Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Thea Sharrock :

Me before you

Et helt halvt år

Filmen er basert på suksessromanen «Et helt halvt år». I ein liten engelsk landsby møter vi 26 år gamle Lou Clark. Kjærasten hennar er for det meste oppteken med heseblesande trening og Lou sjølv er nettopp blitt arbeidsledig. Ho jaktar på ny jobb og svarar på ei annonse om å bli ei slags selskapsdame for ein ung mann som er lam frå brystet og ned etter ei bilulukke. Den unge mannen, Will Traynor, tidlegare ein vellukka forretningsmann, er humørsjuk og vanskeleg. Han strevar med livet og vil berre gi opp. Men i motsetnad til familien hans nektar Lou å gå på tå hev og hennar sprudlande humør vert etter kvart vanskeleg å ignorere for Will. Han tinar opp og vert  fasinert av den positive og livsglade Lou. Saman opplever dei ei tid full av forandring, og både livet og hjarta deira, vert endra på ein måte dei aldri hadde trudd skulle vere mogeleg.

Dette er ein varm og inderleg film fylt av romantikk, sentimentalitet og også ein dose humor. Vi må berre gi oss over og la tårene renne.

Svært ofte er det slik at har ein lese boka, vert ein ofte skuffa når ein ser filmen. Men ikkje her, tykkjer eg. Sjølvsagt er viktige ting i boka utelate, men som romantisk  film er dette ein av dei finaste eg har sett.

Del på facebook
Jean-Marc Vallée:

Wild

Wild (2014)

Ut på tur, aldri sur. Filmen «Wild» (2014) skildrer en kvinne som gikk 1800 km alene gjennom villmarka i delstatene California og Oregon. Hun er uerfaren med lange fotturer men har stort pågangsmot. Like viktig som historien om turen er hvorfor hun gjorde det og hva som skjedde med henne innvendig, både underveis og når hun nådde slutten.

Dette er en filmatisering av en sann historie opprinnelig fortalt i bokform av Cheryl Strayed, kvinnen som selv utførte turen. Strayed mistet sin mor av kreft da moren var bare 45 år gammel. Deretter, som en følge av dyp sorg og fortvilelse, gikk hennes ekteskap i oppløsning og hun ble rusmisbruker. For å prøve å finne tilbake til et verdifullt liv, bestemte Strayed for å ta en utfordring i villmarka.

Boken om turen ble en bestselger, og når skuespillerinnen Reese Witherspoon ble kjent med historien, ønsket hun å lage en film om den med seg selv i hovedrollen. Witherspoon har fått mye ros for sin fremstilling av Cheryl Strayed, og mange føler at det er hennes beste rolle siden hun spilte June Carter Cash i «Walk the Line» (2005).

Jean-Marc Vallée er regissøren bak «Dallas Buyers Club» (2013) og på mesterlig vis bygger han opp denne filmen ved å veksle mellom den strabasiøse fotturen i storslått natur og minner (på godt og vondt) fra hovedpersonens liv. I tillegg er lydsporet til filmen bemerkelsesverdig med et fint utvalg av låter fra bl.a. Simon & Garfunkel og Leonard Cohen. Låtene brukes med god effekt til å gjenspeile følelsesmessig det som skjer på lerretet.

Filmen anbefales fordi den er inspirerende uten å være sentimental og man føler respekt for hva hovedpersonen har overvunnet i sitt liv.

Del på facebook
David Fincher:

Gone Girl

Gone Girl

Skal du sjå ein spennande, overraskande, velkomponert  og utruleg bra film så bør du velje denne! På den femte bryllaupsdagen sin melder Nick Dunn at den vakre kona hans, Amy, er forsvunnen. Under press frå politiet og eit veksande mediesirkus utan like, byrjar Nick si framstilling av eit lykkeleg ekteskap å slå sprekker. Han vert tatt i løgn og oppfører seg også på ein merkeleg måte. Dermed må etter kvart alle rundt han, både politi, familie og naboar stille seg spørsmålet - er det Nick som har drepe kona si? Også vi som ser på lurer – kva har eigentleg skjedd?

På meisterleg vis får den kjende regissøren David Fincher oss som tilskodarar med på ei underhaldande spenningsstund, og vi vert stadig overraska over nye vendingar i saka. Ved bruk av stadige tilbakeblikk, fortalt av Amy i si eiga dagbok, får vi eit innblikk i korleis ei fantastisk forelsking går over til å bli eit grått og traurig ekteskap. Vi vert emosjonelt engasjert og føler sympati med stakkars Nick, samstundes som vi synes han er ein skikkeleg tufs.

Skodespelarane gjer ein framifrå jobb, både Ben Affleck som Nick og Rosamund Pike som Amy. 

Filmen bygg på den internasjonale bestseljaren «Flink pike» av Gillian Flynn og er ein svært vellukka film som maktar å halde både på den mørke stemninga og beiske humoren i historia – og ikkje minst mystikken og spenninga underveis.

Del på facebook
Lisa Cholodenko:

Olive Kitteridge

Olive Kitteridge

“Olive Kitteridge” er et familiedrama/miniserie på 3 timer og 50 minutter, basert på Elizabeth Strouts Pulitzer-vinnende roman med samme navn, og var lenge etterlengtet av anmelderen på grunn av den etablerte og særegne karakterskuespilleren Frances McDormand i hovedrollen. Og, la oss si det med en gang, hun innfrir alle forventninger og overgår seg selv i nyansert og vakkert skuespill i en krevende rolle.

Hendelsesforløpet i filmen strekker seg over 25 år og forteller oss historien om familien Kitteridge. Familiens overhode, mor Olive (Ollie), som er lærerinne i en liten amerikansk kystby, har valgt å gå gjennom livet og møter med andre mennesker med rak rygg, effektivitet og kjappe replikker. Hennes harde ytre skjuler tragiske hendelser fra barndommen, som har satt evige spor og lagt lokk over følelseslivet hennes. Hun er ikke i stand til å ha en hyggelig hverdagslig samtale med noen og hun hater alt som kan kalles føleri.

Olive holder det gående, tross masse undertrykte følelser, trassig og besluttsomt, uten forventninger eller illusjoner hverken til seg selv eller de (fleste) andre rundt seg. Samtidig har hun verdens mest kjærlige og omtenksom mann ved sin side (glimrende spilt av Richard Jenkins) og sønn (spilt av Devin Druid-som tenåring, og John Gallagher Jr.-som voksen) som vokser opp uten å ha opplevd nærhet med sin mor. Det føles som mora satser på streng oppdragelse og sarkasme i en slags håp for å gjøre sønnen sterk nok til å takle livet som voksen.

Ved første øyekast er det lite som tyder på at det er noe særlig å like ved Olive. Men når farens selvmord blir nevnt, vekkes hos den empatiske seeren både medfølelse og (viss) forståelse for hennes væremåte. Det ytterst nyanserte skuespillet, som Frances McDormand mestrer, får oss til å kjenne på hele skalaen av følelser Olive sitt indre rommer, og det er ikke lite.

Som fantastisk karakterskuespiller har Frances McDormand vist sin komisk talent i hver rolle hun har spilt i sin lange karriere. Også Olive har masse (stort sett bare skarp og besk) humor i seg som gir filmen en ekstra dimensjon og skaper balanse slik at det hele ikke drukner i håpløshet og desperasjon.

Også Bill Murray sin rollefigur, som dukker opp ved slutten av filmen, bidrar å løfte stemningen. Det er kanskje for seint å berge Olive sine relasjoner med hennes egen familie, men det er ikke nødvendigvis for seint å forsone seg med fortida og finne ro ved slutten av livet.

“Olive Kitteridge” er et fantastisk velspilt familiedrama for ettertanke.

Som Dagbladets filmkritiker har sagt i sin hyllest til filmen:

“Den forteller oss det vi allerede vet, men av en eller annen grunn stadig glemmer: Det største dramaet er familielivet.”

Del på facebook
Steve McQueen:

12 years a slave

12 years a slave

Denne filmen bygg på ei sann historie frå 1850-åra om Solomon Northup, ein fri svart mann frå New York. Han vert kidnappa og seld som slave til sørstatane.  Som slave på bomullsplantasjar vert både han og medslavane utsett for nådelaus mishandling, trakassering og overgrep.  Ganske ufatteleg for oss i dag, men slik var det. Menneskesynet vi vert vitne til verkar vanvitig, og det gjer vondt å sjå kva slavane vert utsett for. Han møter også ei viss velvilje hos nokre kvite menn, for nytt syn på slaveriet har byrja å nå sørstatane også.

Dette er ei svært sterk historie om ein sterk mann som ikkje gjev opp håpet om eingong å bli fri og få vende heim til familien sin i nord.

Filmen gjer deg sint, frustrert og sjokkert. Det skjer deg i hjertet å sjå dette krutsterke slavedramaet. Hovudrolla er utruleg godt spelt av Chiwetel Ejiofors.

Del på facebook
Torun Lian:

Victoria

Victoria

Victoria er filmen basert på den kjende kjærleiksromanen «Victoria» av Knut Hamsun.

Victoria og Johannes veks opp saman. Ho er den vakre og uoppnåelege dottera til godseigaren og han er den fattige møllarsonen. Dei elskar kvarandre djupt og inderleg, men presset frå faren får Victoria til å velje den rike friaren Otto framfor fattige Johannes.

Mange av oss kjenner så godt til denne kjærleiksromanen frå før. Eg har lese boka og høyrt ho på lydbok, og har vel visse forventningar til filmen og korleis Victoria og Johannes vert framstilte. Og forventningane vert innfridd til fulle. Dette er ein vakker og gripande kjærleiksfilm. Godt spelt av både Jakob Oftebro som Johannes og Iben Akerlie som Victoria. Dei er heilt annleis enn det biletet eg hadde laga meg av dei to hovudpersonane – men det gjer ingen ting  - for dei ER Victoria og Johannes. Filmen er spela inn i Sør-Sverige, i eit landskap heilt ulikt landskapet i romanen, der handlinga er lagt til Nordland. Først blei eg litt skuffa, men så gjorde det ingen ting. For det frodige og vakre sommarlandskapet er med på å bygge opp under det dirrande kjærleiksdramaet.

Dette er ein utruleg vakker film med driv og brei appell. Ei flott filmoppleving anten ein er velkjend med romanen frå før eller aldri har lest boka.

Del på facebook
Kjell-Åke Andersson:

Meg eier ingen

Bilde av far og datter

Filmen fra 2014 bygger på Åsa Linderborgs kritikerroste selvbiografi med samme tittel fra 2006.

Tidskoloritten står sterkt i denne filmen, og gjenkjennelsesfaktoren er nok stor for dem som opplevde etterkrigstidens sosialdemokratiske Sverige. Filmen tar oss med inn i et Sverige, der «folkhemmet» står for fall … og det er en dypt politisk beretning om sosiale konvensjoner, klasse og klassereise og lærerik lekse både i historie og kultursosiologi.

Filmen vektlegger forholdet mellom det lille barnet, Lisa (4 år) og den alkoholiserte faren, metallarbeideren, Hasse. Det er en gripende historie om lojalitet, svik og ekte kjærlighet. Men vi får også innblikk i et arbeiderklasseideal i en voldsom brytningstid mellom de harde 50 åra, som farfaren representerer, med liten toleranse overfor svakhet og følelser og tidsmarkøren 70-tallet. Hasse har et følsomt sinn og skjuler det ved å være storsjarmør, gjøgler og en fortreffelig skrønemaker. Da kona forlater ham med oppdrageransvaret for Lisa ramler verden sammen og alkoholismen tiltar. Han viser seg å være spektakulært dårlig rustet til å takle hverdagen.

Men kjærligheten til datteren Lisa er grenseløs og han overøser henne med det han har å gi, og hun elsker også den sterke, tøysete faren, og beskytter ham mot den noe mer bestemte moren. Men tiden går og problemene blir umulige å legge lokk på, og etter hvert som Lisa blir eldre, blir det som barnet frydet seg over som ablegøyer til det som tenåringsjenta skammer seg over og prøver å skjule for omgivelsene. Det er stort sett allikevel bare de to, selv om besteforeldrene stiller opp når det røyner på som verst. Tidlig i tenåra flytter hun til moren, og hun må ta noen avgjørende og umenneskelige valg der hun står overfor farens stadig eskalerende alkoholproblem.

«Meg eier ingen» er noe langt mer enn en ukonvensjonelle barndom. Det er en sår og sterk beretning om ubetinget kjærlighet fra en ensom og alkoholisert far, til datteren. Det er på samme tid sjokkerende og smertefullt når regissøren tar oss med inn i situasjoner der vi opplever at barnet må ta ansvar for både seg selv og faren, som når Lisa må bli med på nattskift når Hasse må jobbe overtid eller når han setter henne av alene utenfor barnehagen før den har åpnet, fordi han må på arbeid.
Det er en hjerteskjærende sårhet når svik blandes med barnets ukuelige kjærlighet til at faren er verdens sterkeste og alt vil ordne seg til det beste. Men filmen blir aldri sentimental eller romantiserende og den har både humor og optimisme i seg.

Mikael Persbrandt lever seg godt inn i rollen som Hasse og viser en spesiell maskulin sårbarhet som berører dypt. Et skuespillertalent utenom det vanlige og vi kjenner ham bla. som den hardkokte politimannen i TV-seriene om Martin Beck. Ping Mon Wallén, som spiller Lisa som barn er ingen nykommer, men har allerede rukket å spille inn to filmer før denne, som hun spiller med en imponerende sårbarhet. Saga Samuelsson debuterer i rollen som tenåringen Lisa på en troverdig måte, noe som har gitt henne strålende kritikker. Norske Linn Skåber er innom som farens nevrotiske kjæreste og gjør en fin rollefigur.

Del på facebook
Scott McGehee og David Siegel:

What Maisie knew

What Maisie knew

Barnet som havner i klemma mellom kranglende foreldre i en skilsmisse og blir den største taperen av alle, er et evig aktuelt tema.

I denne utmerkede, men litt forbigåtte filmen (som overraskende nok er basert på en Henry James-roman fra 1897), ser vi det hele fra barnets perspektiv. Handlingen er altså lagt til vår tid, Maisie er seks år gammel og vokser opp i New York. I kjølvannet av skilsmissen til foreldrene Susanna og Beale, velter sinne, bitterhet og undertrykte behov fram, og etter hvert utspiller det seg en drakamp om foreldreretten til Maisie, der alle ufine triks i boka tas i bruk. Midt på denne slagmarken blir Maisie stående ganske alene. Hennes mamma og pappa kjefter på hverandre, gjerne i hennes nærvær, de baksnakker og lyver, Maisie skyfles av gårde fra den ene kanten av byen til den andre, og blir stadig overlatt til barnepiker og nye partnere hun nesten ikke kjenner.

Susanna og Beale er verken dumme eller ufølsomme, de tror selv at deres kjærlighet for Maisie overgår alt, men innser alltid for sent at den egoistiske oppførselen deres ikke akkurat skaper trygge rammer for Maisies oppvekst. Selv om de ser sine feilgrep og prøver å skjerpe seg, blir disse forsøkene bare små øyer av håp og glede i et hav av usikkerhet og nødløsninger. Når det til slutt topper seg, blir Maisie nærmest dumpet i veikanten som en kattunge før fellesferien, når Susanna og Beale “dessverre” og “tilfeldigvis” har så store prosjekter på gang hver på sin kant, at det å ta seg av sitt eget barn midt oppe i alt blir for vanskelig. Det er bare flaks for dem alle at det finnes andre voksne i nærheten som klarer å gripe inn.

Dette samlivsdramaet formidles på en nøktern, observerende måte gjennom øynene til lille Maisie. Slik tittelen antyder, er det et gap mellom det Maisie ser, hører og forstår, og det filmen avslører for oss voksne seere. Vi gjennomskuer jo med en gang den illusjonen av normalitet og fungerende hverdag som Susanna og Beale prøver å etablere. Her er det ikke snakk om sosial nød eller regelrette overgrep, men det skorter på voksne som har tid og kan gi trygghet og forutsigbarhet i hverdagen, slik alle barn trenger. Synet av seksåringen forlatt på gata i New York blir et kaldt og hjerteskjærende bilde på en type omsorgssvikt som ikke handler om rusmisbruk eller mishandling, men om fravær av faste rammer og tilstedeværende, ansvarlige voksne.

Del på facebook
Mikkel Nørgaard:

Kvinnen i buret

Kvinnen i buret

Filmen er basert på den populære boka med same tittel av Jussi Adler-Olsen. Politietterforskar Carl kjem tilbake på jobb etter ei stygg skyteepisode. Ingen vil jobbe i lag med han, og han vert sett til å sortere uløyste saker ilag med den nye partnaren sin, Assad. Men i staden for å  gjere det dei blei sett til, byrjar dei å sjå på saka om den populære politikaren Mette Lynggard. For fem år sidan forsvann Mette Lynggaard frå ei ferje og einaste vitne til hendinga var den hjerneskada bror hennar. Saka vart etterforska og det blei konkludert med at dette truleg var eit sjølvmord.  Carl og Assad oppdagar feil i etterforskinga som fører dei inn på nye og interessante spor. Vi vert med på ei reise inn i dei mørkaste avkrokar av samfunnet og på sporet av ein forskrudd mordar

Filmen er ei spennande  og effektiv forteljing med få dødpunkt om ein hardnakka politietterforskar som er oppsett på å løyse ei sak ingen andre trur på. Vi heiar på helten vår Carl, som er svært godt spelt av Nikolaj Lie Kaas. Carl saman med den humørfylte Assad, er dei eit herleg og umake par.

For den som er glad i danske krimseriar som t.d. «Broen» er dette absolutt ein film ein må få med seg.

Del på facebook
Francis Lawrence:

Catching fire

Catching fire

Lions gate er eit nyare kanadisk filmselskap som har satsa på mange ikkje-amerikanske filmar. Selskapet har brakt til kinolerretet filmar som er for kontroversielle for dei store, konservative amerikansk selskap, som for eksempel Dogma frå 1999. Men det er filmane om Dødslekene som har gitt selskapet mest suksess økonomisk, og dei er amerikanske og ikkje kontroversielle.

Filmane utspiller seg i Panem, eit satirisk-dystopisk USA med nord-koreanske undertoner, der ein fjern og beskytta overklasse herjer med tolv gjenståande distrikt. Korleis dei lever av dei økonomisk er vanskeleg å sjå. Derimot lever dei i Capitol for reality underhaldning, ved å utfordre/påtvinge ‘leikane’ med livet som innsats.
 
 Det skjer årleg, men kvart 25. år er det noko ekstra. I Catching Fire, film 2 av 3 i serien, får vi dette tillegget. Ein forventar da meir enn sist, men film mangler noko av originaliteten i den første filmen, som var jo veldig god. Kurven går vel opp igjen i film 3, for da får vi vite meir om kvifor del 1 og 2 er som dei er.
 
 Dei sterkaste kjenslene i filmnummer 2 er minnet som liva som gjekk tapt i film 1. Spesialeffektene i Catching fire er imponerande, men dei også er med å drukne dei menneskelege kjenslene noko i akkurat denne produksjonen., ,

Den første filmen, Hunger Games, har tempoet og spenninga som mangla i Twilight-filmane (kanskje med unntak av Twilight film 1), og samtidig har klarheita og kjenslene som manglar i Skyggejegerne. I Catching Fire varer derimot intervjua og introduksjonane litt for lenge før spenninga knytt til leikane tar eit tak i oss ute i Arenaen ein stad i skogen.

Heltinnen Katniss vann dei tidlegare leikane i film 1, og blei ein populær vinnar blant ‘folket’. Styresmaktene (President Snow) opplever bandet mellom Katnisss og ‘folket’ som ein trussel. Ho har sympati for massane, and det kan mane til opprør. Ho blir derfor valgt til å konkurrere i dei nye leikane for å bli kvitt henne, ein skjerpa konkurranse der alle tidlegare vinnarar møter for å drepe kvarandre.

Diktaturstemninga i filmen er ikkje å ta feil av, men kjærleikstemninga må ein nesten tilbake til boka for å finne fram til.

Del på facebook

Åpningstider  sommeren 2018

Mandag 10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av