Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Trude Marstein:

Så mye hadde jeg

Så mye hadde jeg

Romanen "Så mye hadde jeg" er Trude Marsteins siste roman. Den ble nylig nominert til Brageprisen i klassen skjønnlitteratur for voksne.

Monika er hovedpersonen som vi følger fra hun er 13 år i 1973 til hun er godt over 50 år i 2018. Hun vokser opp i en tradisjonell familie i Fredrikstad med foreldre og to eldre søstre. Romanen er bygd opp med kapitler der vi møter henne igjen med noen års mellomrom. Der søstrene tar tradisjonelle valg, gifter seg tidlig og holder ut med samme mann, velger Monika et helt annet kurs. Hun tar ikke hovedfag i litteraturvitenskap, men blir lærer og senere blir hun tekstskriver i et reklamebyrå. Som 28-åring er hun elskerinnen til professoren i litteratur. Det blir etterhvert mange menn i hennes liv, hun er nåtidens svar på Madame Bovary og Anna Karenina!

I stedet for å arbeide med et forhold, hopper hun inn i et nytt. Hun er aldri fornøyd. Er hun egoistisk? Hva styrer henne, er det begjæret? 

Med Geir får hun datteren Maiken, som blir et vanskelig barn. Monika stiller seg spørsmålet hvorfor Maiken føler seg mer knyttet til faren enn til henne. Men Monika velger heller å dra på firmafest enn å se en fotballkamp datteren spiller. Der andre foreldre ofrer seg, følger barna i idrett og møter opp på forestillinger, så velger Monika heller å følge hjertet.

Forfatteren skildrer konflikten mellom frihet og ufrihet, følelser og fornuft. Monika sier: "Alt jeg hadde. Kunne jeg miste det? Ja, det var mulig. Men var jeg redd for det? Definitivt, men da sto redselen og lidenskapet og stanget mot hverandre."

Jeg likte hvordan romanen er bygget opp og spenningen med å lese videre. Hva skjer med Monika? Får hun et godt liv? Som leser veksler jeg mellom å føle sympati og irritasjon med hovedpersonen.  

Anbefales på det varmeste!

Del på facebook
Zeshan Shakar:

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei er en oppvekstroman fra en drabantby i Oslo Øst. Her møter vi to gutter som deltar i et forskningsprosjekt der de skal fortelle om livet sitt. Det er to ulike skjebner vi følger, der den ene er fra et stabilt hjem med to foreldre og den andre har en deprimert mor, en far som stakk og en lillebror han må ta vare på. Der den ene får oppfølging hjemmefra, blir den andre latt for seg selv. Dette former mye av hvordan de takler en skolehverdag og livet generelt. Guttene har bodd hele livet i Norge, og vi får ikke vite etnisitet, da det ikke spiller noen rolle for det er her de bor og det er her de har sitt liv. Men skjebnen til guttene er ikke satt bare på grunn av oppvekst, vi ser også den enkeltes vei er også lagt av en selv – og det er ikke gitt hvem som kommer best ut av det..

Forfatteren har selv vokst opp i en drabantby i Oslo Øst, og man merker at det er autentisk og ektefølt. Det er en viktig bok, der man bedre kan få innsikt i dynamikken i et liv mellom to identiteter - dem og oss. Hvem er egentlig dem og hvem er oss – og hvor kobler du opp din identitet?

Boka er god å lese, språket driver lett, selv om det er mye «kebabnorsk». Det gir også boken en mer troverdighet, der man ser språk i sammenheng med valgene du tar eller har. Boka slutter med en litt åpen slutt, og det kan gjerne komme en oppfølger der man får vite mer om hvordan det går med guttene.

Del på facebook
Birger Emanuelsen:

Anna og kjærligheten

Anna og kjærligheten

Anna Bergseng er en kvinne i begynnelsen av 60-åra, hun jobber som jordmor på en ganske liten fødeavdeling. Arbeidsmiljøet er godt, men det skaper uro at avdelingen er truet av nedleggelse. Anna har alltid vært svært ærekjær i jobben, mye av identiteten hennes er knyttet til yrkesutøvelsen. Kollegene ser opp til henne på grunn av den faglige tryggheten hun sprer og arbeidsmoralen, hun er en sånn «trofast sliter» som alltid stiller opp og sjelden klager.

Men en dag forandrer alt seg. Anna har kveldsvakt, og er så innstilt på å gjennomføre den at hun ikke tar inn over seg at hun er blitt syk og har høy feber. Plutselig kommer en ung mann stormende inn, for kona hans er lagt inn for å føde. Anna kjenner ham igjen, fra hendelser i hennes eget liv for mange år siden. Opplevelser hun trodde hun hadde lagt bak seg for lenge siden, men møtet med den unge mannen setter henne helt ut av spill og hun gjør en alvorlig feilvurdering i forbindelse med fødselen.

Romanen er ganske kort, med lettlest og presist språk. Emanuelsen sparer på kruttet, han porsjonerer sakte ut både det som foregår i nåtiden og det som har skjedd tidligere. Kvinner som har jobbet på typiske «kvinnearbeidsplasser» vil nok kjenne seg igjen i miljøskildringen, det kollegiale samspillet er tatt på kornet. Boka byr også på kritikk av måten helsevesenet drives i det moderne Norge, der de stadig større kravene til effektivitet og sparing kanskje går på bekostning av pasientenes behov for tid, ro og omsorg.

Men dette er ikke en "politisk" roman, den er først og fremst et svært godt og troverdig portrett av Anna, og hennes svært allmennmenneskelige behov for å bli sett, forstått og elsket. Hun er kanskje en litt gammeldags kvinneskikkelse, ikke så vant til å sette ord på følelsene sine og snakke mye om personlige ting. Samtidig er hun en person som viser seg å ha evner til mange slags kjærlighet, og dette framstår som både naturlig og befriende.

 

  

Del på facebook
Lars Mytting:

Hestekrefter

Hestekrefter

I 2011 gjorde gudbrandsdølen Lars Mytting braksuksess med noko så sært som ei sakprosabok om hogging, stabling og tørking av ved. Like stor suksess fekk han tre år seinare med romanen Svøm med dem som drukner. Men Mytting debuterte som forfattar allereie i 2006 med romanen Hestekrefter, ei underhaldande og velskrive bok som både i miljø og skrivestil er i slekt med romanane til Levi Henriksen.

Handlinga er lagt til den oppdikta tettstaden Annor i Gudbrandsdalen, mellom Ringebu og Vinstra ein stad. Hovudpersonen, 34 år gamle Erik Fyksen som har jobba på «Annor Bil og bensin» sidan han var 17 år gamal, har etter kvart overtatt drifta, og saman med kjærasten Elise Misvær har han restaurert bensinstasjonen tilbake til ein 1966-look.  Han driv den siste Mobilstasjonen i landet - sjølv om Mobil allereie i 1992 hadde selt alle sine norske bensinstasjonar til Norsk Hydro, og Pegasusen på mobilskilet for lengst skulle ha vore skifta ut med YX-logoen til Hydro Texaco. Med andre ord ein god, gamaldags bensinstasjon der bilkompetanse og smøregrava står i sentrum, ikkje pølsesalet.

For 60-talsromantikaren Elise var ikkje livet i Annor nok, ho har reist ut for å skaffe seg utdanning og nye opplevingar. Men odelsjenter kjem da vel tilbake?

Når planar om at riksvegen skal leggast utanom Annor sentrum dukkar opp og både hans gamle rival Harald Jøtul  og Statoil segler opp som farlege konkurrentar, blir Fyksen tvunge ut av apatien. På same tid finn hovudkontoret i Oslo ut at Annor-stasjonen ikkje driv etter Hydro Texaco sine retningsliner, og han blir for alvor kasta ut i kampen mot pølsestasjonane. Og så dukkar hans gamle flamme Tora Grundtvig opp…

Mykje humor, ein god dose nostalgi – og bilstoff i rikt monn. Med mange detaljar kring bil og «mekking» kan ein lett tenkje seg at det til tider blir litt i overkant mykje, men til tross for at eg ikkje har nokon som helst interesse for oljefilter, V8-motorar, fordelarlokk, NGK-tennpluggar, eller spørsmålet om 5-56-olje er betre enn WD40, opplevde eg det som heilt uproblematisk. Eg må innrømme at eg til og med måtte google «Facel-Vega» for å få sjå kva for ein fantastisk bil det dreier seg om…

For den som gjerne høyrer lydbok er Hestekrefter svært godt innlese av Torbjørn Harr.

Del på facebook
Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook
Levi Henriksen:

Her hos de levende

Her hos de levende

Forteljaren i denne boka liknar til forveksling på forfattaren sjølv. Han er litt over midt i livet, har hatt ein karriere som musikar og heiter Henriksen til etternamn. Så er da også romanen lauseleg knytt til Levi Henriksens, og hans families, eiga historie.
Dette er historia om ein mann i krise. Han har reist ut på vegen stort sett utan bagasje. Han har tatt med seg gitaren og nøkkelen til barndomsheimen på Skogli, der ingen har budd på fleire år, som er solgt og som skal rivast, men nøkkelen passar framleis. Han slår seg ned i det tomme huset, tenker over livet, nøster i lause trådar og nektar å ta telefonen når kona freistar å få tak i han, han har eit hovud å rydde.
Det eksistensielle har fått god plass i denne forteljinga. For kven er eigentleg denne forteljaren, og kvar kjem han ifrå? Farens oppvekst er sentral, og ikkje minst dennes dårlege stefar. Tidleg i boka seier forteljaren at bror til far hans skaut seg i eit romjulsbryllaup rett etter krigen, men at det ikkje er det han vil fortelje om, heller ikkje om den natta far hans gikk for å slå ihel stefaren sin. Allerede der er stemninga satt. 
På kjent vis leiar Levi Henriksen lesaren gjennom ei historie som på same tid er både dramatisk og roleg. Det handlar om Skogli, personlege historiar, pinsevener og hedmarkingar. Det handlar om menneske.

Del på facebook
Olaug Nilssen:

Tung tids tale

Tung tids tale

Det er Olaug Nilssens eigen sønn det handlar om her. Han var i utgangspunktet akkurat som alle aldre. Språkutviklinga var normal, han var endå til tidleg ute med å lære seg songar og stadig nye ord.

Men så stoppar utviklinga opp på alle plan. Den går til og med tilbake. Orda forsvinn, og den vesle guten endrar karakter. Guten deira har fått stempelet "annaleis" og diagnosen er autisme. Rådville og fortvilte foreldre startar ein desperat kamp mot ulike instansar der dei hadde håpt at dei ville få støtte. Men i staden for å oppleve å bli tatt på alvor, vert det stilt spørsmål ved om deira sak er alvorleg nok til  å oppfylle diverse krav. Hovudfokus blir kvar guten si diagnose kan plasserast i systemet for å utløyse midlar. Det at Nilssen velger romanforma for å fortelje ei sann historie er nok i hovudsak for å skåne sønnen, som ikkje har muligheit til å fortelje sin versjon. Romansjangeren opnar også opp for å skildre kjensler på ein annan måte enn ei faktabok eller ein biografi. Og kjenslene spelar ei viktig rolle i denne beretninga, forståeleg nok. Dei ligg utanpå sidene i tjukke lag når vi les, og understrekar kor åleine familien kjenner seg, i tillegg til mellom anna fortvilinga over å bli fysisk mishandla av sitt eige barn. For slag, spark og bitt frå sitt eige barn blir ein del av det mora må tole som del av sin nye kvardag. Korleis kan ein takle slikt? Når kan ein slutte å kjempe? Gir ein opp, eller aksepterer ein situasjonen? Kvar går grensa der? Tittelen er som kjent henta frå Haldis Moren Vesaas' dikt, kor det står. "Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det vi." Ein kan lese boka som ei hjelp for foreldre i liknande situasjonar, og som ein skarp kommentar til hjelpeapparatet. Boka vart nominert til Brageprisen 2017.

Del på facebook
Carl Frode Tiller:

Innsirkling

Innsirkling

Hausten 2017 kom trønderen Carl Frode Tiller med sin 6. roman sidan debuten med Skråninga i 2001. For dei som enno ikkje har lest noko av denne forfattaren vil eg trekkje fram den meisterlege Innsirkling-trilogien, som starta med Innsirkling i 2007. (Oppfølgjarane, Innsirkling 2 og 3, kom i 2010 og 2014).

David har mista minnet. For å finne tilbake til seg sjølv har han sett inn ei annonse med bilde av seg i avisa. Han ber folk som kjenner han att på bildet om å ta kontakt med han pr. brev. Han ønskjer å få hjelp til å finne tilbake til kven han er, og vite kva rolle han har spela i andre sine liv.

Handlinga skifter mellom breva frå brevskrivarane og deira tilvere i notida. Skildringane avdekkjer slik like mykje kvardagslivet på Otterøya og i Namsos på midten på 2000-talet, som David sin oppvekst på 1970- og -80-talet. Til saman dannar desse forteljingane eit svært realistisk tidsbilete dei fleste lesarar vil kjenne seg att i.svært realistisk tidsbilete realistisk tidsbilete realistisk tidsbilete

Det blir etter kvart eit stort persongalleri som får presentere sine versjonar av kven hovudpersonen er: stefaren, venner frå barndom og ungdomstid, ex-kjærestar - og ei eldre dame som var til stades da David vart fødd. Vi får til dels ulike versjonar av David sin barndom og ungdomstid. Lesaren blir etter kvart tvunge til vurdere utsegna som framsettast, og tolke romanpersonane sine underliggande motiv. Kva er sanninga? Er David sitt minneprosjekt berre eit kunststunt? Det er først i siste bandet at vi for alvor møter hovudpersonen gjennom hans eigne ord.

Tema ein møter i trilogien er identitet, kultur og klasse, arv og miljø, biologi og oppvekst - det å ikkje kjenne seg «heime» i den familien ein høyrer til i. Og frå sidelina dukkar det i 3. bindet opp nye, og sjokkerande detaljar…

Forfattaren fekk Brageprisen i 2007 for Innsirkling I. I grunngjevinga til juryen sto det det mellom anna at «Carl Frode Tiller har en utpreget evne til å få sine personer til å fremstå som overbevisende for leseren.Særlig i dialogene demonstrerer han stor innsikt i hvordan mellommenneskelig kommunikasjon fungerer.» Det er ubehageleg, det er thriller-spennande, og det er til og med morosamt.

Om du på slutten av det 3. bandet synest David er sirkla inn, står att for deg å avgjere.

Del på facebook
For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Krister Larsen er  elektriker, og det er han stolt av. Han er et ordentlig mannfolk og en jordnær og fornuftig representant for arbeiderklassen, mener han selv. Men nå har han dessverre vært sykemeldt et år med prolaps og ved hjelp av NAV må han finne seg en ny yrkesvei. Og akkurat nå er det aller mest behov for lærere på norskopplæringa for innvandrere. Det går ikke akkurat knirkefritt når tøffe Krister skal integrere seg i et akademisk miljø. På hjemmebane blir det krangling med kona Marianne om en pergola hun vil at han skal bygge i hagen deres. Dessuten må de i møter på skolen om sønnen Andreas, som sliter både sosialt og faglig, og som skolen vil at de skal utrede for ADHD.

Dette er altså Kristers fortelling om seg selv og sitt liv, det tårner seg opp for ham, og han vil både forklare og forsvare seg. Vi får høre om både nære ting og mer samfunnsmessige forhold som Krister har meninger om. Han kommer med treffende observasjoner av menneskene rundt seg, og har en veldig tydelig og særegen stemme som forteller. Men forfatteren lar også Krister avsløre seg selv. Selv om han kan være selvironisk og vil framstå som en som "sier det som det er", er han likevel en upålitelig forteller. Han smører tjukt på noen steder og trekker fra ganske mye når det passer. Men vi gjennomskuer den tøffe fasaden og ser hvor sårbar og utilpass han ofte føler seg, og de mørke sidene han prøver å skjule kommer til syne.

Boka har en litt dyster forside og en pussig tittel, men ikke la det skremme deg! Den er utrolig godt skrevet, her er det driv,energi og mye humor, men også mye klokskap. Særlig om mannsrollen, men vi får også et delvis ømt og delvis kritisk blikk på kvinner og deres gjøren og laden. Krister byr også på en rekke ganske velrettede spark mot akademikere og deres fjas og floskler (i følge Krister). For eksempel når han harselerer over disse lærerne som drar på seminar for å snakke om visjoner og verdier i virksomheten deres, og der de må ha et eget møte på skolen etterpå for å diskutere om det er begrepet "raushet" eller "toleranse" som passer best som kjerneverdi...

Kyrre Andreassen fikk mange gode anmeldelser for boka, som også ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris i 2016.

Del på facebook
Trine Vollan:

Kloster

Kloster

Stopp verden, jeg vil av! Alle har vi vel en eller annen gang følt at nå er det nok, at vi har lyst til å melde oss ut av samfunnet. Slik er det også for Eline. Men hun drar den lenger enn de fleste av oss gjør.
Eline er hovedpersonen i Trine Vollans siste roman. Eline er i begynnelsen av 30-årene, utdannet arkitekt, bor i en bygård i Oslo og er kjæreste med Arne.
Eline engasjerer seg i det meste. Det kan være ting hun hører på radio, leser i avisen, ser på tv eller opplever. Og hun vil gjerne diskuter alt som opptar henne med andre. Men ingen er like engasjert i de samme sakene som henne, eller like engasjert i noe som helst, føler hun.
Dråpen som får det til å flyte over for Eline og som får henne til å ønske seg bort fra denne verden er mangelen på interesse for det fjerde bud. Hun hører et program på radioen hvor dette blir diskutert. Eline vil også gjerne diskutere saken med noen, men ingen engasjerer seg, ingen hun kjenner er like opptatt av å diskutere det fjerde budet.
Radioprogrammet setter sterke følelser i sving, og hun får en idé om at løsningen må værer å gå i kloster. Der vil hun få fred til å tenke og fordype seg i bøker. Men det skal ikke være et hvilket som helst kloster. Det bør ligge idyllisk til i Frankrike. Og hvordan går man fram for å bli opptatt der? Det krever visse forberedelser, og Eline går på med krum hals.
Eline er en kompleks person som ikke er fornøyd med tilværelsens uutholdelige letthet. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i Eline. Man vurderer kanskje ikke kloster, men er litt usikre på om livet er på rett vei. Det har kommet noen norske bøker i denne sjangeren i det siste, bøker om damer som strever med sitt i hverdagen og som er skildret med humor og varme. Eline står ikke tilbake for noen av dem.

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av