Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Paul Auster:

Moon Palace

Moon Palace

Ein av mine favorittforfattarar er amerikanaren Paul Auster. Den første romanen eg las av han, Moon Palace, står framleis for meg som ein av dei beste. Den kom ut i USA i 1989 og i norsk omsetjing i 1991.

Året er 1969, den sommaren det første mennesket sette sine bein på månen. Handlinga startar i New York. Den fattige og foreldrelause Marco Stanley Fogg har vokse opp hos sin snille onkel Victor, som da han døyr etterlet nevøen ein klarinett og 1492 bøker. Bøkene ligg i kasser som Marco brukar som møblar, og etter kvart som han les ut bøkene, sel han dei billig. Til slutt kan han ikkje lenger betale husleiga og ender på gata. Han bestemmer seg for å berre la seg forfalle, for å «kome i kontakt med verda» som han seier, men blir berga av den kinesiske venninna Kitty Wu som let han bu hos seg.

Frå den augneblinken får tilfeldigheitene fritt spelerom. Marco får jobb som sekretær for den rike og eksentriske Thomas Effing, som er gamal, blind og sit i rullestol. Han skal ha klar teksten til nekrologen si innan han døyr, og det er Marco som skal skrive ned livshistoria hans. Det blir ei fasinerande skildring som utviklar seg til reine røvarforteljinga, og som får Marco til å legge ut på ei reise gjennom Midtvesten på leiting etter sonen til Effing, Solomon Barber, for å overlevere memoarane.

Som i nesten alle Paul Auster sine romanar er eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk hovudtema. Vi blir tatt med både bakover og framover i tid, i eit spenn som dekkjer tre generasjonar – og kvar generasjon gjentek feila frå den førre generasjonen.

Paul Auster kan det å fortelje ei god historie, spekka med spenning og usannsynlege samantreff…

Del på facebook
De polyglotte elskerne, Lina Wolff

«Jeg er trettiseks år og ønsker meg en øm, men ikke altfor øm, mann» Slik søkte Ellinor etter en mann på en dating-nettside. Og hun fikk Calisto, den overvektige og noe voldelige litteraturkritikeren. Men heldigvis har Ellinor lært å slåss av sin tidligere elsker Johnny, og hun nekter å være et offer for Calisto, eller noen annen.

Polyglotte betyr de som snakker flere språk, og i denne romanen er det tre stemmer som snakker flere språk, og som på underlig vis er knyttet til hverandre. Også seksualitet er her et eget språk. Ellinor, Max og Lucrezia henger sammen i et usannsynlig samspill, alt henger sammen med alt, for å sitere Gro Harlem Brundtland, og det er drivende godt satt sammen.

Dette er Lina Wolffs andre roman, den første ble også belønnet med priser, men De polyglotte elskerne fikk strålende kritikker og den prestisjefylte Augustprisen i 2016.  

Forfatteren er svensk, og har jobbet som tolk i Spania og Italia, noe som kommer til syne i bokens Italia- opphold, som starter slik;

-Mitt navn er Lucrezia Latini Orsi, og jeg er datterdatter av den skandaleombruste markise Matilde Latini som døde av knust hjerte sommeren 2012.

Wolff skriver godt, hun skriver om et mørke som får frem latteren også, og hun beskriver sårbarheten bedre enn mange. Hennes språk er svært elegant og flytende, og gir en letthet til de mørke og intense hendelser hun beskriver. Og de svært forskjellige karakterer innehar enhver rolle man kan tenke seg, mann, kvinne, skilt, gift, ensom, knust, datter, den som knuser, roller vi alle kan relatere oss til.

Denne romanen er lett å anbefale, og vel verdt å bruke noen lese- timer på.

 

Del på facebook
Svanhild Amdal Telnes:

Om nettene brukar mor dråpeteljar

Om nettene brukar mor dråpeteljar

Det er like fantastisk kvar gong ein kjem over ei perle av ei bok. Og det er slett ikkje alltid den boka som coveret sel så flott med fine, fargerike bilde som viser seg å vere den perla.

Men så spørs det kva ein er ute etter, då. Og når det gjeld litterære skattar, ser vi med ulike briller. Likevel, av og til er det ganske uomtvistelig kva som er godt handtverk, kva som verkeleg er godt arbeid. Og debutanten Telnes viser seg absolutt å høyre til blant dei som beherskar diktekunsten. Det er ein tung materie ho arbeider seg gjennom, tunge minner frå ein øydelagt barndom. Ei dominerande og valdeleg mor, ein far som prøver å hjelpe dottera, men som ikkje er sterk nok til å stå opp mot mor. Og som om ikkje det er nok, ein storebror som forgrip seg på henne. Ho møter etterkvart kjærleiken, men det er for mange minner, for mange uløyste flokar i henne til at det kan vare. Minner som ho ikkje klarer å knuse, men som vevar seg inn i notida, som om mora har plassert dei der med dråpeteljar.Språket og oppbygginga av diktsamlinga understreker dette på ein imponerande måte. Dei språklege verkemidla som er brukte teiknar så tydelege bilde av kjenslene hennar at vi nærmast kan føle dei sjølv. Dette er å anbefale, også til den som ikkje er så godt bevandra i poesien si verd! 

Del på facebook
Käte From, Rikke Mølbak::

Alltid online

Alltid online

Utviklingen i løpet av de siste ti årene har vært enorm når det gjelder barns bruk av Internett. Fordelene med dette er mange, men det er også utfordringene man står overfor, utfordringer som for dagens foreldregenerasjon er relativt ukjente. Boken Alltid online tar både barn og foreldres vanskeligheter med den digitale verden på alvor. 

Vi møter fjerdeklassingen Herman, storebror Thor på femten og Melina på tolv. Herman har så vidt begynt å bruke sosiale medier og bruker mye tid på dataspill. For Melina er det sosiale medier som opptar mye av hverdagen. Alle opplever mye glede med databruken sin, men støter også på problemer. 

Disse problemstillingene tas opp i boka:Hvor mye tid skal brukes på data? Når bør man sette i gang tiltak for å beskytte barnet?Hva om man får slemme meldinger på sosiale medier?Hvilke bilder og videoer er det greit å legge ut?Blir barnet skremt av innhold han eller hun eksponeres for på nettet?I tillegg omtales mangel på nattesøvn og kroppspress. Hvordan kan voksne hjelpe barna med å takle dette? For hvert tema får man tips til hvordan man kan samtale med barnet om problematikk som er knyttet til nettbruk. Ingen fasitsvar gis, men man får et bedre grunnlag for en konstruktiv prat, fremfor alt om bevisstgjøring.

Del på facebook
Lars Mytting:

Hestekrefter

Hestekrefter

I 2011 gjorde gudbrandsdølen Lars Mytting braksuksess med noko så sært som ei sakprosabok om hogging, stabling og tørking av ved. Like stor suksess fekk han tre år seinare med romanen Svøm med dem som drukner. Men Mytting debuterte som forfattar allereie i 2006 med romanen Hestekrefter, ei underhaldande og velskrive bok som både i miljø og skrivestil er i slekt med romanane til Levi Henriksen.

Handlinga er lagt til den oppdikta tettstaden Annor i Gudbrandsdalen, mellom Ringebu og Vinstra ein stad. Hovudpersonen, 34 år gamle Erik Fyksen som har jobba på «Annor Bil og bensin» sidan han var 17 år gamal, har etter kvart overtatt drifta, og saman med kjærasten Elise Misvær har han restaurert bensinstasjonen tilbake til ein 1966-look.  Han driv den siste Mobilstasjonen i landet - sjølv om Mobil allereie i 1992 hadde selt alle sine norske bensinstasjonar til Norsk Hydro, og Pegasusen på mobilskilet for lengst skulle ha vore skifta ut med YX-logoen til Hydro Texaco. Med andre ord ein god, gamaldags bensinstasjon der bilkompetanse og smøregrava står i sentrum, ikkje pølsesalet.

For 60-talsromantikaren Elise var ikkje livet i Annor nok, ho har reist ut for å skaffe seg utdanning og nye opplevingar. Men odelsjenter kjem da vel tilbake?

Når planar om at riksvegen skal leggast utanom Annor sentrum dukkar opp og både hans gamle rival Harald Jøtul  og Statoil segler opp som farlege konkurrentar, blir Fyksen tvunge ut av apatien. På same tid finn hovudkontoret i Oslo ut at Annor-stasjonen ikkje driv etter Hydro Texaco sine retningsliner, og han blir for alvor kasta ut i kampen mot pølsestasjonane. Og så dukkar hans gamle flamme Tora Grundtvig opp…

Mykje humor, ein god dose nostalgi – og bilstoff i rikt monn. Med mange detaljar kring bil og «mekking» kan ein lett tenkje seg at det til tider blir litt i overkant mykje, men til tross for at eg ikkje har nokon som helst interesse for oljefilter, V8-motorar, fordelarlokk, NGK-tennpluggar, eller spørsmålet om 5-56-olje er betre enn WD40, opplevde eg det som heilt uproblematisk. Eg må innrømme at eg til og med måtte google «Facel-Vega» for å få sjå kva for ein fantastisk bil det dreier seg om…

For den som gjerne høyrer lydbok er Hestekrefter svært godt innlese av Torbjørn Harr.

Del på facebook
William Maxwell:

Som svaler kom de

Som svaler kom de William Maxwell

«Bunny våknet tidlig til lyden av kirkeklokker, enda det var mandag morgen. Kunne det være søndag helt på nytt igjen? Eller var det noe som var fryktelig galt? Mens han lå i senga og lurte på dette, revnet lufta av fløyta fra skofabrikken; av en fløyte fra vannverket. Så begynte brannalarmen, som sugde fløyter og bjeller inn i sin egen redselsfulle jamring.»

Den alminnelige kvinnen Elizabeth var den mest ualminnelige, strålende og elskede kvinnen i verden, for Bunny, Robert og James. Rammen er amerikansk småby sommeren 1918, da spanskesyken herjet. Og denne lille familien rammes også. Boken består av tre forskjellige deler, og forteller på hver sin måte om frykt og tap. To sønner og en far forteller om svært forskjellige måter å elske og miste på.

 Denne boken ble først gitt ut i 1937, og forfatteren kan sies å være en av de litt glemte amerikanske forfatterne, han kan sammenlignes med John Williams, og hans roman Stoner får konkurranse om tittelen Den beste amerikanske romanene du aldri har hørt om. Maxwell var litterær redaktør i The New Yorker i en årrekke og hans eget forfatterskap vokste langsomt frem, han ga ut seks romaner i tillegg til kortprosa, barnebøker og memoarer. Hans forfatterskap var kritikerrost og han mottok store litteraturpriser som National Book Award.

Det er forfatterens enestående evne til å formidle et barns følelser som er mest imponerende, og dette til dels selvopplevde dramaet som utspilles inne i den aller mest private familiesfære speiles også i forsiktig optimisme når verdenskrigen skal være omme, dette blir blandet med frykten som oppstår når influensaepidemien rammer hele verden.

Selve tittelen Som svaler kom de kan man lese på flere måter, en svale kommer inn i fortellingen og han innleder også teksten med et dikt av W.B Yates´ Coole Park, 1929;

They came like swallows and like swallows they went..

Dette er en roman med mange lag, den er nydelig, og den er virkelig en av de beste amerikanske romanene jeg ikke hadde lest.

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook
Curtis Dawkins:

Rom uten utsikt

Rom uten utsikt

Ingen er bare det man ser. Ingen er heller ikke bare sin forbrytelse.

I 2004 kledde Curtis Dawkins seg ut, drakk store mengder alkohol og røykte kokain, tok med seg revolveren og gikk ut for å finne en Halloween-fest. Noen timer sener ble han arrestert etter å ha skutt en mann, holdt en annen som gissel, terrorisert et nabolag og ødelagt to familier. Han ble dømt for overlangt drap uten mulighet for løslatelse.

Curtis Dawkins var gift, har tre barn, og hadde tatt en master i kreativ skriving. Da han var ferdig med studiene fortsatte han ikke med skrivingen, men begynte å jobbe som selger.
Det var ikke før han havnet i fengsel at han tok opp skrivingen, noe som resulterte i novellesamlingen Rom uten utsikt - en kontroversiell bok som mange mener noe om, kun ut fra sitt kjennskap til forfatteren.

De fleste novellene foregår i fengselet, har som oftes en navnløs jeg-person og er befolket av personer som det har gått galt med. Han viser livet i fengselet som en serie kjedelige, klaustrofobiske dager der de spiller domino, forteller historier, selger håndlaget julekort til hverandre og ser sport på tv. Men novellene blir aldri kjedelige, og han skildrer de innsatte, med alle deres feil og svakheter, med respekt. En godt skrevet og tankevekkende bok.

Del på facebook
En bønn for Owen Meany

Sommaren 1953 speler to elleveåringar baseball i ein Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den eine av gutane, Owen Meany, slår ein ball som treff mora til bestevenen i tinningen – og drep ho. Owen Meany trur ikkje på uhell. Owen Meany trur på å vere ein reiskap for Gud.

Handlinga finn i hovudsak stad på 1950- og 60-talet, med Vietnamkrigen som eit viktig bakteppe. Det er den morlause guten John Wheelwright som fortel, og i starten av boka møter vi han som vaksen mann på 1980-talet der han ser tilbake på oppveksten.

Romanen har eit sært og underhaldande persongalleri med Owen Meany som den mest framståande figuren. Han er son til eigaren av eit granittbrot, og har hudfarge som ein gravstein. Han er liten. Ikkje berre liten for alderen, men bitte liten. Og han har ei uvanleg stemme. «For overhodet å bli hørt, måtte Owen skrike gjennom nesen» fortel John. For å understreke den skingrande pipestemmen, blir replikkane til Owen Meany skildra med blokkbokstavar i teksten. Etter kvart som ein les trer denne svært uvanlege guten klårt fram for lesaren med både kropp, stemme og personlegdom, og gjer eit uutsletteleg inntrykk på både innbyggjarane i Gravesend og lesaren. Owen Meany er ein litterær figur å bli glad i!

John Irving har ein eigen evne til å blande komikk og tragedie i romanane sine – så også her: Skildringa av amatørteateroppsettingar av juleevangeliet og Charles Dickens’ A Christmas Carol til dømes, er hylande morosam lesing opp mot det grunnleggande temaet i boka: tru, tvil og mirakel.

Språket og forteljarstilen i romanen er typisk «Irvingsk»: omfangsrike, lagvise forteljingar der det uvanlege vevast inn i det vanlege, bisarr humor, frodig fantasi - og mykje menneskeleg varme. En bønn for Owen Meany byr på ei skikkeleg god historie, full av anekdotar og tilsynelatande meiningslause og uvesentlege detaljar, men trådane samlast genialt i ein overraskande slutt.

For den som ikkje har lest noko av John Irving tidlegare, er En bønn for Owen Meany ein perfekt start!

Del på facebook
Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook

Åpningstider  sommeren 2018

Mandag 10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av