Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook
Martha Batalha:

Usynlighetens historie

Usynlighetens historie

Handlingen foregår i Rio de Janeiro og starter på 1940-tallet. Vi møter en portugisisk familie, foreldre og de to døtrene, Guida og Euridice. Historien foregår rundt grønnsakbutikken som foreldrene driver. Hovedpersonen er Euridice, vi følger henne fra barndommen og gjennom hennes voksne liv. Hun er en meget intelligent og talentfull jente, hun kunne tatt hvilken som helst utdanning, også som musiker. Men det viktigste for foreldrene er å få henne godt gift. Hun beundrer storesøsteren, Guida, som er en veldig vakker jente og som er mest opptatt av å lese underholdningslitteratur, oppdatere seg på skjønnhetstips og lengte etter drømmeprinsen. En dag dukker han opp, Marcus, legestudenten som er fra overklassen i Brasil.

En dag forsvinner Guida, uten noen som helst forvarsel og forklaring. Livet blir aldri helt det samme for foreldrene og søsteren. Men vi som lesere får vite hva som skjer med Guida og Marcus, som hun giftet seg med.

Euridice blir gift med Antenor, en ganske kjedelig bankmann, og mange lurer på hvorfor disse to ble et par. Ekteskapet blir da likevel stort sett lykkelig, bortsett fra episodene der Antenor, har sine gråte- og whiskykvelder, der han beskylder Euridice for ikke å ha vært jomfru da de giftet seg.

Euridice har mange talenter og synes livet som husmor er kjedelig. Hun tryller fram de nydeligste matretter og drømmer om å utgi en kokebok, noe som ikke faller i smak hos ektemannen. Notater og oppskrifer kaster hun i søpla. Neste prosjekt blir søm, hun blir gatas sydame, og huset er på dagtid fullt av kvinner, stoffer og oppskrifter godt skjult for Antenor. Når hemmeligheten en dag blir oppdaget, må hun til sin fortvilelse oppgi sin karriere som sydame.

Dette er magiske realisme og en roman som byr på fargerike historier og mange skjebner.

Del på facebook
Joachim Trier:

Thelma

Thelma

Thelma har nylig flyttet fra det lille hjemstedet på sørvestlandet til Oslo for å studere på universitetet.

Hun er lett å sympatisere med, den litt beskjedne jenta fra bedehusmiljøet, som plutselig skal stå på egne bein i hovedstaden. En dag får hun plutselig et anfall mens hun sitter på lesesalen, og hun får hjelp av en annen student, Anja. Et vennskap utvikler seg mellom dem, selv om de er veldig forskjellige som personer. Anja er utadvendt og utforskende, mens Thelma er ganske forsiktig og tilbaketrukket. Vi forstår raskt at Thelma kommer fra et strengt kristent hjem, og foreldrene hennes framstår som i overkant kontrollerende selv om de også viser mye omsorg for henne. Eller gjør de egentlig det? Thelma får flere av disse anfallene som det er vanskelig å finne en forklaring på, og hun tvinges til å utforske seg selv mentalt. Hva er det egentlig som skjer med henne?

Helt fra den første, illevarslende scenen, er stemningen i filmen ubehagelig, og det blir mørkere og stadig mer forstyrrende etter hvert som vi følger Thelmas innsikt i egne tanker og følelser, og forholdet til foreldrene. Eili Harboe som spiller hovedrollen formidler veldig godt motsetningene i Thelma, det sårbare og sterke, det lyse og mørke. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen gir meg frysninger med sine tolkninger av Thelmas foreldre.

Trier bruker effektfulle visuelle elementer, musikk og symbolikk for å skape en særegen og gjennomført atmosfære. Det blir en spennende kontrast mellom en realistisk, følsom skildring av studentlivets gleder og sorger, vennskap og kjærlighet som skal prøves ut, og en mørk understrøm med skrekkelementer og enkelte overnaturlige innslag. Jeg synes dette fungerer fint i det psykologiske universet filmen skaper. En fascinerende, annerledes og grøssende filmopplevelse!

Del på facebook
Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook
For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Krister Larsen er  elektriker, og det er han stolt av. Han er et ordentlig mannfolk og en jordnær og fornuftig representant for arbeiderklassen, mener han selv. Men nå har han dessverre vært sykemeldt et år med prolaps og ved hjelp av NAV må han finne seg en ny yrkesvei. Og akkurat nå er det aller mest behov for lærere på norskopplæringa for innvandrere. Det går ikke akkurat knirkefritt når tøffe Krister skal integrere seg i et akademisk miljø. På hjemmebane blir det krangling med kona Marianne om en pergola hun vil at han skal bygge i hagen deres. Dessuten må de i møter på skolen om sønnen Andreas, som sliter både sosialt og faglig, og som skolen vil at de skal utrede for ADHD.

Dette er altså Kristers fortelling om seg selv og sitt liv, det tårner seg opp for ham, og han vil både forklare og forsvare seg. Vi får høre om både nære ting og mer samfunnsmessige forhold som Krister har meninger om. Han kommer med treffende observasjoner av menneskene rundt seg, og har en veldig tydelig og særegen stemme som forteller. Men forfatteren lar også Krister avsløre seg selv. Selv om han kan være selvironisk og vil framstå som en som "sier det som det er", er han likevel en upålitelig forteller. Han smører tjukt på noen steder og trekker fra ganske mye når det passer. Men vi gjennomskuer den tøffe fasaden og ser hvor sårbar og utilpass han ofte føler seg, og de mørke sidene han prøver å skjule kommer til syne.

Boka har en litt dyster forside og en pussig tittel, men ikke la det skremme deg! Den er utrolig godt skrevet, her er det driv,energi og mye humor, men også mye klokskap. Særlig om mannsrollen, men vi får også et delvis ømt og delvis kritisk blikk på kvinner og deres gjøren og laden. Krister byr også på en rekke ganske velrettede spark mot akademikere og deres fjas og floskler (i følge Krister). For eksempel når han harselerer over disse lærerne som drar på seminar for å snakke om visjoner og verdier i virksomheten deres, og der de må ha et eget møte på skolen etterpå for å diskutere om det er begrepet "raushet" eller "toleranse" som passer best som kjerneverdi...

Kyrre Andreassen fikk mange gode anmeldelser for boka, som også ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris i 2016.

Del på facebook
Siri Gjelsvik:

Monster under senga

Monster under senga

"Monster under senga" ble utgitt høsten 2017 og er en av de nye bøkene i serien "Løveunge". Bøkene utgis av forlaget Cappelen Damm og er en serie med bøker for de helt ferske leserne. Bøkene har store bokstaver og bøkene har kun en setning på hver side.

Serien "Løveunge" er bøker vi anbefaler for barn som nettopp har knekt lesekoden, eller som skal lære å lese.  Dette er bøker som er populære i 1. trinn når vi sender bokkasser ut til skolene.

I "Monster under senga" tenker lillesøster på det fæle monsteret under senga. Hun har ikke lyst til å legge seg for kvelden, og når foreldrene ikke kan hjelpe henne, trår storesøster til. Hun har vært redd selv, forteller hun og vet hvordan man kan bli kvitt et monster!

Dette er en fin, enkel bok om et aktuelt tema. Illustrasjonene er passe skumle.

Forfatteren, Siri Gjelsvik, er debutant. Stina Langlo Ørdal, har illustrert boka.

Jeg anbefaler "Monster under senga" og de andre bøkene i "Løveunge-serien" til de helt ferske leserne.

Del på facebook
Elena Favilli : Nattafortellinger for rebelske jenter

«Hva hvis prinsessa ikke ville gifte seg med prinsen, men heller hadde lyst til å bli astronaut?»

Den litt alternative eventyrboka med den veldig lange tittelen, Nattafortellinger for rebelske jenter: 100 fortellinger om ekstraordinære kvinner, inneholder ganske riktig 100 korte historier om kvinner fra hele verden som har utmerket seg på et eller annet vis. Og de har virkelig utmerket seg for mye forskjellig: I tillegg til forfattere, kunstnere, vitenskapskvinner og politiske aktivister finner vi også kongelige, idrettsutøvere, til og med pirater og spioner blant de 100. Her er velkjente navn som Astrid Lindgren, Kleopatra, Hillary Clinton, Florence Nightingale, Malala Yousafzai og Rosa Parks, men flertallet av kvinnene i boka var for meg faktisk helt ukjente. Altså kan det være lærdom å hente for voksne så vel som for barn i disse mini-biografiene, som ikke er lengre enn én side, men til gjengjeld fint illustrert. En flott, lærerik og inspirerende bok for både barn og voksen!

Del på facebook
Trine Vollan:

Kloster

Kloster

Stopp verden, jeg vil av! Alle har vi vel en eller annen gang følt at nå er det nok, at vi har lyst til å melde oss ut av samfunnet. Slik er det også for Eline. Men hun drar den lenger enn de fleste av oss gjør.
Eline er hovedpersonen i Trine Vollans siste roman. Eline er i begynnelsen av 30-årene, utdannet arkitekt, bor i en bygård i Oslo og er kjæreste med Arne.
Eline engasjerer seg i det meste. Det kan være ting hun hører på radio, leser i avisen, ser på tv eller opplever. Og hun vil gjerne diskuter alt som opptar henne med andre. Men ingen er like engasjert i de samme sakene som henne, eller like engasjert i noe som helst, føler hun.
Dråpen som får det til å flyte over for Eline og som får henne til å ønske seg bort fra denne verden er mangelen på interesse for det fjerde bud. Hun hører et program på radioen hvor dette blir diskutert. Eline vil også gjerne diskutere saken med noen, men ingen engasjerer seg, ingen hun kjenner er like opptatt av å diskutere det fjerde budet.
Radioprogrammet setter sterke følelser i sving, og hun får en idé om at løsningen må værer å gå i kloster. Der vil hun få fred til å tenke og fordype seg i bøker. Men det skal ikke være et hvilket som helst kloster. Det bør ligge idyllisk til i Frankrike. Og hvordan går man fram for å bli opptatt der? Det krever visse forberedelser, og Eline går på med krum hals.
Eline er en kompleks person som ikke er fornøyd med tilværelsens uutholdelige letthet. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i Eline. Man vurderer kanskje ikke kloster, men er litt usikre på om livet er på rett vei. Det har kommet noen norske bøker i denne sjangeren i det siste, bøker om damer som strever med sitt i hverdagen og som er skildret med humor og varme. Eline står ikke tilbake for noen av dem.

Del på facebook
Denis Villeneuve:

Arrival

Arrival

I det kritikerroste, stillferdige sci-fi-dramaet «Arrival» fra 2016 lander tolv utenomjordiske farkoster rundt omkring på jorda, til forundring og frykt fra menneskeheten. En av farkostene har landet i Montana i USA, og språkprofessor Louise Banks (Amy Adams) blir sammen med matematiker Ian Donnelly (Jeremy Renner) hyret inn for å prøve å kommunisere med skapningene ombord. Mens unntakstilstand erklæres og uroen sprer seg verden rundt forsøker teamet i Montana – og tilsvarende team på de elleve andre stedene som har fått besøk – å finne svar på de store spørsmålene: Hvem er disse vesenene og hvorfor er de kommet?

I motsetning til mye annen science fiction byr «Arrival» knapt på tradisjonell action, men det er også filmens kanskje største særegenhet og styrke. Heller enn i heseblesende jakt på morderiske aliens ligger spenningen her i det menneskelige dramaet (fint skildret av Adams), i situasjonen som oppstår når verdens ledere ikke lenger kan enes om hvordan det utenomjordiske besøket skal håndteres, i Banks’ og Donnellys kommunikasjon med romvesenene og i deres søken etter svaret på det vi alle lurer på: Hva vil de? For meg var dette en fascinerende og flott filmopplevelse som holdt på oppmerksomheten min fra begynnelse til slutt.

Filmen er basert på en novelle av Ted Chiang.

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook

Åpningstider 

Mandag -Torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av