Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Valeska Grisebach:

Western

Western

Tunge anleggsmaskiner har rullet inn over den bulgarske landsbygda under den stekende sommersolen, og en gruppe tyske bygningsarbeidere forbereder seg på å legge grunnarbeidet til et vannkraftverk ved elven som renner gjennom det øde landskapet på grensen til Hellas. Som cowboyene i de gamle westernfilmene, er også disse mennene drevet ut i ødemarken av en indre uro eller jakt etter penger. Men med infrastrukturen har de også med seg macho-patriotismen og den selvhevdende følelsen av at sivilisasjonen og overmakten har ankommet det vesle stedet.  

 

Det tyske flagget blir heist triumferende over brakketakene, mens mennene sitter rundt leirbålet om kveldene i plaststolene sine og uttaler seg nedlatende ovenfor landet og de lokale innbyggerne i det ville østen. Når vår hovedperson og mannskapets nyeste tilskudd, Meinhard, en ensom cowboy med en stille autoritet som ingen helt vet hvor de har, rir inn i landsbyen som Marlboromannen på let etter sigaretter og etterhvert interesserer seg mer for de lokale enn sine egne, stilles spørsmålet om lojalitet. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. 

 

Regissør Valeska Grisebach griper her an de ensomme og melankolske heltene og den mannlige mytologien som blir portrettert i western-sjangeren. For en god western er jo ikke bare markløpere som blåser over ørkensanden eller å skyte over repet på hengløkka, men en fortelling om samfunnet. De er eksistensielle undersøkelser av kontemporære verdier. Og det har Grisebach absolutt skapt med sin egen Western. Landskapet kunne vært Arizona eller Mexico, helten Meinhard en kopi av Sam Elliott, den hvite hesten The Lone Rangers Silver og bygningsarbeidet som noe fra Once Upon a Time in the West. Alle de generiske komponentene er på plass. Men dette er også et estetisk og følelsesbetont studie i maskulinitet. Om hvordan uro og savn etter tilhørighet gjør at mennesker søker forankring i noe som gir mening og retning i livet, og hvordan en universell følelse i oss overskrider barrierer som språk og kultur. 

 

Med Western har Grisebach truffet gull og filmen spilles glitrende av amatørskuespillere uten erfaring fra film eller teater. Hovedrolleinnehaveren Meinhard, spesielt, har en flott karisma og tilstedeværelse gjennom hele filmen. En troverdighet som passer veldig godt til filmens naturlige tempo. Man blir bare tatt med, observerende, uten å ane hvordan det hele kommer til å ende.   

 

“Well, there are some things a man just can't run away from.” - John Wayne (Stagecoach, 1939)  

Del på facebook
Birger Emanuelsen:

Anna og kjærligheten

Anna og kjærligheten

Anna Bergseng er en kvinne i begynnelsen av 60-åra, hun jobber som jordmor på en ganske liten fødeavdeling. Arbeidsmiljøet er godt, men det skaper uro at avdelingen er truet av nedleggelse. Anna har alltid vært svært ærekjær i jobben, mye av identiteten hennes er knyttet til yrkesutøvelsen. Kollegene ser opp til henne på grunn av den faglige tryggheten hun sprer og arbeidsmoralen, hun er en sånn «trofast sliter» som alltid stiller opp og sjelden klager.

Men en dag forandrer alt seg. Anna har kveldsvakt, og er så innstilt på å gjennomføre den at hun ikke tar inn over seg at hun er blitt syk og har høy feber. Plutselig kommer en ung mann stormende inn, for kona hans er lagt inn for å føde. Anna kjenner ham igjen, fra hendelser i hennes eget liv for mange år siden. Opplevelser hun trodde hun hadde lagt bak seg for lenge siden, men møtet med den unge mannen setter henne helt ut av spill og hun gjør en alvorlig feilvurdering i forbindelse med fødselen.

Romanen er ganske kort, med lettlest og presist språk. Emanuelsen sparer på kruttet, han porsjonerer sakte ut både det som foregår i nåtiden og det som har skjedd tidligere. Kvinner som har jobbet på typiske «kvinnearbeidsplasser» vil nok kjenne seg igjen i miljøskildringen, det kollegiale samspillet er tatt på kornet. Boka byr også på kritikk av måten helsevesenet drives i det moderne Norge, der de stadig større kravene til effektivitet og sparing kanskje går på bekostning av pasientenes behov for tid, ro og omsorg.

Men dette er ikke en "politisk" roman, den er først og fremst et svært godt og troverdig portrett av Anna, og hennes svært allmennmenneskelige behov for å bli sett, forstått og elsket. Hun er kanskje en litt gammeldags kvinneskikkelse, ikke så vant til å sette ord på følelsene sine og snakke mye om personlige ting. Samtidig er hun en person som viser seg å ha evner til mange slags kjærlighet, og dette framstår som både naturlig og befriende.

 

  

Del på facebook
H.G. Wells:

Doktor Moreaus øy

Doktor Moreaus øy

"Et dyr kan være så blodtørstig og listig som bare det, men bare et ekte menneske kan lyve."

 

Skipbrudne Edward Pendricks etterlatte manuskript, funnet og lest av hans nevø, er i plottet en enkel historie med en større skygge; menneskets ønske om å spille Gud. Etter å ha blitt reddet ute på Stillehavet driftende i en livbåt, havner Pendrick på en navnløs stillehavsøy hvor han etterhvert blir introdusert for den demoniske Dr. Moreau som med viviseksjon utfører grufulle inngrep på dyr for å kunne skape mennesker. Beistene han mislykkes med slippes løs på øya og utgjør Dr. Moreaus eget makabre Edens Hage. Pendrick forteller så om de katastrofale og brutale hendelsene som følger etter denne avsløringen, og om kampen for overlevelse.

 

H.G. Wells hadde en evne til å skrive om menneskehetens og sivilasjonens sårbarhet og vår iboende drivkraft mot kaos og ødeleggelse gjennom temaer som genetikk, mutasjon og eugenikk før andre i det hele tatt hadde tenkt på det. Dette var en profetisk gave som ga oss fortellinger som satte store spor både i litteraturen og vår historie. Wells fremsynthet skapte uro og protester i det viktorianske England på slutten av 1800-tallet og er fortsatt, over 100 år etter, en forstyrrende påminnelse om hva av etikk vitenskapen kan ignorere for våre såkalte fremskritt i moderne tider. Doktor Moreaus øy, lest med tanke på vår 1900-talls histore, blir kanskje en sterkere kommentar nå enn da den ble utgitt i 1896.

 

Dette er en kort og intens historie som man fort leser på en "sitting" i sommervarmen. Her finnes det elementer fra både realismen og det gotiske og man kan trekke paralleller til både Frankenstein og Fluenes Herre. For dette er en advarende fortelling, men som først og fremst underholder. H.G. Wells historie fanger deg og inviterer deg til å bli igjen på øya etter å ha lukket boken.

Del på facebook
Mohsin Hamid:

Exit Vest

Exit Vest - Mohsin Hamid

«Exit Vest» av pakistanske Mohsin Hamid handler om de to unge menneskene Saeed og Nadia, som blir kjent med hverandre på et kveldskurs for voksne. Nadia har brutt med familien sin og bor for seg selv, mens Saeed bor i en leilighet sammen med foreldrene sine. Begge har kontorjobber som de går til, og på fritiden begynner de å treffes, først ute på kafé eller restaurant, deretter hjemme hos Nadia. Men landet og byen de bor i, som aldri blir navngitt, trues av krig, og mens Nadia og Saeed lærer hverandre å kjenne spiser krigen seg gradvis innpå byen og livene deres. Først innføres det portforbud, deretter blir telefon- og internettet stengt av slik at det blir umulig å kommunisere med hverandre. Ikke minst rykker kamphandlingene stadig nærmere og fortærer det ene nabolaget etter det andre.

Nadia og Saeed begynner å diskutere mulighetene for å komme seg bort fra det etter hvert krigsherjede landet. Det går rykter i byen om en slags magiske dører, dører man kan gå gjennom for så å komme ut et helt annet sted på jorda. Og det skal vise seg at det slett ikke bare er rykter og overtro. For når situasjonen i byen blir så uholdbar at de to for alvor bestemmer seg for å flykte, så er det gjennom nettopp en slik dør. Døren tar dem til øya Mykonos i Hellas, der også mange andre flyktninger oppholder seg, men Nadia og Saeeds reise ender ikke der. Som lesere får vi se hvordan forholdet deres påvirkes av den store påkjennelsen det er å være på flukt; hvordan det de opplever underveis fører dem nærmere hverandre i det ene øyeblikket og skaper avstand mellom dem i det neste.

Med jevnlig mellomrom gjennom boka kommer det et par siders avbrudd i historien til Nadia og Saeed og vi får isteden en slags korte parallellfortellinger der de magiske dørene spiller en viktig rolle. Gjennom disse historiene blir det klart for oss at det finnes slike dører over hele verden, og vi stifter korte bekjentskap med menneskene som av ulike grunner velger å gå gjennom dem. Dette er med på å gjøre «Exit Vest» til en mer universell historie om mennesker på flukt, selv om Nadia og Saeed sin historie jo er den sentrale. Elementet av magi som disse dørene utgjør synes jeg fungerer veldig fint. Det som likevel slo meg mest med boka var alle de fine formuleringene. Mohsin Hamid, her i John Erik Bøe Lindgrens solide oversettelse, har forfattet passasjer som jeg tok meg i å vende tilbake til for å lese på nytt. Et eksempel fra bokas første side:

Det kan virke merkelig at unge mennesker, i en by som befinner seg på avgrunnens rand, fortsetter å gå på skole – i dette tilfellet et kveldskurs i bedriftsidentitet og merkevarebygging – men slik er det, både når det gjelder byer og livet for øvrig, for i det ene øyeblikket tusler vi rundt med ærendene våre som vanlig, mens vi dør i det neste, og det evig ventende endelikt setter ingen stopper for alles flyktige begynnelser og midtpartier, før i det øyeblikket det faktisk gjør det.

Denne lille boka bød på noen store lese-øyeblikk for min del. Anbefales!

Del på facebook
The Handmaid's tale

TV-serien som er basert på Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» fra 1985, fikk svært gode mottakelse da den ble lansert våren 2017. For bare et par uker siden ble sesong to sluppet, og i følge kritikkene ser det ut til at nivået fremdeles holder høyden.

Dette er en dystopisk fortelling som finner sted i Gilead, en voldelig, religiøs, kvinneundertrykkende stat som har lagt under seg det meste av USA i en «nær framtid». Patriarkalske, kristne fundamentalister har tatt kontroll over alle deler av samfunnet, med bibelen i den ene hånda og geværet i den andre. Hvis man ikke innretter seg er straffen brutal, man kan miste et øye eller en hånd, eller rett og slett bli henrettet. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, for regimets «øyne» ser alt.

På grunn av en ukjent sykdom (miljøkatastrofe? Stråling?) har de fleste kvinner og menn blitt sterile, og de få fruktbare kvinnene som er igjen tas som slaver. De blir såkalte «tjenerinner» med en overordnet oppgave i livet – å føde barn. June er en av disse tjenerinnene, hun bor hos den framstående kommandanten Fred Waterford og hans kone Serena, og er fratatt alle rettigheter og muligheter. Hennes eneste oppgave i livet er nå å bli gravid (fortrinnsvis etter den månedlige, seremonielle voldtekten), og føde et barn til Waterford og kona.

Det som holder June oppe, er håpet om å bli gjenforent med datteren Hannah. I tilbakeblikk får vi se glimt av livet til June, mannen Luke og Lille Hannah like før de nye makthaverne tok over. Dette er både takknemlige pusterom fra de dystre og til dels grusomme skildringene fra Gilead, og blir en nødvendig kontrast som skaper troverdighet til fortellingen. Troverdigheten styrkes av at personene er grunnleggende moderne, under en overflate av gammelmodige, religiøse talemåter, klesdrakter og seremonielle handlinger er dette vanlige folk som meg og deg, med språk, kunnskaper og referanser, følelser og reaksjoner som er svært gjenkjennelige.

«The Handmaid’s tale» skildrer mye mørke og håpløshet, men vi forsynes med små lysglimt underveis. Særlig i skildringen av June, som med sin mentale styrke holder ut prøvelsene hun utsettes for, og dessuten ofte setter mot i de hun deler skjebne med. Dette gjør at fortellingen hele veien holder på spenningen og interessen, vi ser at det kanskje kan være mulig å bekjempe undertrykkerne, ved hjelp av samhold, sluhet og pågangsmot. Selv om tilbakeslagene kommer i fleng, etter hvert lille glimt av håp får vi som regel en brutal trøkk i trynet og her er det mange sjokkerende scener. Hver episode har gjerne en ny innfallsvinkel til noe ved tematikken, det er mye interessant å «tygge på» her, det være seg kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, religion, homofili, statens maktmidler vs. personlig frihet, rettssikkerhet osv. Mye som handler om de helt grunnleggende verdiene i det moderne demokratiet, fine påminnelser i vår daglige forbruker- og livsnyter-tilværelse, kan man kanskje si.

Serien har en helt særegen, gjennomført estetikk i bruken av farger, scenografi og kostymer. Og ikke minst i lydsporet som både er klassisk dystert, men med en rekke forfriskende og svært effektfulle innslag av moderne populærmusikk. Jeg er både fascinert og imponert av denne serien, anbefales!

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook
Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook
Martha Batalha:

Usynlighetens historie

Usynlighetens historie

Handlingen foregår i Rio de Janeiro og starter på 1940-tallet. Vi møter en portugisisk familie, foreldre og de to døtrene, Guida og Euridice. Historien foregår rundt grønnsakbutikken som foreldrene driver. Hovedpersonen er Euridice, vi følger henne fra barndommen og gjennom hennes voksne liv. Hun er en meget intelligent og talentfull jente, hun kunne tatt hvilken som helst utdanning, også som musiker. Men det viktigste for foreldrene er å få henne godt gift. Hun beundrer storesøsteren, Guida, som er en veldig vakker jente og som er mest opptatt av å lese underholdningslitteratur, oppdatere seg på skjønnhetstips og lengte etter drømmeprinsen. En dag dukker han opp, Marcus, legestudenten som er fra overklassen i Brasil.

En dag forsvinner Guida, uten noen som helst forvarsel og forklaring. Livet blir aldri helt det samme for foreldrene og søsteren. Men vi som lesere får vite hva som skjer med Guida og Marcus, som hun giftet seg med.

Euridice blir gift med Antenor, en ganske kjedelig bankmann, og mange lurer på hvorfor disse to ble et par. Ekteskapet blir da likevel stort sett lykkelig, bortsett fra episodene der Antenor, har sine gråte- og whiskykvelder, der han beskylder Euridice for ikke å ha vært jomfru da de giftet seg.

Euridice har mange talenter og synes livet som husmor er kjedelig. Hun tryller fram de nydeligste matretter og drømmer om å utgi en kokebok, noe som ikke faller i smak hos ektemannen. Notater og oppskrifer kaster hun i søpla. Neste prosjekt blir søm, hun blir gatas sydame, og huset er på dagtid fullt av kvinner, stoffer og oppskrifter godt skjult for Antenor. Når hemmeligheten en dag blir oppdaget, må hun til sin fortvilelse oppgi sin karriere som sydame.

Dette er magiske realisme og en roman som byr på fargerike historier og mange skjebner.

Del på facebook
Joachim Trier:

Thelma

Thelma

Thelma har nylig flyttet fra det lille hjemstedet på sørvestlandet til Oslo for å studere på universitetet.

Hun er lett å sympatisere med, den litt beskjedne jenta fra bedehusmiljøet, som plutselig skal stå på egne bein i hovedstaden. En dag får hun plutselig et anfall mens hun sitter på lesesalen, og hun får hjelp av en annen student, Anja. Et vennskap utvikler seg mellom dem, selv om de er veldig forskjellige som personer. Anja er utadvendt og utforskende, mens Thelma er ganske forsiktig og tilbaketrukket. Vi forstår raskt at Thelma kommer fra et strengt kristent hjem, og foreldrene hennes framstår som i overkant kontrollerende selv om de også viser mye omsorg for henne. Eller gjør de egentlig det? Thelma får flere av disse anfallene som det er vanskelig å finne en forklaring på, og hun tvinges til å utforske seg selv mentalt. Hva er det egentlig som skjer med henne?

Helt fra den første, illevarslende scenen, er stemningen i filmen ubehagelig, og det blir mørkere og stadig mer forstyrrende etter hvert som vi følger Thelmas innsikt i egne tanker og følelser, og forholdet til foreldrene. Eili Harboe som spiller hovedrollen formidler veldig godt motsetningene i Thelma, det sårbare og sterke, det lyse og mørke. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen gir meg frysninger med sine tolkninger av Thelmas foreldre.

Trier bruker effektfulle visuelle elementer, musikk og symbolikk for å skape en særegen og gjennomført atmosfære. Det blir en spennende kontrast mellom en realistisk, følsom skildring av studentlivets gleder og sorger, vennskap og kjærlighet som skal prøves ut, og en mørk understrøm med skrekkelementer og enkelte overnaturlige innslag. Jeg synes dette fungerer fint i det psykologiske universet filmen skaper. En fascinerende, annerledes og grøssende filmopplevelse!

Del på facebook
Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av