Selv i skoleferien leser hun ivrig i håp om å sikre en studieplass ved universitetet i Oxford. Men hun er også ute i de skjønne omgivelsene i Derbyshire med broren og vennene hans, som alle er nettopp ferdig på Uppingham School og har fått studieplass. Ute i naturen utfolder man seg og personligheter kommer fram. Mot sin vilje, utvikler Vera kjærlige følelser for en av brorens venner, Roland.

Når hennes tur til opptaksprøven til universitet kommer i 1914, svarer Vera prøven på tysk i stedet for latin. Hun får likevel studieplass, for noen merker den sterke vilje i hennes svar på oppgaven. Nå kan hun også være nær Roland og ikke minst broren Edward, som hun er sterkt knyttet til.

Men når den første verdenskrig kommer, faller Veras verden i grus; eller i en sølepytt, en visuell virkemiddel regissør James Kent bruker til å forene Veras lykke og fortvilelse. Både Roland og Veras bror føler seg kalt til tjeneste, med glede. Alle andre 18-åringer har jo meldt seg, og krigen skal være kort og ærefull, det rene gutteeventyr.

Krigen blir noe helt annet. Seieren kommer fire år senere og Storbritannia mister dobbelt så mange menn som senere, under den andre verdenskrig. Krigens redsel gjør Vera til en pasifist. Om hun er glad i bøker og vil dikte, så ikke pasifisme noe hun leser seg fram til. Som mange andre unge kvinner, blir Vera frivillig sykepleier, først i et herskapshus, som ofte ble omgjort til midlertidige sykehus.

Filmen er en sann historie om Vera Brittains formative år. Hun ble en kjent forfatter og snakket modig ut om krigens meningsløshet, seiersrusen midt imot. Etter hvert vant hun mye respekt fra unge kvinner i mellomkrigsårene for å formidle det kvinnelige perspektiv på krig.

Å framstille intellektuell utvikling og emosjonelle tap på film er ikke lett. Svenske Alicia Wikander klarer dette på en imponerende og ekte måte, for å si det mildt, godt hjulpet av originale filmklipp. Filmen kunne gjerne ha fokusert mer på hennes kamp for pasifisme etter den første verdenskrig, men det er bakgrunnen for hennes overbevisning filmen og autobiografien handler mest om. Merkelig nok er ikke filmen tilgjengelig med norske tekster i fredsnasjonen Norge.

Del på facebook
Nikolai Lebedev:

The Star

The Star

I denne krigsfilm fra 2002 leder Løytnant Travkin en liten gruppe sovjetiske speidere bak fiendens linjer i august 1944. Å begynne med er vi i åpent landskap mellom dagens Hviterussland og Polen, hvor rykter går om at nazi-tyske styrker forbereder et omfattende motangrep. Travkin og seks andre skal samle informasjon om omfanget og rapportere tilbake med radiosignal ved å bruke kodenavnet ‘The Star’.

Speidergruppen består av en tilfeldig samling overlevende fra kamphandlinger. Etter en del trefninger med fienden, klarer den nokså lurvete samling soldater å signalisere verdifull informasjon tilbake til enheten sin. Den kvinnelige soldaten som plukker opp meldingene er imidlertid interessert i mer enn bare logistikk, i det hun oppfatter hvor hasardiøs deres situasjon er.

I den endeløse skogen er situasjonen mindre oversiktlig og trefningene med fienden kommer brått og brutalt. I det radioforbindelsen blir prekær, vil de som se denne filmen sannsynligvis plukke opp et ord på russisk som de vil huske, for denne kvalitetsfilmen setter spor.

Regissør Nikolai Lebedev ble inspirert av Steven Spielbergs Saving private Ryan og skildrer godt skjebnen til det enkelte menneskeliv fanget opp i krigens vanvidd.

Filmen har russisk tale, men en utgave med skandinaviske tekster finnes ikke. Tekstene blir på engelsk.

Del på facebook
Zaza Urushadze:

Mandariner

Mandariner

Mandariner er noko so sjeldan som eit estisk drama frå den georgiske Kaukasus-provisen Abkhasia, der muslimske abkhasarane med russisk støtte prøve å rive seg laus frå Georgia. Dei som kan sin etnisk geografi vil kanskje vite at det var ein estisk koloni ned ved Svartehavet.

På grunn av krigsutbrotet i 1992 drog estlendingane heim for å unngå volden, men ikkje Ivo og Margus, to naboar i kvart sitt falleferdig hus. Med ein så sjeldan god mandarininnhausting i sikte, ville ikkje Margus reise frå avlinga si, medan Ivo snikrar trekasser til frukten.

Krigen innhentar like fullt ei to eldre herrane, og Ivo tek hand om to skadde like ved huset etter ei trefning. Han får hjelp av Margus å gravleggje tre andre. Ettersom resten av familien har reist, har Ivo plass til dei skadde i kvart sitt rom i huset sitt.

Problemet er at desse to tilhøyrer kvar si side i konflikten og Ivo får meir å gjere enn berre å skifte bandasjar. Mennene må tilpasse seg Ivos oppriktige og ærefulle vilkår så lenge dei får bu hos han. Eit foto av Ivos barnebarn på veggen, som begge menn synst er så søt, får dei skadde til å tenke på meir enn krig, men så dukkar opp russarane.

Mandariner er ein film om medmenneskelegdom som sigrar, dirigert av Zaza Urushadze, som sjølv er georgisk. Gode kamerabevegelsar, ekte omgjevnadar, passe humor og truverdig spel gjer denne filmen til ein subtil oppleving.

Del på facebook
Yann Demange:

'71

'71

Spanande og tankevekkande krigsfilm frå konflikten i Nord-Irland. Regissør Yann Demange skildrar den komplekse konflikten mellom republikanarar og lojalistar med driv og intensitet. Dette er hans debutfilm som har vunne fleire prisar.

Hovudperson Gary Hook er ein del av dei britiske fredsbevarande styrkane som blir sendt til Belfast i 1971 for å prøve å dempe striden mellom katolikkar og protestantar. Dei ferske soldatane har knapt kome seg ut av patruljebilane før helvete bryt laus rundt dei. Gary blir skilt frå sine medsoldatar og forfulgt av folk som vil drepe han. Når natta og mørket fell på har han inga formeining om kor han er og korleis han skal finne tilbake til leiren. 

Det er ingen han kan stole på, den hemmelege britiske militære etterretninga driv eit ureint spel og er villige til å ofre ein av sine eigne.

Fluktscenene gjennom dei trange gatene er glimrande fotografert og regissert. Ikkje minst gjer Jack O'Connell ein stor prestasjon i hovudrolla som den unge soldaten som har verva seg for å få den familien han aldri har hatt. Han er ein fersk soldat med begrensa livserfaring, men vi får hint om at han sannsynlegvis har vore nøydd til å fighte seg gjennom ungdomsåra, og så hamnar han midt i borgarkrigen sitt helvete.

Vi ser korleis dei som prøver å halde seg utanfor stridigheitene brått kan havne i ein situasjon der dei blir sugd inn i malstraumen, korleis barn vert indoktrinerte og korleis dei mest militante kan finte ut dei meir moderate kreftene i ei konflikt og dermed gjere knuten endå strammare. Regissøren går ikkje djupt ned i politikken som danna grunnlaget for sjølve borgarkrigen, han er meir opptatt av kva den får fram i folk.

Men det er ein fordel å kjenne til hovudtrekka i dei historiske hendingane for å få fullt utbytte av filmen. Denne konflikta går i Storbritannia berre under betegnelsen "The Troubles". Noko som må kunne seiast å vere eit kraftig understatement. 

Eg var sjølv i Belfast for nokre år sidan og fekk høyre frå både katolikkar og protestantar om livet under "The Troubles", noko som gjorde inntrykk. Belfast er ikkje, slik ein kanskje kunne tru, ein by delt i to. Det er meir eit lappeteppe, der høge murar og politisperringar framleis i dag deler inn gater og kvartal i loyalist- og republikanar-konklavar. Sentrum er derimot rimelig fredlig og det er trygt å vere turist. Men det gjorde spesielt inntrykk på oss at vår irsk-katolske bussjåfør var ekstremt skeptisk til å køyre gjennom protestantiske bydelar, fordi han frykta for sitt eige liv dersom bussen med irske skilt skulle få motorstopp der.

Del på facebook
Petter Næss:

Into the white

Into the white

Med den fascinerande fjernsynsserie Kampen om tungtvannet i friskt minne, virker det riktig og viktig å minne om den norske langfilmen Into the white frå 2012. Filmen er inspirert av ein sann episode som utspilte seg ved grensa til vårt eige Møre og Romsdal den 27. april 1940 og vekene etter.

Norge er innvandert, men kamphandlingane held fram. Over den kvite fjellheimen blir ein tysk Heinkel bombefly skutt ned av ein britisk Blackburn Skua kampfly. Den sistenemnte får imidlertid motorhavari og krasjlandar på eit islagt vatn. På veg ned får piloten øye på ei hytte, med tanke på å søkje ly i det ugjestmilde landskapet. Men dette er også planen til dei overlevande frå the tyske flyet. Dei som går i fjellet i dag ved Heilstuguvatnet ved Grotli vil finne det tyske flyvraket, medan modellen til filminnspelinga ligg ved hotellet.

Konfrontasjonane mellom tyske og britiske soldatar gjekk med få unntak (derav eit under kampen om tungtvannet) etter regelverket, også med tanke på krigsfangar og respekt. Dette er eit vilkår for at denne filmen fungerer, for forskansa saman som dei stridande soldatane er i ei hytte, blir samarbeid og fornuft heilt nødvendig for å halde seg i livet. Filmen lykkast ved å få fram eigenskapane dei ulike soldatane har ved å gi og ta i ein slik situasjon, og ulikheitane mellom karakterane blir snarare eit spørsmål om bakgrunn og personlegheit enn land og grad.

Etter kvart kjem sommaren. Krigen med sitt eige program hentar inn dei fem soldatane. Det vil seie at dei to sidene ikkje er likt fordelt, men ettersom ein av engelskmennene er det kjende ansiktet til Rupert Grint frå Harry Potter-filmane, blir likevekten etablert på ein måte. I vår eige tid lager vi felles minnesmerke for alle dei falne under den første verdskrig. Denne filmen tar utgangspunktet i virkelege hendingar frå den andre verdskrig da ingen viste hvordan ting ville utvikle seg, men regissør Petter Næss gir oss en historie med dagens meir sympatiske og forsonende vinkling.

Del på facebook
Joachim Rønning og Espen Sandberg ; Ole Christian Madsen ; Krisztina Goda:

Kampen mot okkupasjonsmakta - tre filmar

Ein kan sjå på Max Manus og Flammen og Citronen som delar av ei internasjonal bølgje som omhandlar den andre verdskrig og dei siste tidsvitna sine historier. I desse tilfelle står sentrale delar av motstandshistoria til det okkuperte Skandinavia i fokus. Children of glory fell også innanfor tidsvitneperspektivet, da ein kan framleis møter personar involvert i hendingane. 

Max Manus cover dvd

Max Manus blir i stor grad eit heltebilde av nettopp Manus, der spenninga er knytt til ei kronlogisk opptrapping av motstand frå munnleg opposisjon til blodig kamp. Gjenskapinga av t.d. Viktoria Terrasse, Oslo hamn, gatebilda og nærveret av okkupasjonsmakta på 1940-talet er særs godt gjennomført i filmen. Berre Manus overlever, men ikkje utan psykisk skade. Det er takka vere skodespelarprestasjonen at filmen blir så vellykka.

Flammen og Citronen kan likne Max Manus. Ei gruppe motstandsmenn - medlem av Holger Danske – likviderer kollaboratørar og nazifolk, med ei truverdig gjenskaping av København med opptøyane i 1944 som bakteppe. Men det er den tematiske likskapen mellom desse to filmane so

m gjer det muleg å sjå den store forskjellen mellom dei.

Max Manus, Gregers Gram og dei andre oppnår stadig større heltestatus på bekostning av tyskarane og hirden i Max Manus. Den minst like dramatiske Flammen og Citronen har derimot ein sterk dimensjon av personlege dilemma. Vi blir etter kvart usikre på om radarparet er på rett veg. Undergrunnsrørsla blir kalla for terroristar av okkupasjonsmyndigheita, og vi reagerer ikkje på det, når det viser seg at undergrunnsrørsla kan ha tatt uskuldige liv.

Flammen og Citronen cover dvd

Flammen og Citronen forlét ein aldri motstandsgruppa, for spenninga ligg i relasjonane mellom medlemane. Eit uoversiktlege kaos av løgnar, mulege dobbeltspel og motsigande opplysningar gjer at det blir vanskeleg å skilje allierte frå fiendar etterkvart som aksjonane blir stadig meir blodige.  

Children of glory opplev vi eit valdsamt, men til slutt ulukkeleg opprør mot Sovjetunionen i Budapest sine gater i 1956, der også kvinner og ungdom er like engansjerte i dette ekstraordinære siviloppgjer mot verdas største hær. Til liks med Max Manus, her er ikkje det noko på det psykologiske planet som sår tvil rundt kven som er den gode og kven som er den onde.

Children of glory cover dvd

Men til forskjell frå Max Manus, som får tydeleggjort sin heltestatus som solist ved at han blir stadig heimsøkt av tilbakevendande bilde frå Vinterkrigen i Finland, der han var frivilleg, representerer revolusjonshelten i Children of glory heller ein nasjon. Dette gjerast ved at han, etter å ha vitna blodbadet i Budapest der kjærasten blir igjen. er med og påfører Sovjetunionen eit audmykande tap i vannpolo på veg til ein OL gullmedalje i Melbourne berre veker etterpå.

Max Manus og Flammen og Citronen er enkeltståande historier i den gigantiske hendinga Andre verdskrig, som seint vil gå i glemmeboka. Children of glory derimot kapitiverer eit drama meir intens enn dagens Syrias i dei 12 dagane det varte, som tok heile verda med storm, og som sidan har gått heilt  glemmeboka. 

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av