Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Terrence Malick:

A Hidden Life

Illustrasjon filmen A hidden life

Filmillustrasjon A hidden life

For lang film, men med fire «men» …

Første «men»:

Filmen er basert på ei sann historie, og det gjer alltid filmane meir interessante. Også for å høre korleis det var da, og vart i ettertid. For sjølv om handlinga er lagt til 2. verdskrigen, lever fleire av dei som er portretterte  i filmen om Franz Jägerstätter i dag.

Jägerstätter er ein av dei heller ukjente heltane frå verdskrigen. Etter at Austerrike vart meir eller mindre «tvangsinnmeldt» i Tyskland, måtte alle vernepliktige sverje truskap til «Der Führer». Jägerstätter var ingen pasifist, men nekta å reise handa når han vart kalla til teneste. Ein rein formalitet – og minste motstands veg – for dei fleste, men Jägerstätter sto prinsippfast mot – sjølv om han hadde mor, kone og små ungar som sleit for å overleve på fjellgarden heime.

Andre «men»:

Terrence Malick er ein visuell filmskapar, i motsetnad til mange kjappe, handlingsorienterte regissørar. Filmane er difor alltid nydelege, med flott fargebruk og perfekt komponerte bilete. Her er det berre å nyte for dei som likar det estetiske. Da gjer det ikkje så mykje at filmen er veldig lang. Det går an å sette på pause, lage seg ein te-kopp, gløtte litt ut glaset, mumle eit lett «ja, ja …» og så sette seg ned igjen og trykke «play». 

«A Hidden Life» er fotografert av Jörg Widmer, som også har arbeidd på andre Malick-filmar. Bruk av vidvinkel er overraskande med eit utruleg storslagent landskap, men skapar spennande linjeføring i bilda. Flott levert!

Tredje «men»:

Tyske Widmer er nok eit pluss for filmen, og det same er at Malick ikkje brukar amerikanske skuespelarar. Her er det stort sett «ekte» europearar som spelar kvardagsmenneske, og gjer det truverdig. Hovudrollene har tyske August Diehl og austerriske Valerie Pachner. Filmen vart også den siste til Bruno Ganz, som tidlegare har briljert som Adolf Hitler i «Der Untergang».

Fjerde «men»:

Filmen er meir som ein «bildestraum» som verkar meditativ og resonnerande på dei som ser den. Den tek for seg store spørsmål med grubleria kring kor hardt skal ein stå på sine moralske prinsipp og si tru. Finst det ei grense når ein samtidig veit at det ikkje berre får konsekvensar for seg sjølv, men også andre? Dei fleste finn nok ei slik grense, men gjorde det det for Franz Jägerstätter? Filmen gir svaret … 

Konklusjon:

Fann du eit «men» som skjerpa interessa for å sjå filmen, kan den (fjern)lånast frå ditt bibliotek. Om ikkje, vil nok filmen opplevast som altfor lang for deg.

Del på facebook
Luca Guadagnino:

Call Me By Your Name

Call Me By Your Name

 

“Is it better to speak or die?” 

 

En intens og vakker film om å forelske seg, og bli brent av sommersolen. 

 

Luca Guadagninos filmatisering av Andre Acimans roman var nominert til fire Oscar og vant for beste filmatisering. Og selv med masse priser og nominasjoner kan det allikevel virke som denne har gått de fleste av oss hus forbi. Og det er ufattelig synd. 

 

Det er en lun sommer ved Gardasjøen nord i Italia. 17 år gamle Elio og hans akademiker-foreldre holder til i en medtatt og landlig villa mens de jobber med å oversette litteratur og studere kunsthistorie. Dagene er døsige og vinden rasler i bladene på aprikostrærne. Det er blått hav, bløtkokte egg og klassisk musikk. Året er 1983 og Elio venter på at sommerens uutholdelige letthet skal ta slutt. 

 

Hver sommer ansetter Elios far, som er professor i gresk-romersk kultur, en student til å hjelpe til med utgravninger i nærheten. Årets gjest er Oliver. Oliver er en amerikansk, 24 år gammel, 190 høy adonis, med en amerikansk selvsikkerhet og bekymringsløshet som ingen klarer å la være å bli betatt av. Minst av alle Elio. 

 

Det er sparringen de to imellom som driver filmen, som er et nydelig portrett av to mennesker som kretser rundt hverandre og prøver å finne seg selv og hverandre før det er for sent. Først deler de bare samme baderom i villaen, men fellestrekk og halvhemmeligheter dukker snart opp og Elio og Oliver vokser nærmere hverandre, mens sommeren nærmer seg hundedagene. 

 

“Call Me By Your Name” har en medfølelse og klokhet som varmer og tar deg med til et overdådig paradis, hvor ingenting gjort ut av kjærlighet noensinne kunne bli sett på som galt. 

 

Bravo! 

Del på facebook
Greta Gerwig (regissør):

Little women

Little Women [video]

Little Women er en vakker historie om familie og kjærlighet, kreativiteten og fantasien som følger med barndommen, og utfordringene og ofrene vi gjør når vi vokser opp. Den fremmer kvinner og bryter ned kjønnsbestemte konvensjoner og begrensninger. Som Jo uttrykker det i filmen, kvinner har "sjeler og sinn, så vel som hjerter, og de har talent og ambisjoner”.

I hjertet av Gerwigs film er denne feiringen av feminisme. Men Gerwig's Little Women feirer kvinner i alle deres forskjellige former, ikke bare de lidenskapelige og frittalende Jos i verdenen.

Når filmen beveger seg framover, vokser den i mening og dybde, og den etterligner overgangen fra barndom til voksen alder. Livet blir mer komplisert og vanskelig å navigere, og Gerwig viser oss dette. Men hun holder også March-søstre sammen gjennom det hele - fordi deres bånd som søstre vil de aldri miste. Gerwigs adapsjon blir et mesterverk helt på slutten, når hun avslører hva den virkelige triumfen er for Jo ved å feire hennes ”sinn og ambisjoner og talent”.

Del på facebook
Garth Davis:

Lion

Lion

Da Saroo er fem år gamal mistar han broren sin på gatene i Calcutta og går seg vill. Han overlever, men finn ikkje tilbake til familien sin, og blir til slutt adoptert av eit par frå Australia. Dei adopterer også ei son til, også han i frå India. Saroo veks opp som ein eksemplarisk adoptivson.

Som vaksen ønskjer han å finne si biologiske familie og reiser tilbake til India for å finne dei. Han husker ikkje så mykje, og veit ikkje kvar han skal leite. Men han har eit vagt minne om ein stad som han prøvar å finne, gjennom det som kjennast som ei uendeleg rekke søk på Google Earth.

Ei hjartevarm og rørande historie basert på den sjølvbiografiske boka A long way home av Saroo Brierly.

Del på facebook
Kunsten å leggje seg paddeflat

I denne dokumentaren har Are Pilskog i fire år fylgt engasjementet til to karar innan Austefjorden i Volda. Målet deira har vore å tryggje paddene si ferd til og frå Litlevatnet. Det er med livet som innsats  paddene kryssar den nye Kvivsvegen for å kome seg ned til vatnet for å leggje egg. Deretter må dei krysse den tilbake saman med fleire tusen nyklekte froskeungar. Løysinga blei paddetunnellar.

Vi fylgjer Oddvar og Gunnar og deira sin til dels frustrerande kamp for å få vegvesenet og eit heilt lokalsamfunn til å skjøne kor viktig dette er for paddene kring vatnet. Litlevatnet i Austefjorden er nemleg ynglestad for ein av dei største paddebestandane i Europa. Dei møter både motbør og medbør. Fleire synst det heile er latterleg. Mange i lokalsamfunnet likar ikkje tanken på at bygda skal bli kjent som paddebygda.

Samstundes fylgjer vi ei padde si farefulle ferd ned mot vatnet. Det er ein kamp på liv og død. Fyrst må han kapre seg ei hoe, i stor konkurranse med mange andre. Deretter må dei to kome seg velberga ned til Litlevatnet over den sterkt trafikkerte vegen. Vi får sjå fantastiske scener med paddekamp og paddeleik. Vi får ei kjensle av frykt når paddene må krysse vegen, vil dei klare det?

Vi møter og kunstnaren som fekk i oppdrag å lage ei gigantisk paddestatue. Kvar skal den til slutt få lov å stå?

Det er ein fasinerande dokumentar den prisvinnande regissøren Are Pilskog har laga. Vel verdt å sjå. Tillat for alle.

 

Del på facebook
Gustav Möller:

Den skyldige

Den skyldige

Høyspenning på liten flate

 

Politimannen Asger Holm er på jobb på alarmsentralen 112 i København, der han tar imot nødanrop fra publikum der ute. Han er tydeligvis ganske irritert over å måtte holde på med dette, og vi skjønner etter hvert at han er degradert fra sin vanlige etterforsker-jobb på grunn av en eller annen uheldig hendelse. Som han og en kollega skal stå til rette for dagen etter, så nå er han temmelig stresset og sur i utgangspunktet, der han sitter og må forholde seg til fulle folk som har ramlet på sykkel eller blitt robbet av prostituerte.

Men plutselig får han inn en helt spesiell samtale, det er en kvinne som åpenbart er livredd, vi skjønner etter hvert at hun har blitt kidnappet, og later som hun snakker med den lille datteren sin mens hun forsøker å formidle til Asger hvor hun er og hva som skjer. Herfra spinner så handlingen av gårde, gjennom hele filmen følger vi kun Asger, og de samtalene han har med denne kvinnen og med kolleger som han prøver å dirigere i riktig retning der ute, for å redde henne.

Det er godt gjort å skape så intens spenning med så enkle midler. Alt som skjer formidles gjennom Asger som sitter i dette lille rommet på alarmsentralen og snakker i telefonen. Men ansiktet hans, og samtalene og lydene vi får høre er nok til å skyve oss ut på stolkanten, spenningen holder hele veien inn. Fantastisk prestasjon av Jacob Cedergren som gir et nyansert portrett av den stadig mer frustrerte og desperate Asger. Filmen illustrerer dessuten svært godt hvor lett det er å være forutinntatt i møtet med ukjente mennesker og situasjoner, her kommer et par nesten svimlende overraskelser underveis, som gir et ekstra løft til denne velkonstruerte thrilleren.

Del på facebook
Vittorio de Sica:

I går, i dag og i morgen

I går, i dag, i morgen

Tre italienske bagateller

Medvirkende: Sophia Loren, Marcello Mastroianni m.fl. 

Tre meget italienske og til tider ganske morsomme bagateller men de er absolut ikke uden substans.

Det er er tre uafhængige novellefilm, hvor hovedrollerne spilles af Loren og Mastroinanni. De foregår i hver sin by og "location" spiller en meget vigtig rolle: Napoli, Milano og Roma har hver sin stil, gemyt og lokalkolorit, noget som de Sica får frem meget elegant. For italiensfarere er det også morsomt at være på rundtur i Milano og omegn i Technicolor.

Mastroianni har nok mest at jobbe med men Loren er bestemt også værd at se. Filmen fik Oscar for bedste ikke engelsksprogede film og Marcello Mastroianni fik en BAFTA for bedste udenlandske skuespiller. Da filmen var færdig var jeg ikke helt sikker på, om den havde fortjent sin Oscar men som alle gode komedier bliver den hængende lidt i baghovedet og vinder ved nærmere eftertanke.

Med andre ord er det udmærket underholdning til en mørk vintersøndag.

Filmens sidste scene blev i øvrigt genindspillet 30 år senere med de samme to skuespillere i filmen «Prêt-à-porter» fra 1993. Denne gang med en anden humoristisk slut.

Del på facebook
Armando Iannucci:

The Death of Stalin

Filmcover The Death of Stalin

The Death of Stalin

Dette er ei komedie om menn som har fått for mykje makt. Eller, meir presist, ei satire, og slik sett kanskje ingen latterbombe for mange.

Men nokon vil humre godt.  Ja, og «umoralsk» ofte, sett ut frå kor svart bakteppet er. Hovudpersonen er av dei aller svartaste i verdshistoria. Det er vel berre Mao, indirekte eller direkte, som har sendt fleire av sine eigne landsmenn «ut av tida», enn Stålmannen (Stalin).

Han blir ikkje i sentrum lenge, for filmen handlar mest om maktkampen som oppstår da han plutseleg dør. Ein av «kamphanane» er den berykta etterretningssjefen Berija, berykta for å forgripe seg på jenter. Og vi møter andre kjente personar som Khrusjtsjov – og, ikkje minst, to av Stalins eigne barn.

Det kan vere greitt å kjenne til nokre av desse, og gjerne også vite kor valdsamt paranoiaen herja i Sovjetunionen på Stalin si tid. Det liknar nok ganske mykje på det som skjer øvst på Koreahalvøya i dag.

Filmen er spekka av herlege absurde situasjonar, avslørande over kor «små» menn gjer seg – og er – og kor utrygge dei kjenner seg.

Dette er ein form for komedie som appellerer til dei som t.d. likte «Javel, herr stadsråd», «Veep» og liknande. Ja, Iannucci var også ansvarleg for dei første sesongane av «Veep». Men «The Death of Stalin» er ikkje fullt så heseblesande – og enno betre!

Anbefalt for alle som har sans for det absurde – og ei viss interesse for verdshistoria på 1900-talet.

Del på facebook
Erik Poppe:

Utøya 22. juli

Utøya filmcover

 

«72 minutter som endret oss for alltid», står det på omslaget. Og om «oss» i denne samanhengen er tenkt å vere «oss alle», kan vi ikkje leve oss inn i korleis ungdomane som opplevde dei 72 minutta på Utøya hadde det. Erik Poppe gjer eit forsøk på å skildre dette. Og han gjer det godt.

Denne, og liknande filmar frå «22. juli», gjer vondt å sjå. Nokre meiner ein ikkje skal gjera film av slikt, andre meiner det er for tidleg. Desse vil neppe sjå Erik Poppe sin film heller. Men til alle som ikkje har slike innvendingar: sjå «Utøya 22. juli» og bli klokare på korleis det var denne dagen. Merk uroa. Merk forvirringa. Merk fortvilinga. Merk panikken. På ei lita øy. Utan å skjønne kva som ramma dei. Og utan å vite kva som hendte elles i landet, utover at dei visste at ei bombe hadde gått av i regjeringskvartalet.

Det er berre oppdikta personar i filmen, og gjerningsmannen er knapt å sjå i løpet av dei 72 minutta kameraet følgjer hovudpersonen. Utan stopp. Gjennom minutt for minutt. Sekund for sekund.

Kameraet lever med og spring saman med ungdomane, så slik sett kan ein ha inntrykk av å vere med ein krigsfotograf i felten. Erik Poppe har sjølv vore det; ei erfaring han tok med seg da han laga «En tusen ganger god natt» (med Julliette Binoche i hovudrolla). Før den tid hadde han laga tre filmar med handling frå Oslo; «Schpaaa», «Hawaii Oslo» og «de usynlige». Alle fekk jamt over svært gode kritikkar. Det gjorde også dei to andre filmane han har gjort, begge i 2016: «Kongens Nei» og «Siste resept» (dokumentarfilm om Per Fugelli).

Del på facebook
Tuva Novotny:

Blindsone

Blindsone

Kjenner vi våre nærmeste så godt som vi tror?

Dette er spørsmålet denne filmen reiser. Tea er ei helt vanlig ung, jente fra en tilsynelatende trygg og god familie. I begynnelsen av filmen følger vi henne på vei hjem fra håndballtrening sammen med ei venninne, de snakker om skole og venner og alt framstår veldig vanlig og hverdagslig. Når hun kommer hjem holder mor på å legge lillebroren hennes, stemningen er rolig og trygg. Så skifter det helt uventet og brutalt, i det Tea forsøker å ta sitt eget liv. Resten av filmen følger vi mor og far (spilt av Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen) på vei til, og på, sykehuset der de venter på beskjed fra legene om hvordan det vil gå med Tea.

Hele filmen er innspilt i en tagning, slik at alt vi ser utspiller seg foran øynene våre og tar akkurat så lang tid som det ville tatt i virkeligheten. En fascinerende teknikk som også er brukt i en del andre filmer, for eksempel Erik Poppes film om Utøya. Det skaper selvsagt en umiddelbarhet og intensitet i det vi får følelsen av å være til stede der det skjer, vi går nærmest rett bak eller ved siden av skuespillerne hele veien. Det stiller store krav til alle de medvirkende, og i begynnelsen av filmen blir det litt langtekkelig, det er lite interessant som skjer. Men nettopp den litt kjedelige normaliteten som etableres her gjør kontrasten så sterk til resten av filmen. Teas foreldre er i sjokk over selvmordsforsøket, men sakte går det opp for dem (og oss) at de kanskje ikke har sett hvordan Tea egentlig har hatt det i oppveksten.

Filmen gjør sterkt inntrykk, det er spesielt imponerende å se måten Pia Tjelta formidler det grusomme sjokket og fortvilelsen rollefiguren hennes gjennomlever. Kameraet hviler på ansiktet hennes mange minutter i strekk gjennom hele filmen, og vi ser hvilke tanker som raser gjennom henne, og i hvilke øyeblikk hun erkjenner hva som har skjedd, hva hun har trodd, hvilke feilgrep de kanskje har gjort.

Del på facebook

Åpningstider:

Mandag -  torsdag 10 - 19

Fredag 10 - 16

Lørdag 10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av