Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Lydie Salvayre:

Ikke gråte

Ikke gråte - Lydie Salvayre

Denne romanen av franske Lydie Salvayre ble utgitt i 2014 og belønnet med den prestisjetunge Goncourt-prisen samme år. Den kom i norsk oversettelse i 2018. I boka møter vi Lydie og hennes gamle mor Montse. Montse, som vokste opp i fattigdom på den spanske landsbygda og nå er bosatt i Frankrike, er dement og har glemt mye fra sitt lange liv. Men sommeren 1936 husker hun i detalj, og det er den vi får høre om gjennom romanen. 1936 var året den spanske borgerkrigen brøt ut, Montse var 15 år og ble med broren sin José – som var anarkist – fra landsbygda til storbyen. Der lot hun seg rive med av den berusende optimismen og følelsen av frihet som hun aldri tidligere hadde kjent på, og hun forelsket seg og ble gravid i løpet av én og samme natt.

Men det er ikke bare Montses personlige beretning vi får fra borgerkrigen. Parallelt med at hun hører moren fortelle, leser Lydie nemlig «Les Grands Cimetières sous la lune», en pamflett ført i pennen av den franske, katolske forfatteren George Bernanos. På Mallorca ble Bernanos vitne til grusomheter begått av nasjonalistene med velsignelse fra den katolske kirke, og fortvilelsen over dette drev ham til å skrive om det han så og på det sterkeste fordømme kirkens rolle i borgerkrigen. Gjennom boka er det mange utdrag fra pamfletten, gjerne kommentert eller satt i kontekst av Lydie. På den måten blir Montses opplevelse av krigen flettet sammen med Bernanos sin, og vi blir sittende igjen med to svært ulike perspektiver på det som skjedde i Spania sommeren 1936.

Noe annet som er verdt å merke seg med boka er at den er krydret med spanske ord og uttrykk, av og til hele avsnitt, fordi Montse forteller sin historie på fransk ispedd en god del spansk. Hverken i den franske originalen eller her i den norske utgaven er innslagene av spansk oversatt, men oversetter Gøril Eldøen har satt sammen en oppslagsliste over ord og uttrykk med forklaringer på norsk bak i boka. I mine øyne er det er godt valg. For det er nettopp språket, sammen med fortellergrepet der vitnesbyrdene til Montse og Bernanos flettes sammen og Lydie innimellom tar ordet for å lufte sine egne tanker, som gjør dette til en original og utrolig levende tekst. Alt i alt en roman jeg likte veldig godt og gjerne anbefaler videre!

Del på facebook
Toril Brekke:

Alle elsket moren din

Alle elsket moren din

Jeg liker å lese fargerike familiehistorier. I denne romanen, som ble utgitt i 2018, følger vi hovedpersonen, Agathe (også kalt Aggi) fra hun er 5-6 år på slutten av 1940-tallet. 

Hun vokser opp på Bekkestua i Oslo sammen med besteforeldre, mor og onkelen Jannik. Hennes mor, en 19-årig lovende pianist, får barn med en mann ingen vet hvem er. Alle elsket moren og kanskje elsket moren opptil flere. Agathe er forsømt av moren, men besteforeldrene og onkelen gir henne den kjærligheten og oppmerksomheten hun trenger.

Etter en familietur til Frankrike, gifter moren seg helt uventet med pianostemmeren. Han har oppvartet moren i lengre tid uten hell, men nå blir det giftermål og flytting til nytt rekkehus i den nye bydelen Valle Hovin. Snart kommer også lillebror til verden. Moren drømmer fortsatt om en musikalsk karriere, så hun tar imot pianoelever hjemme, og om kvelden pynter moren seg og går ut på byen. Agathe må ta et stort ansvar som reservemor for lillebroren. Stefaren skildres med et varmt hjerte, det er han som ordner det praktiske i huset og tar ansvaret for de 2 barna. Moren lever i sin egen verden og tenker mest på seg selv.

I dette miljøet på Oslos østkant, er det ikke bare Agathe som er forsømt. Her er det alkoholiserte fedre, mødre som slår og har gitt opp og barn som bor alene.

Det er rørende å lese om Agathes vennskap med Inger, de holder sammen i tykt og tynt og har stor omsorg for sine lillebrødre.

Samtidig som det er en familiehistorie, er det også en miljøskildring fra Oslo i etterkrigstida og frem til begynnelsen av 1960-tallet.

I begynnelsen av 2019, kom oppfølgeren "Kobrahjerte", og jeg gleder meg til å følge Agathe videre i livet.

Del på facebook
Elia Barceló:

Gullsmedens hemmlighet

Gullsmedens hemmelighet

En bok for de romantiske av oss!

Fortelleren, som er gullsmed, sitter på toget på vei fra Madrid til Oneira hvor han skal ta farvel med sin onkel, hans eneste gjenlevende slektning. Han skal så fly til New York for å bosette seg der. På vei til onkelen stopper toget ved den lille byen Villasanta hvor han bodde de første 19 årene av sitt liv.
Som ung mann forelsket han seg i den vakre Celia, og de hadde et lidenskapelig forhold som varte i tre måneder. Celia var hans mors venninne som aldri hadde kommet over sviket fra kjæresten hun skulle gifte seg med i sin ungdom. Fortelleren tar bruddet med Celia tungt, reiser fra byen og sverger at han aldri vil sette sine bein der igjen. Dette løftet har han holdt - helt til nå. Han bestemmer seg for å hoppe av toget i Villasanta og oppdager at han befinner seg i Villasanta anno 1952. Her møter han foreldrene sine og vennene deres, før han selv er født.

Elia Barceló er professor i spanske studier ved universitetet i Innspruck. Hun elsker mysterier, hemmeligheter og overraskelser. Gullsmedens hemmelighet er en snedig kjærlighetsroman hvor vi reiser i tid. Og selv for en som i utgangspunktet er noe skeptisk til litterære tidsreiser er dette ei lita, lettlest perle av ei bok, som har noe magisk over seg.

Del på facebook
Trude Marstein:

Så mye hadde jeg

Så mye hadde jeg

Romanen "Så mye hadde jeg" er Trude Marsteins siste roman. Den ble nylig nominert til Brageprisen i klassen skjønnlitteratur for voksne.

Monika er hovedpersonen som vi følger fra hun er 13 år i 1973 til hun er godt over 50 år i 2018. Hun vokser opp i en tradisjonell familie i Fredrikstad med foreldre og to eldre søstre. Romanen er bygd opp med kapitler der vi møter henne igjen med noen års mellomrom. Der søstrene tar tradisjonelle valg, gifter seg tidlig og holder ut med samme mann, velger Monika et helt annet kurs. Hun tar ikke hovedfag i litteraturvitenskap, men blir lærer og senere blir hun tekstskriver i et reklamebyrå. Som 28-åring er hun elskerinnen til professoren i litteratur. Det blir etterhvert mange menn i hennes liv, hun er nåtidens svar på Madame Bovary og Anna Karenina!

I stedet for å arbeide med et forhold, hopper hun inn i et nytt. Hun er aldri fornøyd. Er hun egoistisk? Hva styrer henne, er det begjæret? 

Med Geir får hun datteren Maiken, som blir et vanskelig barn. Monika stiller seg spørsmålet hvorfor Maiken føler seg mer knyttet til faren enn til henne. Men Monika velger heller å dra på firmafest enn å se en fotballkamp datteren spiller. Der andre foreldre ofrer seg, følger barna i idrett og møter opp på forestillinger, så velger Monika heller å følge hjertet.

Forfatteren skildrer konflikten mellom frihet og ufrihet, følelser og fornuft. Monika sier: "Alt jeg hadde. Kunne jeg miste det? Ja, det var mulig. Men var jeg redd for det? Definitivt, men da sto redselen og lidenskapet og stanget mot hverandre."

Jeg likte hvordan romanen er bygget opp og spenningen med å lese videre. Hva skjer med Monika? Får hun et godt liv? Som leser veksler jeg mellom å føle sympati og irritasjon med hovedpersonen.  

Anbefales på det varmeste!

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Winterkrigen

Winterkrigen

Ingrid Winter er tilbake – nok en gang.
I Winterkrigen møter vi igjen Ingrid Winter fra bøkene Ingrid Winters makeløse mismot og Winter i verdens rikeste land. Vi møter igjen familien hennes, kollegene og naboene. Ingrid sliter fortsatt med tidsklemma, logistikken og jobben.
Denne gangen er det store forandringer på jobben. Avdelingen hvor hun jobber ved Universitetet i Stavanger skal slås sammen med en annen avdeling, samtidig som de flytter til nye lokaler. Ikke like enkelt for alle å tilpasse seg forandringene og det åpne kontorlandskapet. Men det er ikke bare kollegene Ingrid sliter med, studentene hun får tildelt å veilede er heller ikke noe å rope hurra for.
På hjemmefronten er det travelt med fotballtreninger, kulturskole, svømming, tennis, og i tillegge er Ingrid bekymret for den yngste datteren, Alva, som ikke vil ta på papir og som ser ut til å leve helt i sin egen verden på fotballbanen.
Nå nærmer det seg jul (september) og kabalen om hvem som skal feire jul med hvem i år må planlegges. I tillegg ønsker ungene seg hund . . .
Ingrid er en dame med et stort og varmt hjerte. Hun stiller opp selv for håpløse kolleger og familie, men er ikke redd for å si fra når det trengs. Noe det til stadighet gjør.
Boka er lettlest og humoristisk skrevet med en del situasjoner man kan kjenne seg igjen i, men ikke helt uten litt alvor i bunnen. En underholdende bok å kose seg med.

Del på facebook
Birger Emanuelsen:

Anna og kjærligheten

Anna og kjærligheten

Anna Bergseng er en kvinne i begynnelsen av 60-åra, hun jobber som jordmor på en ganske liten fødeavdeling. Arbeidsmiljøet er godt, men det skaper uro at avdelingen er truet av nedleggelse. Anna har alltid vært svært ærekjær i jobben, mye av identiteten hennes er knyttet til yrkesutøvelsen. Kollegene ser opp til henne på grunn av den faglige tryggheten hun sprer og arbeidsmoralen, hun er en sånn «trofast sliter» som alltid stiller opp og sjelden klager.

Men en dag forandrer alt seg. Anna har kveldsvakt, og er så innstilt på å gjennomføre den at hun ikke tar inn over seg at hun er blitt syk og har høy feber. Plutselig kommer en ung mann stormende inn, for kona hans er lagt inn for å føde. Anna kjenner ham igjen, fra hendelser i hennes eget liv for mange år siden. Opplevelser hun trodde hun hadde lagt bak seg for lenge siden, men møtet med den unge mannen setter henne helt ut av spill og hun gjør en alvorlig feilvurdering i forbindelse med fødselen.

Romanen er ganske kort, med lettlest og presist språk. Emanuelsen sparer på kruttet, han porsjonerer sakte ut både det som foregår i nåtiden og det som har skjedd tidligere. Kvinner som har jobbet på typiske «kvinnearbeidsplasser» vil nok kjenne seg igjen i miljøskildringen, det kollegiale samspillet er tatt på kornet. Boka byr også på kritikk av måten helsevesenet drives i det moderne Norge, der de stadig større kravene til effektivitet og sparing kanskje går på bekostning av pasientenes behov for tid, ro og omsorg.

Men dette er ikke en "politisk" roman, den er først og fremst et svært godt og troverdig portrett av Anna, og hennes svært allmennmenneskelige behov for å bli sett, forstått og elsket. Hun er kanskje en litt gammeldags kvinneskikkelse, ikke så vant til å sette ord på følelsene sine og snakke mye om personlige ting. Samtidig er hun en person som viser seg å ha evner til mange slags kjærlighet, og dette framstår som både naturlig og befriende.

 

  

Del på facebook
H.G. Wells:

Doktor Moreaus øy

Doktor Moreaus øy

"Et dyr kan være så blodtørstig og listig som bare det, men bare et ekte menneske kan lyve."

 

Skipbrudne Edward Pendricks etterlatte manuskript, funnet og lest av hans nevø, er i plottet en enkel historie med en større skygge; menneskets ønske om å spille Gud. Etter å ha blitt reddet ute på Stillehavet driftende i en livbåt, havner Pendrick på en navnløs stillehavsøy hvor han etterhvert blir introdusert for den demoniske Dr. Moreau som med viviseksjon utfører grufulle inngrep på dyr for å kunne skape mennesker. Beistene han mislykkes med slippes løs på øya og utgjør Dr. Moreaus eget makabre Edens Hage. Pendrick forteller så om de katastrofale og brutale hendelsene som følger etter denne avsløringen, og om kampen for overlevelse.

 

H.G. Wells hadde en evne til å skrive om menneskehetens og sivilasjonens sårbarhet og vår iboende drivkraft mot kaos og ødeleggelse gjennom temaer som genetikk, mutasjon og eugenikk før andre i det hele tatt hadde tenkt på det. Dette var en profetisk gave som ga oss fortellinger som satte store spor både i litteraturen og vår historie. Wells fremsynthet skapte uro og protester i det viktorianske England på slutten av 1800-tallet og er fortsatt, over 100 år etter, en forstyrrende påminnelse om hva av etikk vitenskapen kan ignorere for våre såkalte fremskritt i moderne tider. Doktor Moreaus øy, lest med tanke på vår 1900-talls histore, blir kanskje en sterkere kommentar nå enn da den ble utgitt i 1896.

 

Dette er en kort og intens historie som man fort leser på en "sitting" i sommervarmen. Her finnes det elementer fra både realismen og det gotiske og man kan trekke paralleller til både Frankenstein og Fluenes Herre. For dette er en advarende fortelling, men som først og fremst underholder. H.G. Wells historie fanger deg og inviterer deg til å bli igjen på øya etter å ha lukket boken.

Del på facebook
Mohsin Hamid:

Exit Vest

Exit Vest - Mohsin Hamid

«Exit Vest» av pakistanske Mohsin Hamid handler om de to unge menneskene Saeed og Nadia, som blir kjent med hverandre på et kveldskurs for voksne. Nadia har brutt med familien sin og bor for seg selv, mens Saeed bor i en leilighet sammen med foreldrene sine. Begge har kontorjobber som de går til, og på fritiden begynner de å treffes, først ute på kafé eller restaurant, deretter hjemme hos Nadia. Men landet og byen de bor i, som aldri blir navngitt, trues av krig, og mens Nadia og Saeed lærer hverandre å kjenne spiser krigen seg gradvis innpå byen og livene deres. Først innføres det portforbud, deretter blir telefon- og internettet stengt av slik at det blir umulig å kommunisere med hverandre. Ikke minst rykker kamphandlingene stadig nærmere og fortærer det ene nabolaget etter det andre.

Nadia og Saeed begynner å diskutere mulighetene for å komme seg bort fra det etter hvert krigsherjede landet. Det går rykter i byen om en slags magiske dører, dører man kan gå gjennom for så å komme ut et helt annet sted på jorda. Og det skal vise seg at det slett ikke bare er rykter og overtro. For når situasjonen i byen blir så uholdbar at de to for alvor bestemmer seg for å flykte, så er det gjennom nettopp en slik dør. Døren tar dem til øya Mykonos i Hellas, der også mange andre flyktninger oppholder seg, men Nadia og Saeeds reise ender ikke der. Som lesere får vi se hvordan forholdet deres påvirkes av den store påkjennelsen det er å være på flukt; hvordan det de opplever underveis fører dem nærmere hverandre i det ene øyeblikket og skaper avstand mellom dem i det neste.

Med jevnlig mellomrom gjennom boka kommer det et par siders avbrudd i historien til Nadia og Saeed og vi får isteden en slags korte parallellfortellinger der de magiske dørene spiller en viktig rolle. Gjennom disse historiene blir det klart for oss at det finnes slike dører over hele verden, og vi stifter korte bekjentskap med menneskene som av ulike grunner velger å gå gjennom dem. Dette er med på å gjøre «Exit Vest» til en mer universell historie om mennesker på flukt, selv om Nadia og Saeed sin historie jo er den sentrale. Elementet av magi som disse dørene utgjør synes jeg fungerer veldig fint. Det som likevel slo meg mest med boka var alle de fine formuleringene. Mohsin Hamid, her i John Erik Bøe Lindgrens solide oversettelse, har forfattet passasjer som jeg tok meg i å vende tilbake til for å lese på nytt. Et eksempel fra bokas første side:

Det kan virke merkelig at unge mennesker, i en by som befinner seg på avgrunnens rand, fortsetter å gå på skole – i dette tilfellet et kveldskurs i bedriftsidentitet og merkevarebygging – men slik er det, både når det gjelder byer og livet for øvrig, for i det ene øyeblikket tusler vi rundt med ærendene våre som vanlig, mens vi dør i det neste, og det evig ventende endelikt setter ingen stopper for alles flyktige begynnelser og midtpartier, før i det øyeblikket det faktisk gjør det.

Denne lille boka bød på noen store lese-øyeblikk for min del. Anbefales!

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook
Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook

Sommeråpningstider 2019:

Mandag  10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av