Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Aleksei Fedorchenko:

Spurvene

Spurvene

En usedvanlig og poetisk film om kjærlighet og savn. Annerledes, magisk og underlig.

En mann har mistet sin kone og ber en annen mann om hjelp for å gjennomføre de tradisjonelle ritualene som skal til før kona kan forlate denne verdenen for godt.

Det er fascinerende å være med på det, komme nært på et felleskap man ikke ante eksisterte (eller har eksistert). De er merjane-folket, et gammelt finsk-ugrisk folkeslag, i virkeligheten forsvunnet for flere hundre år siden, som her blir vist levende og elskende etter sine tradisjoner midt i nåtidens Russland.

Det virker som det i denne kulturen ikke trengs så mange ord, det er lite snakking, lite synlige følelser. Men følelsene er der, ingen tvil om det. Det er en ekthet og hengivenhet i det hele. Man ser de utvendig så vanlige menneskene med sine hverdagslige gjøremål, på jobb i en kjedelig cellulosefabrikk, boende, tilsynelatende tilpasset, i stygge boligblokker, spisende fastfood fra plasttallerken i ishallen, og kan ikke la være å tenke, at deres naturlige plass burde vært i et helt annet sted midt i naturen blant trær og planter, fugler og dyr, i naturens evige syklus. Teksten til sangen som koret synger på den ene hovedpersonens 50-årsdag gjør denne fornemmelsen til åpenbaring.

Det er en sterk melankoli og skjønnhet tilstede i hele filmen, tross de fargeløse postsovjetiske omgivelsene. En lengsel, også i seksualiteten, som framstår som ukomplisert og naturlig. Nakenscener her er omsluttet i tillit og ømhet. Kan tro det er derfor filmen ikke har fått noe høyere aldersgrense enn 7 år, for nakenhet og berøring her er så naturlig del av å være et menneske.

Lengsel og savn. Kjærlighet og frihet. De spurvene i bur som historiefortelleren kjøper i filmens begynnelse blir som et synonym til friheten og tilhørigheten merjane-folket har tapt. Den endelige befrielsen og gjenforeningen kommer først når kroppen forsvinner og vannet tar asken.

“Bare kjærligheten tar aldri slutt” (siste setning i filmen)

Del på facebook
Lisa Cholodenko:

Olive Kitteridge

Olive Kitteridge

“Olive Kitteridge” er et familiedrama/miniserie på 3 timer og 50 minutter, basert på Elizabeth Strouts Pulitzer-vinnende roman med samme navn, og var lenge etterlengtet av anmelderen på grunn av den etablerte og særegne karakterskuespilleren Frances McDormand i hovedrollen. Og, la oss si det med en gang, hun innfrir alle forventninger og overgår seg selv i nyansert og vakkert skuespill i en krevende rolle.

Hendelsesforløpet i filmen strekker seg over 25 år og forteller oss historien om familien Kitteridge. Familiens overhode, mor Olive (Ollie), som er lærerinne i en liten amerikansk kystby, har valgt å gå gjennom livet og møter med andre mennesker med rak rygg, effektivitet og kjappe replikker. Hennes harde ytre skjuler tragiske hendelser fra barndommen, som har satt evige spor og lagt lokk over følelseslivet hennes. Hun er ikke i stand til å ha en hyggelig hverdagslig samtale med noen og hun hater alt som kan kalles føleri.

Olive holder det gående, tross masse undertrykte følelser, trassig og besluttsomt, uten forventninger eller illusjoner hverken til seg selv eller de (fleste) andre rundt seg. Samtidig har hun verdens mest kjærlige og omtenksom mann ved sin side (glimrende spilt av Richard Jenkins) og sønn (spilt av Devin Druid-som tenåring, og John Gallagher Jr.-som voksen) som vokser opp uten å ha opplevd nærhet med sin mor. Det føles som mora satser på streng oppdragelse og sarkasme i en slags håp for å gjøre sønnen sterk nok til å takle livet som voksen.

Ved første øyekast er det lite som tyder på at det er noe særlig å like ved Olive. Men når farens selvmord blir nevnt, vekkes hos den empatiske seeren både medfølelse og (viss) forståelse for hennes væremåte. Det ytterst nyanserte skuespillet, som Frances McDormand mestrer, får oss til å kjenne på hele skalaen av følelser Olive sitt indre rommer, og det er ikke lite.

Som fantastisk karakterskuespiller har Frances McDormand vist sin komisk talent i hver rolle hun har spilt i sin lange karriere. Også Olive har masse (stort sett bare skarp og besk) humor i seg som gir filmen en ekstra dimensjon og skaper balanse slik at det hele ikke drukner i håpløshet og desperasjon.

Også Bill Murray sin rollefigur, som dukker opp ved slutten av filmen, bidrar å løfte stemningen. Det er kanskje for seint å berge Olive sine relasjoner med hennes egen familie, men det er ikke nødvendigvis for seint å forsone seg med fortida og finne ro ved slutten av livet.

“Olive Kitteridge” er et fantastisk velspilt familiedrama for ettertanke.

Som Dagbladets filmkritiker har sagt i sin hyllest til filmen:

“Den forteller oss det vi allerede vet, men av en eller annen grunn stadig glemmer: Det største dramaet er familielivet.”

Del på facebook
Julie Taymor:

Frida

Frida

Etter å ha sett om igjen den gamle favorittfilmen min, fikk jeg veldig lyst til å løfte den fram i lyset, siden mye bra kan bli ufortjent glemt i strømmen av alt det nye. 

Filmen “Frida” (2002) med Salma Hayek i hovedrollen, finnes fortsatt og må oppleves! Spesielt de som har sans for kunstnere, sterke kvinnekarakterer, farger og dramatiske skjebner fra virkeligheten kan glede seg.

Frida Kahlo (1907-1954) var en meksikansk kunstner som ble verdensberømt for sine helt spesielle bilder. Hun ble forsøkt kategorisert som surrealist, men det avviste hun siden hun mente at bildene hennes billedliggjorde ikke hennes drømmer, men virkelighet. Sannheten var at hun mesteparten av sitt liv var fysisk sterkt hemmet pga skadene etter en alvorlig trafikkulykke, som gjorde at hun måtte gjennom over 30 operasjoner og i lange perioder ligge mer eller
mindre ubevegelig i senga. Store smerter farget tilværelsen hennes. Desto sterkere ble hennes kunstneriske uttrykk i bildene og lidenskapen for livet. Hennes korte liv var sterkt bundet til en annen meksikansk kunstner Diego Rivera, som hun giftet seg med (to ganger!). Begge hadde flere elskere og ekteskapsforholdet var turbulent.

Salma Hayek ble Oscar-nominert for sin rolletolkning som Frida Kahlo. Filmen hadde ytterligere fem Oscar-nominasjoner og vant til slutt to - for musikk og makeup. Til sammen høstet filmen hele 33 forskjellige pris-nominasjoner, og fikk 19 av dem. 

Filmen virker rett og slett som en vitaminbombe. Kan godt anbefales som antidepressiva, spesielt for kvinner! Her finnes det både sterke karakterer, fantastisk medrivende musikk, frodige farger og grenseløs lidenskap. En påminnelse om livets muligheter tross lidelser.

● Salma Hayek as Frida Kahlo
● Alfred Molina as Diego Rivera
● Geoffrey Rush as Leon Trotsky
● Ashley Judd as Tina Modotti
● Antonio Banderas as David Alfaro Siqueiros

Del på facebook
J. C. Chandor:

All is lost

All is lost

Sola skinner.

Havet glitrer.

En gammel mann er med sin yacht alene ute på Det indiske hav. Det er langt til andre mennesker, 1700 nautiske mil (mer enn 3000 km) til Sumatras streder, når ulykken skjer. Yachten begynner å ta inn vann.

Det er mannen og havet, ubarmhjertig sol, stormene som kommer etter hverandre.

Og til slutt den siste natten på redningsflåten.

Håpet som forsvinner i mørket…

******************

Det er et stille og ensomt drama ute på havet. Følelsen kan minne om Gravity (med Sandra Bullock) hvor et menneske er alene i trøbbel i det store intet. Hva er egentlig et menneske verdt i den store sammenhengen, kan man spørre. Lite musikk i filmen gjør alt enda mer realistisk, vi er sammen med mannen hele veien. Men her er det noe litt underlig. Regissøren J.C. Chandor har valgt å ikke vise oss nærbilder av mannens ansikt, vi kommer oss ikke helt tett innpå ham selv om vi observerer det som skjer, og som empatiske og intellektuelle vesener forstår at det er en kamp på liv og død. Alt skjer fra en viss avstand. Men det gjør det faktisk ikke mindre minneverdig.

Vi får egentlig ikke vite hvorfor mannen har valgt å reise så langt ut på havet. Det kommer aldri noen god forklaring på det, kun det korte brevet som han skriver ved slutten og vi hører i begynnelsen av historien.

Det er bare ett menneske på skjermen gjennom hele filmen. Den legendariske amerikanske skuespilleren Robert Redford (77 år gammel!) gjør en imponerende rolle som Our Man. Hanhar forresten gjort 95% av alle stunts i filmen selv, både på og under vann.

Filmen er så absolutt verdt å få med seg. Den virker som et friskt alternativ for visuelt mettende og handlingsfylte filmer.

Del på facebook
Paolo Sorrentino::

This Must Be the Place

This must be the place

En svart komedie om å sitte fast i livet uten å kunne se veien videre.

Sean Penn viser sitt store talent i fantastisk rolleprestasjon som den gamle, halvdeprimerte rockeren Cheyenne som lever sitt stille liv sammen med sin livsglade og jordnære brannmann-kone Jane (herlige Frances McDormand) i et stort hus i Dublin i Irland. Han har grodd fast i sin goth-image fra karrierens gylne tider, seende ut som karikatur av seg selv med svartfarget, bustete hår (parykk?) og tung sminke. Han forakter seg selv, siden de mørke sangtekstene hans har ført to unge mennesker til døden, og han ser ikke på seg selv som en artist eller kunstner. Han kjenner ikke sine røtter - relasjonen til faren er brutt for mange år siden. Cheyenne er overbevist at faren aldri har elsket ham, og han klarer ikke å finne noe særlig mening i livet sitt.

Likevel, når han får vite at faren er døende, bestemmer han seg for å reise til New York for å møte ham for siste gang. Han kommer for seint, og får høre at faren som overlevde Auschwitz, hadde viet hele sitt liv til å lete etter fangevokteren som hadde ydmyket ham i leiren. Cheyenne blir i USA og tar opp letingen, fast bestemt for å finne den mannen faren hans hatet. Endelig har livet hans fått en mening, en retning. Han vil ta hevn…

Filmen utmerker seg med visuelt slående scener og mange minneverdige replikker/replikkvekslinger, tempoet er langsomt, tross den optimistiske, rytmiske (tittel)musikken av David Byrne /Talking Heads, som til tider blir erstattet med det meditative klassiske Spiegel Im Spiegel av Arvo Pärt. Det hele avsluttes med nydelige Lord I’m Coming av Gavin Friday. Filmen må være en must for fansen av David Byrne - hans musikk følger store deler av filmen. Man får også være med Cheyenne på en kunstnerisk medrivende konsert med Talking Heads/David Byrne, og oppleve en viktig samtale mellom de to mennene.

Generelt kan man si at denne filmen ikke er for alle. Man må ha sans for det eksentriske, det rare. Som seer må man stille med åpent sinn og evne/vilje å se gjennom overflaten. Man må eie både empati og humoristisk sans, og man må ha levd litt selv for å kunne se det allmenngyldige ved filmen - hvordan det tragiske og komiske er daglige livsledsagere for oss alle. Her er det blitt satt helt på spissen. Man blir et helt menneske først når man har lært å le av seg selv uten å miste sin integritet.

Filmen egner seg ikke for overfladisk underholdning. 15-års aldersgrense er godt begrunnet, spesielt med tanken på livserfaringens nødvendighet. Dagens moderne barn tåler hyppigere bruk av f-ordet enn deres foreldre gjør - her får man høre det ordet utallige ganger. Bildene fra konsentrasjonsleiren i Auschwitz er sterk kost. Filmen har mye i det visuelle som kan vekke barnas nysgjerrighet, og etter min mening kan den faktisk fungere som ordentlig opplæringsfilm for større barn og ungdom om livsverdier i det moderne samfunn, - men kun i kombinasjon med reflekterte og tålmodige foreldre/voksne som er villige til å se filmen sammen med barna sine (minst to ganger..) og ha gode samtaler i etterkant.

Både profesjonell kritikk og «folkekritikk» favner bredt når det gjelder filmens kvaliteter. Kritikken har vært alt fra nådeløs og helt uforstående til fullstendig overbegeistret. Filmen har vunnet flere priser i Italia - siden regissøren er italieneren Paolo Sorrentino. Dette er hans første engelskspråklige film. Han har ellers laget flere korte og lange filmer, både spillefilmer og dokumentarer, og har fått mest hyllest for Il Divo (2008) og Den store skjønnheten (2013).

For This Must Be the Place fikk Paolo Sorrentino Prize of the Ecumenical Jury under Cannes Film Festival 2011. Juryens begrunnelse på engelsk lød sånn: “Through the story of Cheyenne, a fallen and aching rock star, Paolo Sorrentino proposes to follow the inner voyage and odyssey of a man searching for his Jewish roots, maturity, reconciliation and hope. A classic drama of great richness and elaborate aesthetics, the film gracefully opens deep and serious paths of reflection.”

Del på facebook
Noah Baumbach:

Frances Ha

Frances Ha

En spesiell film som gir oss innblikk til livet til Frances Halladay (Greta Gerwig) - en 27-år gammel singel kvinne, utdannet danser med masse kreativitet og drømmer, som bor i Brooklyn, New York, sammen med sjelevenn og bestevenninna si Sophie (Mickey Sumner). De lever livets glade uforpliktende dager og har det veldig gøy sammen, både i NY’s travle gater og hjemme på hybelen. Da skjer det at de skiller lag, og samtidig mister Frances jobben. Tross det snubler hun optimistisk videre i retning voksenlivet som hun ikke behersker så godt, men som hun forstår at hun er nødt til å lære en del av for å greie seg. Men - som Frances sier i en scene: “Jeg liker når ting ser ut som feil”...

Jeg synes at filmen er ytterst sjarmerende, en hyllest til det å være et originalt menneske som ikke presser seg inn i A4-formatet. Det er mange småflaue scener i filmen, som pga. Frances sin personlighet sprer varme og utvider hjerterommet til de fleste involverte - bl.a. seeren.

Også det faktum at det ikke finnes sexscener, vold og/eller store tragedier i filmen føles befriende. Herlig å slippe den tematikken en liten stund!

Del på facebook
Rufus Norris:

Broken

Broken

Skunk er en 11-år gammel jente som bor sammen med sin far, en et par år eldre bror og deres au pair. Hun er en gledesspreder i nabolaget. En dag blir hun vitne til hvordan en av naboene, den lite resurssterke trebarnsfaren, uten noe forvarsel, banker opp den psykisk utviklingshemmede sjenerte unge mannen som bor i samme gata. Etter dette er ingenting som før, og den ene opprivende hendelsen følger etter den andre.

Den engelske filmen er intens og full av sterke kontraster - seeren blir dusjet med barndommens uskyldighet, pur glede og gylne øyeblikk - som ikke lenge etterpå blir ødelagt av enten voksnes manglende impulskontroll, eller oppførselen til ustyrlige døtre til den voldelige naboen. 

Tross alt det vonde og tragiske som skjer i løpet av den en og en halv time lange filmen, er det likevel høyst sannsynlig at det er akkurat det motsatte som man blir fylt av, mens rulletekstens navn og titler begynner å bevege seg oppover skjermen, og man endelig kan trekke pusten igjen. Man kan komme klokere og sterkere ut av det med ønsket om å være et bedre (med)menneske!

Filmen har fått flere britiske og internasjonale nominasjoner og priser som beste film, og for både skuespill - Tim Roth og nykommer - Eloise Laurence som far og datter, Rory Kinnear som den rasende naboen Mr. Oswald; regi - Rufus Norris/Cuba Pictures, beste nykommer - både skuespilleren Eloise Laurence og regissoren Rufus Norris; manus - Mark O'Rowe og kameraarbeid - Rob Hardy.

Spesiell takk for musikken (Electric Wave Bureau) som gjennom hele filmen hjalp med å holde fast på håpet om at alt blir bra til slutt.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag - torsdag  10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av