Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Levi Henriksen:

Her hos de levende

Her hos de levende

Forteljaren i denne boka liknar til forveksling på forfattaren sjølv. Han er litt over midt i livet, har hatt ein karriere som musikar og heiter Henriksen til etternamn. Så er da også romanen lauseleg knytt til Levi Henriksens, og hans families, eiga historie.
Dette er historia om ein mann i krise. Han har reist ut på vegen stort sett utan bagasje. Han har tatt med seg gitaren og nøkkelen til barndomsheimen på Skogli, der ingen har budd på fleire år, som er solgt og som skal rivast, men nøkkelen passar framleis. Han slår seg ned i det tomme huset, tenker over livet, nøster i lause trådar og nektar å ta telefonen når kona freistar å få tak i han, han har eit hovud å rydde.
Det eksistensielle har fått god plass i denne forteljinga. For kven er eigentleg denne forteljaren, og kvar kjem han ifrå? Farens oppvekst er sentral, og ikkje minst dennes dårlege stefar. Tidleg i boka seier forteljaren at bror til far hans skaut seg i eit romjulsbryllaup rett etter krigen, men at det ikkje er det han vil fortelje om, heller ikkje om den natta far hans gikk for å slå ihel stefaren sin. Allerede der er stemninga satt. 
På kjent vis leiar Levi Henriksen lesaren gjennom ei historie som på same tid er både dramatisk og roleg. Det handlar om Skogli, personlege historiar, pinsevener og hedmarkingar. Det handlar om menneske.

Del på facebook
Lutheri! : Magister Kristofers memoarar

Lutheri! : Magister Kristofers memoarar

Det er sejrherren, som fortælle historien, også når det gælder reformationen. I Danmark blev den katolske kirke hurtigt afviklet og kongen overtog kirkens ejendomme.

I Norge gik det ikke lige så hurtigt. Hovedpersonen er magister Kristofer, født 1551 – altså 34 år efter reformationen – men da stod den katolske kirke stadig forholdsvis stærkt i bondebefolkningen og hos nogle præster.

Bogen er lagt op som en selvbiografi og som det ofte sker i den genre, så bliver det et langt forsvarsskrift for den katolske kirkes tro tjener. Magisteren er måske ikke det bedste menneske, men han har dog blik for så vel kirkens som hans egne svagheder. Desværre er det lidt svært for ham at rette op på egne fejl og den katolske kirke kan han vel heller ikke stille så meget op med.

Der er dog en ting, han hader mere end Luthers vranglære: Danskerne.«At danskane finn seg i det lutherske kyrkjeregimet, kan eg forstå. Midt i all sin råskap er dei så dvaske, desse flatlendingane, så prega av den fjell-lause topografien sin.»

En god lille bog (190 sider) i jubilæumsåret for reformationen. Vi glemmer nok, at den gang var det blodig alvor, hvis man havde fejl tro. Det er det jo ikke længere.

 

Del på facebook
James Rebanks:

Sauebondens liv

Sauebondens liv

Eg veit ikkje så mykje om sauer og sauedrift, men eg er glad i England og den engelske landsbygda. Difor var det naturleg for meg å lese den kritikarroste boka «Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda».

Sauebonden James Rebanks skildrar livet på familiegarden som ligg i det velkjende Lake District i nordvest-England. Vi følgjer arbeidets gang og menneska rundt forfattaren, frå sommar, via haust og vinter til den travle våren med lamming og alt arbeidet det medfører  - men også gleda over nytt liv.

Arbeidet, garden, sauene og bygda vert sett inn i ein samanheng. Vi får kjennskap til familiehistoria, både før og no, korleis garden vert driven og samhaldet mellom sauebøndene i distriktet. Og så er det sauene då, dei ulike rasane, levemåten, sterke og svake sider og kva som må til for å ale fram gode og levedyktige dyr som det er verdt å satse på.

Skildringa av livet hans som sauebonde er ei forteljing om ei djup rotfesta tilknyting til eit særmerkt landskap og ein livsstil som i alle fall i England får lite merksemd. Her hos oss er vi nok meir opptekne av småskalalandbruk og verdien av å oppretthalde busetnad over heile landet.

På eit vis er denne skildringa frå ein engelsk «fjellgard» England sitt svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Og akkurat som hos Bruaset vert vi også her fascinert av å lese om eit menneske som i ei tid prega av egoisme og statusjakt, går ein heilt anna veg enn den gjengse.

 

 

 

 

Del på facebook
Cecilie Enger:

Himmelstormeren

Himmelstormeren

I Himmelstormeren frå 2007 tar journalisten Cecilie Enger for seg livet til ei av dei første fagforeiningskvinnene i landet, Ellisif Wessel (1866-1949). Ho blei fødd inn i ein velståande familie i Gudbrandsdalen der faren var lege. I staden for å finne seg ein ektemann frå overklassen ho var vaksen opp i, valde ho – trass sterk motstand frå den strengt pietistiske familien - å gifte seg med sin eigen fetter Andreas Bredal Wessel, og følgje han til Kirkenes der han hadde fått jobb som distriktslege. I Finnmark møtte dei mange menneske i stor naud, og tuberkulose var ein svært utbreidd sjukdom. Ellisif var med som medhjelpar når mannen var på sjukebesøk, og ho begynte å skrive om det ho såg omkring seg, både i form av dikt og artiklar til arbeidarrørsla sine aviser og tidsskrift. Funn av jernmalm i Sør-Varanger hadde ført til at Kirkenes utvikla seg til eit aktivt gruvesamfunn, der ho såg at arbeidarane både blei utnytta og stoppa i forsøka på å organisere seg. Dette førte til ei politisk oppvakning hos den unge Ellisif, som hausten 1906 var med på å starte «Nordens Klippe» – ei av Norges første fagforeiningar. I samband med eit besøk hos Lady Barbara Arbuthnott i Sunndal i ungdomstida, fekk Ellisif eit kamera i gåve, og i Finnmark starta ho å fotografere samane sine liv, kulturlandskapet og ikkje minst den sosiale nauda ho såg rundt seg. (Fleire av bilda er å finne på digitaltmuseum.no)Ho lærte seg både russisk og tysk for å kunne omsette bøker og brosjyrar, og heimen til ekteparet Wessel blei ein møtestad for politiske agitatorar og russarar som var på flukt etter den mislukka revolusjonen i 1905.

Det er eit dramatisk og hardt liv som dannar den ytre ramma i denne biografiske romanen. Cecilie Enger fletter inn både dikt og utdrag frå artiklar Ellisif Wessel har skrive, samt delar av avisdebatten som rasa rundt haldningane og handlingane hennar. Men det er likevel måten forfattaren greier å leve seg inn i tankane og kjenslene til denne forunderlege kvinna som rører meg sterkast. Ellisif opplevde mykje motgang og store tap i livet, og eg synest forfattaren på meisterleg vis greier å levandegjere korleis val ho tar og opplevingar ho råkar ut, for er med på å forme henne. Romanen balanserer godt mellom det fiktive og det autentiske, er lettlesen og medrivande. Det einaste eg har å utsetje på romanen er at eg skulle ønskje den var lenger!

Del på facebook
Edmund de Waal:

Haren med øyne av rav

Haren med øyne av rav

Tittelen og omslaget var det første som gjorde meg nysgjerrig på denne boka. Kva slags bok var vel dette og kva var det med denne haren? Og boka er mangt og mykje – ei familiehistorie, ei kulturreise, europeisk og japansk historie og jødane si tragiske skjebne.

Forfattaren Edmund de Waal er ein kjend britisk keramikar. Av ein onkel arvar han familien si samling av japanske netsukar. Ein netsuke er ein liten detaljrik figur skapt av japanske kunsthandverkarar. Særleg dei som er laga før 1860 er verdifulle. Motiva er henta frå austleg mytologi, historie og segn, frå daglegliv eller frå dyre- og planteliv.

Boka er ei historie om denne samlinga og ei historie om familien til Edmund de Waal. Det er også ei historie om veksten og fallet til eit jødisk dynasti, om død, tap og eksil og om korleis desse objekta overlever i løpet av ei periode på 140 år.

Kven var menneska som hadde halde netsukane i hendene sine og kva hadde figurane betydd for dei?

Den første tilhaldsstaden til denne samlinga er hos kunstkritikaren Charles Ephrussi i Paris på 1870-talet. Charles er modellen til Swann hos Proust og han er også med i krinsen rundt Renoir og Degas.

Det andre rommet til netsukane er påkledningsrommet til forfattaren si oldemor, Emmy von Ephrussi. Ho bur i eit storslått palass, Palais Ephrussi, i Ringstrasse i Wien.

Den tredje tilhaldsstaden er hos sonen hennar, Ignace, som er forfattaren sin grandonkel. Rundt 1970 bur han i ei leilighet i det sentrale Tokyo. Av denne grandonkelen, kalla Iggie, arvar forfattaren samlinga av 264 netsukar. Såleis vert også forfattaren ein del av denne historia.

Forfattaren er sjølv ein som lagar ting, han lagar keramikk. Han er oppteken av korleis ting vert laga, korleis dei vert handsama og kva som skjer med dei. Han har også vore spesielt oppteken av Japan då han allereie som syttenåring reiste dit for å studere keramikk. Den gongen på syttitalet var også første gongen han såg netsukesamlinga hos Iggie.

Denne boka var ein fest å lese, spennande, lærerik og mangfalding. Ei bok som vil vere midt i blinken for lesarar med interesse for kultur, reiser og historie.

Del på facebook
Jeg, René Tardi, krigsfange i Stalag II B

Krig har en sentral plass i den franske tegneserieskaperen Jacques Tardis forfatterskap. Særlig 1. verdenskrig, som blant annet ble skildret i Skyttergravskrigen, et hovedverk som utkom på norsk i 2012. Boka består av flere fortellinger fra skyttergravene og viser på glitrende vis hvor grusom og menneskefientlig denne krigen var. Krig er også sentralt i Tardis familiefortelling: farfaren var soldat i 1. verdenskrig, mens faren tjenestegjorde under 2. verdenskrig.

I Tardis siste bok på norsk  Jeg, René Tardi, krigsfange i Stalag IIB, er det nettopp farens historie som fortelles. Tardi har tegnet og skrevet boka på bakgrunn av farens notater. Han ble tidlig tatt til fange av tyskerne og tibragte mesteparten av krigen i krigsfangeleiren Stalag IIB. Det gjør boka til en annerledes krigsfortelling, men ikke mindre interessant av den grunn; krigsfangenes historie er i hvert fall et nytt bekjentskap for denne leseren. Her skildres soldatenes hverdag preget av fornedring og sult, kameratskap og kjedsomhet, mens tida går sin langsomme gang. Med unntak av bokas første del, som viser franske styrkers nokså raske kapitulasjon sett fra farens ståsted, er verket nærmest fritt for dramatiske slagscener. Det gjøres heller ikke noe forsøk på å tegne et heltebilde her  - som i Tardis andre verk er det krigens meningsløshet og destruktivitet som vises frem.

I bearbeidingen av farens notater har Tardi skrevet og tegnet inn en ung versjon av seg selv som farens følgesvenn, først ved ulike slagmarker i Frankrike, deretter i leiren hvor faren satt i fem år. Det er et snedig grep, som gjør fortellingen til en dialog mellom far og sønn, der farens redegjørelser utgjør størsteparten av dialogen, avbrudt av sønnens spørsmål og innskytelser. Faren er ikke alltid i stand til å svare på guttens spørsmål, men fortsetter i stedet sin fortelling - som om han ikke hører etter. Den unge Tardi kommenterer at dette er fordi han aldri rakk å spørre faren før han døde. I stedet for å fylle hullene i farens notater med fiksjon, har Tardi latt de stå åpne: historien vil alltid til en viss grad være lukket for oss.

Dialogen gjør også at vi som lesere får innblikk i forholdet mellom far og sønn og boka fremstår derfor like mye som et portrett av deres relasjon som av farens opplevelser under 2. verdenskrig. Faren fremstår ofte som streng og irettesettende, men det er også en felles humor tilstede og Tardis møysommelige bearbeiding vitner om hans store respekt for sin far. Jeg, René Tardi, krigsfange i Stalag IIB er et rikt og dypt humanistisk verk som anbefales på det varmeste.

Del på facebook
Åshild Ulstrup:

Galskap og eventyr

Galskap og eventyr

Likar du å lese biografiar? Då har vi eit tips:

Åshild Ulstrup er fødd i 1934 og har arbeidd som journalist og radiomedarbeidar. Ho er særleg kjend for dei personlege intervja  i  radioprogramma «Sånn er livet», «På livet laust» og «Middagsstunden».

I denne biografien fortel ho om livet sitt og med fokus på barndommen sin. Ulstrup vaks opp i Valen i Sunnhordaland. I denne bygda fanst det eit asyl. Halvparten av innbyggarane i Valen var pasientar på asylet.

Frå baksideteksten på boka: «Ulstrup går tilbake til ein uvanleg barndom i ei bygd med mangfald av liv og lagnader, landskap og opne dører, ein barndom med både galskap og eventyr.»  Boka gir innsikt i livet hennar og familien hennar.

Journalist Ulstrup skriv veldig godt. Ho skriv om arbeid og slit, fest og kvardag, liv og død. Ho skriv «på livet laust» ; på ein ærleg, direkte, klok og uredd måte : «sånn er livet».

God bok!!

Del på facebook
Aksel Fugelli:

Per : glimt av min far

Per : glimt av min far

Vi kommer tett på Per Fugelli i denne biografiske "lovestoryen", som den biograferte selv omtaler boken, som hans sønn, Aksel Fugelli har skrevet om sin far. Det er et vakker og nyansert bilde av mennesket Per Fugelli, som tegnes av sønnen, men av og til slår det sprekker og vi fornemmer noe motsetningsfylt mellom de to.

Boken har innholdsfortegnelse og er inndelt i tre deler med en del bilder fra familiens album. Vi får et innblikk i Per Fugellis oppvekst, studietid og hans rolle som far og ektemann. Vi stifter også bekjentskap med sosialmedisineren og professoren, en lege som de fleste i Norge har et forhold til gjennom media, som rikssynser og samfunnsrefser. Boken er lagt opp som en dialog mellom far og sønn og den er befriende fri for jåleri. Den kan til tider være rå og brutal i sin form etter å komme inn til kjernen i mennesket Per. Per Fugelli selv kaller arbeidet med boka, et eksperiment og han synes innimellom at sønnen går litt langt i sine bestrebelser etter sannheten -. Vi får et glimt av Per Fugelli, men også av Aksel, sønnen hans, som vokste opp med å dele sin far med legevitenskapen, pasientene og media, men som allikevel synes at faren alltid har vært der for ham og søsteren Liv. Vi får et innblikk i et sammensatt menneske, der liv og lære kanskje ikke alltid går hånd i hånd, men som er opptatt av rettferdighet og kjærlighet til menneskeheten og de svakeste i samfunnet.

Jeg traff Per og Aksel Fugelli på Bjørnson festivalen i Molde og ble fasinert av samspillet mellom de to, og av den enorme kjærligheten dem i mellom. Jeg synes jeg har blitt mer kjent med mennesket Per Fugelli og jeg må si at jeg har fått ennå større respekt for ham enn tidligere, for en storsinnet mann! Jeg har også lyst til å bli bedre kjent med Aksel Fugellis forfatterskap og kommer til å følge med på hans utgivelser videre fremover.

Jeg vil varmt anbefale boken, både som papirbok med de nydelige bilder og som lydbok pga. dialogen mellom far og sønn. 

Del på facebook
Hillenbrand

Det sies at i disse tider dør flere hundre veteraner fra andre verdenskrig hver dag, og med dem deres historier. En som rakk å fortelle sin historie til forfatteren Laura Hillenbrand var Louis Zamperini. Han døde i fjor, 97 år gammel, og hans historie er en særs ekstraordinær krigshistorie.

I mai 1943 styrtet flyet hans i Stillehavet og i nesten sju uker overlevde han og hans pilot på en gummiflåte. Når de endelig kom på land, havnet de i de neste to årene i en rekke japanske fangeleirer. Før krigen var han en olympisk løper (Berlin, 1936) og ikke minst på grunn av denne berømmelsen ble han utsatt for tortur.

Hillenbrands bok er gripende fortalt og hun har gjort grundig bakgrunns-forskning om krigsrelaterte temaer. Hun har vært klok nok til å være tilbakeholden og lar historien utfolde seg selv. Samtidig er hun kanskje litt for snill mot Zamperini og utfordrer han ikke når det gjelder noen tvilsomme fakta eller minner. Hun går heller ikke i dybden ved å prøve å beskrive Zamperini psykologisk. Tvert imot, går boken nesten på grensen til heltedyrking, men den er en oppsiktsvekkende og inspirerende fortelling.

Del på facebook
Debra Dean:

Tsarens helgen

Tsarens helgen

Livet, døden og galskapen.

Tsarens helgen (Mirrored World) er skrevet av den amerikanske forfatterinnen Debra Dean. Boken handler den historiske personen Xenia, som levde på 1700-tallet i Russland og som ble skytshelgen for byen St. Petersburg. I starten av romanen møter vi Xenia og hennes kusine Dasjenka. De to jentene er født inn i en familie som er velstående/viktige nok til å være en del av sosieteten som kretser rundt det kongelige hoffet. Etter hvert som de vokser opp får de være med på de storslagne kongelige ballene og blir gradvis kjent med ulike personligheter. Men det er ikke lett å være kvinne på denne tiden, hvor det eneste målet var å bli giftet bort til noen av så høy rang og med så stor formue som mulig.

Xenia, med sin ærlige, positive og energiske natur, klarer å gifte seg av kjærlighet med den pene sangeren Andrei. Lykken er stor, men etter at flere tragedier rammer ekteparet, glir Xenia mer og mer inn i en merkelig oppførsel som grenser til galskap.

Historien blir fortalt fra Dasjenka (eller Dasja som hun kalles) sitt synspunkt. Hun er den fornuftige og rolige personen som må forholde seg til en veldig uvanlig kusine. Fra barndommen av har Xenia tilsynelatende hatt synske evner og har kunnet forutsi fremtidige hendelser. Etter at tragediene rammer Xenia, blir det Dasja som må pleie og ta seg av kusinen. Det at boken har den jordnære Dasjenka som fortellerstemme fungerer bra. På den måten blir historien og de tragiske og mirakuløse hendelsene fortalt på en fin og levende måte uten at det blir for overdramatisert eller overveldende. Spørsmålet om Xenia egentlig er en helgen eller bare gal (eller en blanding av de to) blir aldri helt klart besvart, noe som gjør det hele mer interessant.

En god bok om to svært interessante unge kvinner og livene de levde.

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av