Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Jean-Pierre Dardenne:

Kvinne, ukjent

Kvinne, ukjent

Jenny Davin er en ambisiøs ung lege som har fått en stilling i en privat praksis. Enn så lenge tar hun seg av sin praksis i et nedslitt offentlig legekontor i Liège. Overarbeidet og dårlig betalt, ansvaret for innbyggerne i forstaden Seraing-sur-Meuse blir ikke mindre av den grunn.

En morgen hører Jenny at en ung kvinne er funnet død ved en byggeplass ved elvebredden like ved. Politiet ber om filmopptaket Jenny har fra sitt overvåkningskamera ved inngang til legekontoret. Der er den drepte. Men den unge kvinnen forblir uidentifisert, et liv forsvunnet ubemerket blant liv som ruller videre.

Jenny er grepet av ansvar, for hun hhusker da det ringte på legekontoret kvelden før, to timer etter kveldens konsultasjonstid var over. Men hun ringte på bare en gang.

Tanken på at ingen vet om eller tar seg av den døde tvinger Jenny til å gjøre sine egne undersøkelser, med et bilde av jenta på telefonen. Livet ved legekontoret og i lokalsamfunnet ellers går videre. Filmen sirkulerer rundt den sterke, sentrale figuren i filmen, overbevisende spilt av Adèle Haenel, som undervegs i sin legegjerning merker mistenkelige endringer i noen pasienter hver gang hun tar opp temaet om den ukjente jenta.

Skaperverket til de belgiske regissørene Jean-Pierre og Luc Dardenne er sosialrealismen. Denne fransktalende filmen skildrer slående ordinære liv, noe som gjør den så troverdig, inntil medansvarets og etikkens makt gradvis kommer til overflaten hos dem alle.

Del på facebook
James Kent:

Testament of youth

Testament of youth

Unge Vera har ambisjoner. Å gifte seg er absolutt ikke en av dem. Selv i skoleferien leser hun ivrig i håp om å sikre en studieplass ved universitetet i Oxford. Men hun er også ute i de skjønne omgivelsene i Derbyshire med broren og vennene hans, som alle er nettopp ferdig på Uppingham School og har fått studieplass. Ute i naturen utfolder man seg og personligheter kommer fram. Mot sin vilje, utvikler Vera kjærlige følelser for en av brorens venner, Roland.

Når hennes tur til opptaksprøven til universitet kommer i 1914, svarer Vera prøven på tysk i stedet for latin. Hun får likevel studieplass, for noen merker den sterke vilje i hennes svar på oppgaven. Nå kan hun også være nær Roland og ikke minst broren Edward, som hun er sterkt knyttet til.

Men når den første verdenskrig kommer, faller Veras verden i grus; eller i en sølepytt, en visuell virkemiddel regissør James Kent bruker til å forene Veras lykke og fortvilelse. Både Roland og Veras bror føler seg kalt til tjeneste, med glede. Alle andre 18-åringer har jo meldt seg, og krigen skal være kort og ærefull, det rene gutteeventyr.

Krigen blir noe helt annet. Seieren kommer fire år senere og Storbritannia mister dobbelt så mange menn som senere, under den andre verdenskrig. Krigens redsel gjør Vera til en pasifist. Om hun er glad i bøker og vil dikte, så ikke pasifisme noe hun leser seg fram til. Som mange andre unge kvinner, blir Vera frivillig sykepleier, først i et herskapshus, som ofte ble omgjort til midlertidige sykehus.

Filmen er en sann historie om Vera Brittains formative år. Hun ble en kjent forfatter og snakket modig ut om krigens meningsløshet, seiersrusen midt imot. Etter hvert vant hun mye respekt fra unge kvinner i mellomkrigsårene for å formidle det kvinnelige perspektiv på krig.

Å framstille intellektuell utvikling og emosjonelle tap på film er ikke lett. Svenske Alicia Wikander klarer dette på en imponerende og ekte måte, for å si det mildt, godt hjulpet av originale filmklipp. Filmen kunne gjerne ha fokusert mer på hennes kamp for pasifisme etter den første verdenskrig, men det er bakgrunnen for hennes overbevisning filmen og autobiografien handler mest om. Merkelig nok er ikke filmen tilgjengelig med norske tekster i fredsnasjonen Norge.

Del på facebook
Ken Loach:

I, Daniel Blake

I, Daniel Blake

Daniel Blake er i slutten av 50-årene og fanget i den surrealistiske verden det å søke om sosialstønad kan vise seg å være. Av yrke er han snekker, i det fattigslige Nord-Øst England. Han lager fine små fugler av eik eller bokhyller med mønster etter bestilling. Men etter er en periode med rekonvalesens etter hjertesykdom, som gjorde at han mistet jobben, må han prøve å finne seg arbeid igjen.

Han kan håndtere en meisel som det færrest av oss kan, men har ikke lært å bruk datamusen. For Blake er skrinet med velbrukte redskaper nøkkelen til livets vei. Men NAV-systemet forlanger at han skal registrere seg som jobbsøker elektronisk. Videre må han levere søknaden om dagpenger, eventuelt dispensasjonsskjemaet - elektronisk.

Filmens regissør, Ken Loach, stod bak den hjerteskjærende filmen Cathy come home i 1966, om en hjemløs ung kvinne som må se at barnevernet tar barnet sitt. Denne filmen viser at velferdssamfunnet kan være like absurd et halvt århundre senere. For etter å vært på CV-kurs, leverer Blake sin CV til NAV, men den blir ikke godkjent. Han har skrevet den med sin egen hånd.

Et vennskap oppstår mellom ærlige og åpne Blake og en ung kvinne med to oppfinnsomme små barn som trenger et sted å bo, noe som gir filmen en varm tråd. Desto kaldere virker tvangssamfunnet som krever at all kommunikasjon er digital, skjønt ingen av de impliserte har råd til en pc.

Filmen I, Daniel Blake er først og fremst sjokkerende sosialrealisme, i sterk kontrast til herskapshus-fjernsynet fra De britiske øyer. En styrke med filmen er at NAV-systemet ikke blir latterliggjort. Ja, det  er firekantet, men først og fremst er det krenkende. Videre er hovedrolleinnhaverne ikke skuespillere av yrke.

Filmen, som vant 20 av 27 filmnominasjoner, inkludert Gullpalmen, har heldigvis tekster, for den engelske dialekten (Geordie) er så sterk, selve engelskmenn trenger dem. Filmen har fått opp til 15 års grense i engelskspråklige land, men i Norge er filmen tillatt for alle. Det er en kjent sak at man er mindre støtt av kraftig språkbruk når det er på et annet språk enn sitt eget, men filmen har lite mening for de under 12.

Del på facebook
Emanuele Crialese:

Respiro

Respiro

Lampedusa er på alle måter så langt i Europa en kan komme fra Norge. I denne poetiske filmen fra 2002, der lokalbefolkningen selv er skuespillerne, lenge før flyktningstrømmen fra Nord-Afrika, ser man hvor ulikt folk kan være innen vårt Europa.

I Respiro blir vi en del av et enkelt, tradisjonelt samfunn som på et punkt ikke er så ulikt vårt likevel, for mennene driv med fiske og kvinnene pakker fisken i fabrikken. Men den menneskelige atferden er noe helt annet. Småvoldelige guttegjenger arrangerer slåsskamper med sprettert, politiet er lett å overtale og varmen er nesten å kjenne.

Folkesnakket sirkulerer rundt Grazia (Valeria Golino), en ung mor til tre barn som som er et betydelig bidrag til filmen med sitt naturlig skuespill. Vi er i Italia, hvor familien graviterer rundt mora, men Grazia lider av den uheldige kombinasjonen av å være vimsete og for liberal for det konservative småsamfunn. Spesielt lider hun av kraftige humørskiftninger. Hennes oppførsel gjør mannen (Vincenzo Amato) urolig. Når hun forsvinner, angivelig til behandling på fastlandet, blir hennes eldste sønn Pasquale (Francesco Casisa) så oppbrakt at han dropper slåsskampene og klekker ut en plan for mora.

Når ingen kan bekrefte at hun har faktisk reist fra øya, blir hele landsbyen kastet ut i sorg og forvirring. Filmens styrke er ikke den ytre dramatikken rundt dette, men de små episodene underveis, bevegelsene, blikkene, for ikke å nevne flott undervannsfotografi. Filmen anbefales for sin troverdighet og mediterende effekt.

Del på facebook
Erik Poppe:

Kongens nei

Kongens nei

Kongens Nei handler om en avgjørelse Kong Haakon VII måtte ta etter tre dramatiske døgn som fulgte invasjonen av Norge i april 1940. Hvordan skal kongen forholde seg til sitt rike, når tyske styrker har tatt over kontrollen av Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim i et lynangrep?

Selve historien burde vært kjent for alle, men filmen er en god presentasjon, med troverdige iscenesettelser, av tankene den norske kongen gjorde, da han fikk et ufattelig ultimatum: overgivelse eller døden. Han er snart på flukt med familien og regjeringen til Hamar og videre inn i Østerdalens skoger, med tyske fly og soldater i hælene. Underveis går det opp for han hva krig innebærer i praksis. Ved å spille på den tyske linjen kunne han hindre at flere norske liv går tapt, men hva med kongerikets ære?

Fokuset er ikke på kongen alene. Kronprinsen med sin liten familie er med han, noe som utsetter kongefamilien for enda større risiko, mens statsminister Nygaardsvold står fram som en samlende skikkelse under regjeringens krisemøter in det ene avsidesliggende pensjonat eller hytte etter det andre. Relasjonene mellom disse er interessante, generasjonskløfta mellom Kong Haakon og Kronprins Olav spesielt.

Filmen er også et fengslende blikk på den tyske sendemann, som virkelig ønsker fred mellom Norge og Tyskland og er uvel med det umulige ultimatum han er forpliktet til levere kongen.

Filmen er full av respekt for hovedpersonene, men dessverre avslutter den ved kongens nei. Det er fristende for møringer å tenke seg at regissør Erik Poppe kunne på sikt følge kongens og kronprinsens flukt videre til Molde, Åndalsnes og Tromsø, samt regjerings installasjon i London. Det går an å håpe på en del 2, en film om konsekvensen av Kongens nei.

Del på facebook
Krisztina Goda:

Children of Glory

Children of Glory

Det er oktober 1956 i Ungarn, da studenter ved Budapests Tekniske Universitet sier nok er nok av det brutale sovjetinstallerte regimet som styrer hver detalj i deres liv. Det er også kvalikkamp i OL for det ungarske vannpololag for menn mot Sovjetunionen, som ser seg lei av en bestukket dommer i Moskvas svømmeanlegg.

En studentdemonstrasjon utvikler seg til en enorm, fredelig, felles motstand som sprer seg som ild i tørt gress gjennom telefonlinjene over hele landet, men det hemmelige politietet blir nervøs og tar til våpen.

Det er på dette upassende øyeblikk Karcsi Szabó, kapteinen på det nasjonale vannpololag, landets nasjonalidrett, blir forelsket i Viki Falk, en av de mest taleføre kvinnelige aktivistene, uten å falle for hennes budskap for frihet uten videre. Men da han vitner de siviles kamp mot Den røde armé og sovjetiske tanks, der kvinner og barn er slaktet ned, blir revolusjon viktigere enn en gullmedalje for Karcsi, noe hans omsorgsfulle mor ikke er glad for.

Da kolonner av russiske tanks trekker seg ut, tror sivilbefolkningen at de har vunnet sin kamp og kan gjenoppbygge byen med overraskende frie hender. Viki vil slippe Karsci løs slik at han kan vinne en gullmedalje for landet i Melbourne-OL, aller helst ved å slå Sovjetunionen.

Men vil vannpololaget la Karsci bare dukke opp når det passer han, og vil Sovjetunionen la seg tape ansikt når verdens aviser har Budapest i overskriftene?

Children of glory er en ‘kampen mot Goliat’ film som representerer faktiske hendelser i midten av vårt Europa, og som får selve borgerkrigen i Syria til å blekne. Filmen er så representativ for det som skjedde at originalopptak fra 1956 glir inn i filmen i blant. Det gjelder også originalbildet fra OL-kampen i vannpolo mellom Sovjetunionen og Ungarn i Melbourne i etterkant av revolusjonen, et av OL-historiens mest dramatiske øyeblikk.

Filmen, med norske tekster og kvalitetsstatus S film hos Norsk filminstitutt, samt 7.6/10 på IMDB, ble regissert av den relativt unge Krisztina Goda. Filmen egner seg veldig godt som eksempel på Den kalde krigen for skolelever. Den er troverdig, underveis småmorsom, følelsesladet og actionfylt. Det lærerike i denne kontekst er at Sovjetunionen ville feie hendelsene under teppet, som om uro i rekkende ikke fant sted, mens Vesten ville feie hendelsene under teppet fordi man lar ungarerne i stikken. Den eneste fordelen ved at denne historien ble tvunget inn i glemmeboka, er at den overrasker idag.

  

Del på facebook
László Nemes:

Sauls sønn

Sauls sønn

I Sauls sønn stuper vi umiddelbart inn i marerittet Auschwitz-Birkenau. At arbeidet med å utrydde Europas jøder blir intensivert samtidig som Hitlers hærer lider nederlag på alle fronter er ufattelig, men her er ikke tid til perspektiv, årsak og konsekvens. Det haster, nye forsyninger står allerede ved døra.

Vi følger Saul i sitt arbeid i en av de mange Sonderkommando-enheter, en ungarsk jøde imponerende godt spilt av Géza Röhrig, og vi følger han veldig tett. Det er som om kameraet er en forlengelse av skulderen, et instrument som søker stadig etter Sauls tankegang eller psykisk tilsand. Det gjør at den makabre virksomheten i bakgrunnen er matt, ute av fokus. Effekten er slående. Man skjønner de hektiske prosessene i den ekstraordinære virksomhet, hvordan Saul er tvunget til å forholde seg til dem, og den tyske overmaktens innstilling: en jøde er ‘et stykke’. Derimot er filmen et kunststykke, som formidler disse omstendigheter uten å være frastøtende. Å jobbe i Sonderkommandoen gir Saul litt mer suppe og utsetter døden med en uke eller to.

Filmen er ikke en dokumentar, selv om den troverdige skildringen av galskapen vil for mange bli filmens styrke. Det narrative handler om Sauls jakt etter en rabbi blant fangene som kan velsigne en gutt Saul har reddet fra en likhaug, fordi han tror det er sin sønn, før gutten blir brent. Denne jakten, et innslag av humanitet i den vanvittige tilværelse, introduserer oss til en rekke interessante personligheter og viser snedige sider ved livet i en konsentrasjonsleir. Kommunikasjon mellom desperate fanger er et virvar av ungarsk, polsk, fransk og nederlandsk. Saul må også jakte tolker blant fangene.

Den røde hær rykker stadig nærmere og det begynner å haste for styresmaktene. Det blir opprettet et stort likbål om natten ute på landet, en svært overbevisende scene i filmen som formidler angsten og håpløsheten som bakteppe, mens handlekraftige fanger øyner alternativ.

Filmen vant Oscar-prisen for best fremmedspråklige film og har vunnet en rekke andre priser, ikke minst Grand Prix ved Cannes. For den unge ungarske regissør László Nemes er dette litt av en belønning for sin filmdebut.

Del på facebook
Nikolai Lebedev:

The Star

The Star

I denne krigsfilm fra 2002 leder Løytnant Travkin en liten gruppe sovjetiske speidere bak fiendens linjer i august 1944. Å begynne med er vi i åpent landskap mellom dagens Hviterussland og Polen, hvor rykter går om at nazi-tyske styrker forbereder et omfattende motangrep. Travkin og seks andre skal samle informasjon om omfanget og rapportere tilbake med radiosignal ved å bruke kodenavnet ‘The Star’.

Speidergruppen består av en tilfeldig samling overlevende fra kamphandlinger. Etter en del trefninger med fienden, klarer den nokså lurvete samling soldater å signalisere verdifull informasjon tilbake til enheten sin. Den kvinnelige soldaten som plukker opp meldingene er imidlertid interessert i mer enn bare logistikk, i det hun oppfatter hvor hasardiøs deres situasjon er.

I den endeløse skogen er situasjonen mindre oversiktlig og trefningene med fienden kommer brått og brutalt. I det radioforbindelsen blir prekær, vil de som se denne filmen sannsynligvis plukke opp et ord på russisk som de vil huske, for denne kvalitetsfilmen setter spor.

Regissør Nikolai Lebedev ble inspirert av Steven Spielbergs Saving private Ryan og skildrer godt skjebnen til det enkelte menneskeliv fanget opp i krigens vanvidd.

Filmen har russisk tale, men en utgave med skandinaviske tekster finnes ikke. Tekstene blir på engelsk.

Del på facebook
Ron Howard:

Et vakkert sinn

Et vakkert sinn

John Forbes Nash jr. går fortsatt dagleg til jobben ved Princeton University, der han er ein litt kjepphøg professor i spelteori (økonomi). Nash er ein av dei største matematikarane (han påverkar vårt daglegliv i dag), og like sær som ein professor kan vere. Det er bachelorstudenten Alicia som hjelper den einsamme Nash å finne hjarta sitt. Heime ventar han etter kvart å bli far.  

Dette er neppe så merkverdig, men det er noko ved måten filmen ruller innleiingsvis på som er rørande. Det er noko på gang vi ikkje ser. Et vakkert sinn er en vakker film om ein mann som er eit offer for noko vi forstod lite om på 1950-talet, da den virkelege Nash forska - schizofreni.

Russell Crowe har med tid hatt mange hovudroller som den barske helten, men rolla her som den mjuke professoren er kanskje den beste. Jennifer Connelly har rolla som den forståingsfulle kona som forsvarer han lojalt medan omverda, unntatt ein forståingsfull psykiatrikar, ser på han som ei plage som må bort. På bakgrunn av deira morsomme første stevnemøte, er ikkje det rart at det er ho som forstår han best.

Nash er forskaren som har ‘tru på at noko heilt usedvanleg kan skje’, og ho er den som trur det same om mannens mental helse.

Regissør Ron Howard gjer ein strålande jobb av å formidle ei kjerne av godheit i professor Nash, som var nok der, men som samfunnet feiltolka - spesielt midt under Den kalde krigen og når Nash innbiller seg han er forfølgt av sikkerheitsagentar.

Del på facebook
Steven Spielberg:

Bridge of spies

Bridge of spies

Bridges of Spies er en underholdende film. Mer drama enn thriller, filmen er basert på en sann historie med en god del varme fra den Kalde krigen. USAs justissystem ser etter en lite kjent advokat som på papir kan forsvare en sovjetisk agent, Rubel Abel, som har blitt fanget. Valget ender opp med James B Donovan, som til vanlig tar seg av helt andre saker innen forsikring, men så viser det seg at han var aktiv under Nürnbergprosessen.

Donovan, overbevisende spilt av Tom Hanks, må snart forsvare seg selv også, for justissystemet er opptatt av å bygge opp om en nasjonalfølelse som skal fores gjennom mediene. Donovan snur denne argumentasjonen opp-ned ved å hevde at det amerikanske idealet er å gi hvert enkelt menneske et troverdig forsvar.

Hadde ikke den sovjetiske agent vært den ganske så sympatisk fyr som han er, ville ikke filmen har fungert så bra, for i tillegg til idealet om å gi et menneske det forsvaret han har rett til, ønsker Donovan oppriktig å forsvare Abel. Dette fester mediene seg ved. Til og med Donovans familie er i ferd med å stemple han som illojal mot landet.

Dette skjer når et amerikansk U2 fly tar bilder over Sovjetunionen og blir skutt ned. Donovan, som har klart å få Abel fengslet i stedet for avrettet, ser muligheten for et fangebytte, for piloten berger seg og bli tatt til fange. Når en megler for byttingen kommer på banen i Øst-Tyskland, må det hele forbli en fiksjon, fordi USA anerkjenner ikke Øst-Tyskland som et land og Donovan kan ikke representere USA, bare CIA kan. Dessuten blir det enkle byttet mer komplisert.

Med Steven Spielberg som regissør og Joel and Ethan Coen som manusforfattere, får vi en truverdig film med en etisk bunnlinje i et godt tempo. Filmen gjenspeiler New York, Øst-Berlin og Vest-Berlin på slutten av 1950-tallet med mye detalj innvendig og utvendig. Til og med Berlinmuren under oppføring opplever vi.

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av