Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook
Lowery, David:

A Texas love story

A Texas love story

Historien om en forbryter som rømmer fra fengsel og legger i vei over Texas-åsene for å gjenforene seg med sin kone og datter han aldri har møtt.

Bob Muldoon og Ruth Guthiere  fra Texas, er et ungt par som befinner seg på feil side av loven på 70 tallet. Etter en blodig skyteepisode med politiet hvor Ruth skader en lokal politimann, er de tvunget til å overgi seg . Bob tar på seg skylden for politimannen som Ruth skadet og ble dømt til 25 år i fengsel. Han lover å komme tilbake til henne. Etter fire år lykkes Bob å rømme fra fengselet og legger ut for å finne Ruth og datteren som ble født mens han satt inne.

Del på facebook
Stephen Frears:

Florence

Florence

Historia i filmen «Florence» utspelar seg i New York i 1944, der den rike arvingen Florence Foster Jenkins drøymer om å bli ei stor operasongarinne, trass i at ho manglar både songstemme og gehør. Inne i sitt eige hovud høyrer ho ei vakker stemme, medan for publikum vert songen hennar heilt forferdeleg og latterleg. Florence har som mål å opptre i den store konsertsalen i Carnegie Hall, og for å oppnå dette er ho viljug til å stå for finansieringa sjølv. På vegen mot målet har ho ein god hjelpar i ektemannen og manageren, som gjer det han kan for å verne kona si frå sanninga. Ektemannen hyrar inn ein ung pianist for å akkompagnere henne, og han får seg litt av ei overrasking under den første øvinga.

Filmen bygg på ei sann historie og sjølvsagt går tankane våre til ei liknande skjebne frå våre eigne trakter – Olga Marie Mikalsen frå Langevåg som også fekk synge i Carnegie Hall.

Meryl Streep spelar hovudrolla og som vanleg frå den dama er det meisterleg og truverdig gjort. Hugh Grant er ektemannen i ei litt uvanleg, men godt spela rolle. Pianisten, spela av Simon Helberg, får på ein morosam måte fram den kinkige situasjonen han er sett i, strevande med eit nærmast umogeleg oppdrag.

Dette er nok ein god, herleg og underhaldande film frå regissøren Stephen Frears.  Han har tidlegare laga fortreffelege filmar som «The Queen» og «Philomena».

Del på facebook
Hallvar Witzø:

Tuba Atlantic

Cover Tuba atlantic

Tuba atlantic

Vi må først ile til og seie at dette er ein kortfilm, 25 minutt lang. Og regissør Hallvar Witzø har så langt berre laga to kortfilmar – og det gjer prestasjonane enno sterkare: For den eine, denne filmen, vann Oscar for studentar og vart nominert som beste kortfilm til den «skikkelege» Oscar. Og den andre filmen, «Ja vi elsker», vart tatt ut til å delta i den mest prestisjetunge filmfestivalen i verda, nemleg Cannes.

Witzø skal kome med ein ny kortfilm i år, og har elles fått salt til maten ved å regissere reklamefilmar og enkeltepisodar for fjernsyn (t.d. «Helt perfekt» med Thomas Giertsen). Dessutan har han ei viss tilknyting til fylket gjennom å ha vore assistentlærar eitt år, og seinare gjestelærar, ved Nordmøre folkehøgskule i Surnadal.

Nok personalia; no over til filmen: «Tuba Atlantic» handlar om Oskar (som altså nesten vann Oscar …), ein 70 år innful trønder som får beskjed frå doktoren sin om at han har fått kreft og har seks dagar att å leve. Surpompen har difor kort tid på å rette opp alle «feila fra i går», og den største er at han og broren i Amerika har mista kontakten for lenge sia etter ein uforståeleg krangel. Ikkje veit han korleis han skal få tak i broren og begrave stridsøksa før det er for seint, heilt til …

Dette er, som sagt, ein kortfilm med sikkert eit svært så stakkarsleg budsjett. Witzø har kompensert for dette ved også å bruke amatørar i nokre av rollene, m.a. Edvard Hegstad som spelar surpompen. Dessutan har han og produsent Gudrun Austli brukt eit miljø dei kjenner godt til, trøndelagkysten, og sikkert mobilisert det som er av dugnadskraft og godvilje for å få til eit så vellukka resultat.

Ja, det blir «bonsk», det tenderer mot «buskis-humor» og det verkar litt impulsivt og «tatt på hælen». Og det er denne sjarmerande blandinga som gjer at filmen verkar både eksotisk, frodig og truverdig, og da spesielt utafor gamlelandet.

Del på facebook
Yorgos Lanthimos:

The Lobster

The lobster

Premisset for historia som blir fortalt i denne filmen er ganske absurd: i ei dystopisk framtid er alle menneske nøydde til å finne seg ein partner ein har likheitstrekk med innan 45 dager, elles blir ein forvandla til eit valgfritt dyr for resten av levetida.

Den greske regissøren Yorgos Lanthimo sin film liknar ikkje på noko anna, kanskje bortsett frå dei filmane han tidligare har laga sjølv.

Handlinga i "The Lobster" er lagt til ei nær framtid, der single menneske blir sende til hotelliknande institusjonar der dei har 45 dagar på seg til å forelske seg og finne ein ny partner. Lukkast dei ikkje, blir dei omskapt til eit sjølvvald dyr. David (Colin Farrell) som er nyskild og deprimert, kjem til hotellet med ein hund (det viser seg å vera broren Bob, som altså ikkje klarte å finne ny partner), og vil sjølv bli til ein hummar om han skulle mislukkast i partnarjakta.
Følgande samtale utspelar seg mellom David og hotelldirektøren:
Hotel manager: Now have you thought of what animal you'd like to be if you end up alone?
David: Yes. A lobster.
Hotel manager: Why a lobster?
David: Because lobsters live for over one hundred years, are blue-blooded like aristocrats, and stay fertile all their lives. I also like the sea very much.

Hotelldirektøren (Olivia Colman) synest hummar er eit heilt utmerka valg.
 Menneska i dette universet følgjer alle reglar ukritisk, uansett kor bisarre, undertrykkande og meiningslause dei måtte vere. I skogen utanfor hotellet bur dei single, som har måtta flykta frå byen der politiet er etter alle som ikkje er saman med nokon. Hotellgjestene jaktar på dei single i skogen med gevær lada med bedøvingspiler.
 Har du sansen for mørk og surrealistisk humor, kjem du til å le av dette. Men når den bistre komikken i neste augneblink vert avløyst av nærgåande vald, får det latteren til å setja seg litt fast i halsen. Og det er kanskje meininga.
 Det er eit absurd og underleg univers regissøren viser oss i "The Lobster", men eg synest han har skapt ein fascinerande film med rom for mange tolkingar.

Del på facebook
Jean-Pierre Dardenne:

Kvinne, ukjent

Kvinne, ukjent

Jenny Davin er en ambisiøs ung lege som har fått en stilling i en privat praksis. Enn så lenge tar hun seg av sin praksis i et nedslitt offentlig legekontor i Liège. Overarbeidet og dårlig betalt, ansvaret for innbyggerne i forstaden Seraing-sur-Meuse blir ikke mindre av den grunn.

En morgen hører Jenny at en ung kvinne er funnet død ved en byggeplass ved elvebredden like ved. Politiet ber om filmopptaket Jenny har fra sitt overvåkningskamera ved inngang til legekontoret. Der er den drepte. Men den unge kvinnen forblir uidentifisert, et liv forsvunnet ubemerket blant liv som ruller videre.

Jenny er grepet av ansvar, for hun hhusker da det ringte på legekontoret kvelden før, to timer etter kveldens konsultasjonstid var over. Men hun ringte på bare en gang.

Tanken på at ingen vet om eller tar seg av den døde tvinger Jenny til å gjøre sine egne undersøkelser, med et bilde av jenta på telefonen. Livet ved legekontoret og i lokalsamfunnet ellers går videre. Filmen sirkulerer rundt den sterke, sentrale figuren i filmen, overbevisende spilt av Adèle Haenel, som undervegs i sin legegjerning merker mistenkelige endringer i noen pasienter hver gang hun tar opp temaet om den ukjente jenta.

Skaperverket til de belgiske regissørene Jean-Pierre og Luc Dardenne er sosialrealismen. Denne fransktalende filmen skildrer slående ordinære liv, noe som gjør den så troverdig, inntil medansvarets og etikkens makt gradvis kommer til overflaten hos dem alle.

Del på facebook
Ken Loach:

Jeg, Daniel Blake

Cover til Jeg, Daniel Blake

Jeg, Daniel Blake

Kvifor pratar ingen om «framandgjering» lenger? Kvifor ikkje i dag, når det er god grunn til det? Vi har utvikla eit samfunn der «effektivisering» blir synonymt med «digitalisering», og der «digitalisering» gjerne har ei «best før»-aldersgrense.
Jau, det er mange eldre som taklar det meste på data. Men det er også mange som kom ut i arbeidslivet før rettetasten vart introdusert på elektriske skrivemaskiner, og som aldri har hatt behov for å trykke eller taste på noko som helst – før dei i godt vaksen alder må ha kontakt med statlege instansar som krev at du berre kan nå dei på telefon (og da med eit tilfeldig kontor ein anna plass i landet) og utføre det du treng å gjera på nett. Har du ingen nær deg som kan hjelpe, er du ille ute. Da er det lett å gi opp og t.d. legge bort opparbeidde krav på refundering av pasientreiser, miste oversikt over kva du får utbetalt i pensjon og kva det no skal vere. Du føler deg temmeleg utafor samfunnet. Du har ikkje kontroll i ditt eige liv lenger. Du er framandgjort.

Ken Loach har alltid stått opp for dei som fell ut av samfunnet. Slike som Daniel Blake, enkemann som vart sjukemeldt og stangar inn i kafkaske veggar for å få den hjelpa han har krav på. Og han er ikkje åleine og får nær kontakt med ei åleinemor som verken har råd til mat eller straum og må til slutt ty til det einaste ho har att å selje. 

81-årige Loach har laga liknande filmar i heile si karriere, der det regnar steinar («Raining Stones», 1993) på hovudpersonane som du finn mellom dei nedste i arbeidarklassen – «Riff Raff»-et (1991).

Stilen er difor dokumentarisk, filminga verkar ekte og ikkje tilgjort med perfekt lyssetting eller lyd. Skuespelarane er ikkje av dei mest kjente, noko som også støttar opp om det dokumentariske – da vi ikkje koplar dei til andre filmar. Dessutan tok han opptaka i «Jeg, Daniel Blake» i kronologisk rekkefølge og lot skuespelarane vere delvis uvitande om kva som skjer framover. Skuespelarane stiller difor likt med rollefigurane dei skal portrettere, noko som også gir ei meir «ærleg» tolking.

Om ein, etter mi meining, skal dra fram ein liten minus med filmen, er det eit innslag på slutten – som fortonar seg som ei lita preike. «Don’t tell it, show it!», heiter det. Men han viste det likevel så godt denne gongen at han vann «Gullpalmen» i Cannes i 2016 for «Jeg, Daniel Blake».

Del på facebook
James Kent:

Testament of youth

Testament of youth

Unge Vera har ambisjoner. Å gifte seg er absolutt ikke en av dem. Selv i skoleferien leser hun ivrig i håp om å sikre en studieplass ved universitetet i Oxford. Men hun er også ute i de skjønne omgivelsene i Derbyshire med broren og vennene hans, som alle er nettopp ferdig på Uppingham School og har fått studieplass. Ute i naturen utfolder man seg og personligheter kommer fram. Mot sin vilje, utvikler Vera kjærlige følelser for en av brorens venner, Roland.

Når hennes tur til opptaksprøven til universitet kommer i 1914, svarer Vera prøven på tysk i stedet for latin. Hun får likevel studieplass, for noen merker den sterke vilje i hennes svar på oppgaven. Nå kan hun også være nær Roland og ikke minst broren Edward, som hun er sterkt knyttet til.

Men når den første verdenskrig kommer, faller Veras verden i grus; eller i en sølepytt, en visuell virkemiddel regissør James Kent bruker til å forene Veras lykke og fortvilelse. Både Roland og Veras bror føler seg kalt til tjeneste, med glede. Alle andre 18-åringer har jo meldt seg, og krigen skal være kort og ærefull, det rene gutteeventyr.

Krigen blir noe helt annet. Seieren kommer fire år senere og Storbritannia mister dobbelt så mange menn som senere, under den andre verdenskrig. Krigens redsel gjør Vera til en pasifist. Om hun er glad i bøker og vil dikte, så ikke pasifisme noe hun leser seg fram til. Som mange andre unge kvinner, blir Vera frivillig sykepleier, først i et herskapshus, som ofte ble omgjort til midlertidige sykehus.

Filmen er en sann historie om Vera Brittains formative år. Hun ble en kjent forfatter og snakket modig ut om krigens meningsløshet, seiersrusen midt imot. Etter hvert vant hun mye respekt fra unge kvinner i mellomkrigsårene for å formidle det kvinnelige perspektiv på krig.

Å framstille intellektuell utvikling og emosjonelle tap på film er ikke lett. Svenske Alicia Wikander klarer dette på en imponerende og ekte måte, for å si det mildt, godt hjulpet av originale filmklipp. Filmen kunne gjerne ha fokusert mer på hennes kamp for pasifisme etter den første verdenskrig, men det er bakgrunnen for hennes overbevisning filmen og autobiografien handler mest om. Merkelig nok er ikke filmen tilgjengelig med norske tekster i fredsnasjonen Norge.

Del på facebook
Ken Loach:

I, Daniel Blake

I, Daniel Blake

Daniel Blake er i slutten av 50-årene og fanget i den surrealistiske verden det å søke om sosialstønad kan vise seg å være. Av yrke er han snekker, i det fattigslige Nord-Øst England. Han lager fine små fugler av eik eller bokhyller med mønster etter bestilling. Men etter er en periode med rekonvalesens etter hjertesykdom, som gjorde at han mistet jobben, må han prøve å finne seg arbeid igjen.

Han kan håndtere en meisel som det færrest av oss kan, men har ikke lært å bruk datamusen. For Blake er skrinet med velbrukte redskaper nøkkelen til livets vei. Men NAV-systemet forlanger at han skal registrere seg som jobbsøker elektronisk. Videre må han levere søknaden om dagpenger, eventuelt dispensasjonsskjemaet - elektronisk.

Filmens regissør, Ken Loach, stod bak den hjerteskjærende filmen Cathy come home i 1966, om en hjemløs ung kvinne som må se at barnevernet tar barnet sitt. Denne filmen viser at velferdssamfunnet kan være like absurd et halvt århundre senere. For etter å vært på CV-kurs, leverer Blake sin CV til NAV, men den blir ikke godkjent. Han har skrevet den med sin egen hånd.

Et vennskap oppstår mellom ærlige og åpne Blake og en ung kvinne med to oppfinnsomme små barn som trenger et sted å bo, noe som gir filmen en varm tråd. Desto kaldere virker tvangssamfunnet som krever at all kommunikasjon er digital, skjønt ingen av de impliserte har råd til en pc.

Filmen I, Daniel Blake er først og fremst sjokkerende sosialrealisme, i sterk kontrast til herskapshus-fjernsynet fra De britiske øyer. En styrke med filmen er at NAV-systemet ikke blir latterliggjort. Ja, det  er firekantet, men først og fremst er det krenkende. Videre er hovedrolleinnhaverne ikke skuespillere av yrke.

Filmen, som vant 20 av 27 filmnominasjoner, inkludert Gullpalmen, har heldigvis tekster, for den engelske dialekten (Geordie) er så sterk, selve engelskmenn trenger dem. Filmen har fått opp til 15 års grense i engelskspråklige land, men i Norge er filmen tillatt for alle. Det er en kjent sak at man er mindre støtt av kraftig språkbruk når det er på et annet språk enn sitt eget, men filmen har lite mening for de under 12.

Del på facebook
Todd A. Kessler, Glenn Kessler og Daniel Zelman:

Bloodline

Bloodline

Handlinga i tv-serien Bloodline er lagt til sørkysten av USA, nærmare bestemt til Florida Keys. Der driv familien Rayburn eit fasjonabelt strandhotell. Rayburn-familien er kjent som hardtarbeidande og engasjerte samfunnsborgarar i lokalmiljøet. Når det svarte fåret i familien, eldstesonen Danny, kjem heim til den årlige familiefesten, truar han med å avsløre mørke løyndommar frå fortida.

Denne heimvendte sonen har mykje uoppgjort med både foreldre og søsken. Ønsket hans om å slå seg ned for godt og hjelpe til med hotelldrifta, sår mykje tvil og uro i Rayburn-familien.
 Serien tek seg god tid til å bygge opp karakterane, den byr på ei rekke uventa vendingar og vi får gradvis små drypp frå fortida for å kaste lys over familien sine godt bevarte løyndommar. I starten prøver eg å finne ut kven det er som er den manipulerande drittsekken i denne familien. Etter nokre episodar strevar eg med å finne nokon som ikkje er manipulerande og etisk uberegnelige.

For meg er Danny-karakteren det mest geniale med serien. Ein veit aldri kva han kan finne på, det virkar som han har ein eigen agenda med alt han gjer. På samme tid er han både sjarmerande, flåsete, ondskapsfull og farlig. Han er glimrande spelt av Ben Mendelsohn, og eg vil også trekke fram Sissy Spacek i rolla som mora.

Bloodline byr altså på utmerka skodespel, fortreffelig spenningsoppbygging og truverdige karakterar. Serien har eit finurlig plott med ein konstant underliggande urolig og uhyggelig tone i kontrast til det solfylte og vakre landskapet i Florida.

Serien på 3 sesonger er skapt av straumetenesta Netflix, og biblioteket har første sesong på DVD til utlån.

Del på facebook

Åpningstider 

Mandag -Torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av