Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Krister Larsen er  elektriker, og det er han stolt av. Han er et ordentlig mannfolk og en jordnær og fornuftig representant for arbeiderklassen, mener han selv. Men nå har han dessverre vært sykemeldt et år med prolaps og ved hjelp av NAV må han finne seg en ny yrkesvei. Og akkurat nå er det aller mest behov for lærere på norskopplæringa for innvandrere. Det går ikke akkurat knirkefritt når tøffe Krister skal integrere seg i et akademisk miljø. På hjemmebane blir det krangling med kona Marianne om en pergola hun vil at han skal bygge i hagen deres. Dessuten må de i møter på skolen om sønnen Andreas, som sliter både sosialt og faglig, og som skolen vil at de skal utrede for ADHD.

Dette er altså Kristers fortelling om seg selv og sitt liv, det tårner seg opp for ham, og han vil både forklare og forsvare seg. Vi får høre om både nære ting og mer samfunnsmessige forhold som Krister har meninger om. Han kommer med treffende observasjoner av menneskene rundt seg, og har en veldig tydelig og særegen stemme som forteller. Men forfatteren lar også Krister avsløre seg selv. Selv om han kan være selvironisk og vil framstå som en som "sier det som det er", er han likevel en upålitelig forteller. Han smører tjukt på noen steder og trekker fra ganske mye når det passer. Men vi gjennomskuer den tøffe fasaden og ser hvor sårbar og utilpass han ofte føler seg, og de mørke sidene han prøver å skjule kommer til syne.

Boka har en litt dyster forside og en pussig tittel, men ikke la det skremme deg! Den er utrolig godt skrevet, her er det driv,energi og mye humor, men også mye klokskap. Særlig om mannsrollen, men vi får også et delvis ømt og delvis kritisk blikk på kvinner og deres gjøren og laden. Krister byr også på en rekke ganske velrettede spark mot akademikere og deres fjas og floskler (i følge Krister). For eksempel når han harselerer over disse lærerne som drar på seminar for å snakke om visjoner og verdier i virksomheten deres, og der de må ha et eget møte på skolen etterpå for å diskutere om det er begrepet "raushet" eller "toleranse" som passer best som kjerneverdi...

Kyrre Andreassen fikk mange gode anmeldelser for boka, som også ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris i 2016.

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook
Tom McCarthy:

Spotlight

Spotlight

Noen Oscar-vinnende filmer blir forbausende lite omtalt og blir dessverre mye fortere gjemt og glemt enn de fortjener. Spotlight fikk faktisk  Oscar for beste film og beste originalmanuskript i 2016 (mange som husket det?), og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams var nominert for beste birolle.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser, dette dreier seg om overgrepsskandalene i den katolske kirken, som viste seg å ha enormt omfang etter hvert som sakene ble rullet opp i det ene landet etter det andre. I filmen er vi i startfasen på begynnelsen av 2000-tallet, og vi følger en liten gruppe med gravende journalister i avisen Boston Globe, som skal se nærmere på en sak om en katolsk prest som mistenkes for seksuelle overgrep mot barn. Verken kirken selv eller myndighetene har tatt tak i saken, og avisen har tidligere lagt den bort fordi det var umulig å finne konkrete beviser eller personer som var villige til å snakke. Boston er den amerikanske storbyen som har høyest andel katolikker og kirken er åpenbart en enorm maktfaktor, så dette er mildt sagt sensitivt materiale for pressen å pirke i. Journalistene i Spotlight-redaksjonen møter da også en mur av taushet, bortforklaringer og trusler. Men deres standhaftige og tålmodige arbeid bærer etter hvert frukter, de samler beviser blant annet ved møysommelig gjennomgang av gamle arkiver, og de overtaler ofre til å stå fram med sine historier.

"Spotlight" er nøktern og troverdig i formspråket, her finnes ikke noe utvendig action, men alvoret i saken byr naturlig nok på mye stille drama. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. For at Spotlight-redaksjonen hadde en redaktør som ga dem tid og ressurser til å jobbe i fred med saken, og for at de hadde motet til å konfrontere maktpersonene som dekket over det som hadde foregått. De fikk snøballen til å begynne å rulle, systematiske, alvorlige og omfattende overgrep begått av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirken, over mange tiår og i mange land, ble etter hvert avslørt.

Vi får håpe at det fremdeles vil være rom i den etter hvert temmelig nærsynte «klikkbaserte» mediehverdagen for de gode graverne blant journaliststanden, de som kan avsløre de skurkene som er flinkest til å gjemme seg. Denne filmen viser akkurat hvor viktig pressen kan være på sitt beste.

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winter har ikke alt på stell. Det er småbarnstid med tidsklemme, logistikkproblemer og yrkesnevroser, ikke at det er fullstendig krise, men det lugger litt både her og der. På hjemmebane har hun heldigvis mannen Bjørnar, som holder trygt i de fleste trådene. Men det blir jo litt dårlig stemning når Ingrid finner drømmehuset, blir skikkelig revet med i budrunden og overskrider maksgrensen deres med nesten en million. Jobbmessig sitter hun som amanuensis i litteraturvitenskap på et kontor på universitetet. Der jobber hun med litt livsfjerne temaer og er omgitt av kolleger hun stadig kommer i krangel med og ledere som plager dem med omorganisering, kuttforslag og den slags.

Midtveis i boka tar det hele litt av når Ingrid ufrivillig må bli med til Russland for å forhandle om en forskningsavtale i samarbeid med universitetet i St. Petersburg. Kulturkollisjonen gir enda en dimensjon til de vittige beskrivelsene av de ulike sosiale situasjonene Ingrid kommer opp i, og håndterer sånn helt passe.

Dette er humoristisk og lettlest, men ikke uten et visst alvor og underliggende kommentarer til det moderne familie- og yrkeslivet i Norge. Ingrid Winter sier ikke alltid de rette tingene til rett tid, det går ofte over stokk og stein når frustrasjon eller bekymringer eller entusiasme løper av gårde med henne. Stadig vekk må hun møte konsekvensene av dette og rydde opp i misforståelser og annet oppstuss hun selv har skapt. Det Ingrid sliter med kan nok stort sett karakteriseres som i-landsproblemer, i den store sammenhengen, men det er jo slik situasjonen er for de fleste av oss. Så vi kjenner oss igjen og føler oss berørt selv om det ikke egentlig er liv som står på spill her.

Det er befriende med en norsk roman som er så vittig og underholdende! Det er en del hendelser som er i overkant absurde og overdrevne, noen kan kanskje synes at Drangsholt drar på litt mye her og der. Men jeg koste meg skikkelig med denne her, og ser fram til neste bok fra Drangsholt – «Winter i verdens rikeste land»

  

Del på facebook
Melding til alle reisende

Jeg hadde ikke lest noe av Liv Køltzow tidligere da jeg begynte på denne boka. Liv Køltzow var en profilert og anerkjent «kvinnesaks-forfatter» på 1970- og 80-tallet, men siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært ganske stille fra henne. Før det sist høst plutselig kom en ny roman, den første på 13 år. Den ble anmeldt i alle de største avisene, og i april ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen for sitt «særlig eminente forfatterskap».

Så da tok jeg med meg denne nye romanen, «Melding til alle reisende», som handler om en kvinnelig forfatter som får Parkinsons sykdom. Tittelen henspiller på den opplevelsen, når man sitter på toget og det kommer melding over høyttaleren at toget må snu på grunn av en teknisk feil, og reisen tar en vending man ikke hadde forutsett. Det går fortsatt framover, men på en annen måte enn før, slik livet preges når man får en livsendrende sykdom. Her er det nok sterke selvbiografiske trekk, siden grunnen til det lange oppholdet i utgivelser fra Køltzow er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinson.

Hovedpersonen er den middelaldrende forfatteren Kaja Baumgarten. Hun har en relativt vellykket forfatterkarriere bak seg, og et litt mislykket ekteskap. Arkitektmannen David er distansert og kald, og klarer ikke å ta Kajas alvorlige diagnose innover seg, han virker bare å bli irritert. Første del av boka er tilbakeblikk på Kajas liv, fra hun som ung jente fra et borgerlig miljø velger å ikke satse på musikken, men derimot litteraturen. Denne delen av boka er som en typisk kunstnerroman, der vi blant annet får være med Kaja til Italia, der hun skriver under pinjetrærne og drikker vin og har dype samtaler med kunstnervenner på cafeer om kveldene. Samtidig som hun etter hvert sliter mer og mer med Parkinson-plagene, stivhet, ufrivillige bevegelser, all slags komplikasjoner og bivirkninger rundt utprøving av forskjellige medisiner. Hun må kjempe for det som er livet hennes, å skape litteratur, og det gjør hun med hele seg. Kaja er ikke en figur som lar seg overvelde av en tung diagnose, hun står på, insisterer på at det fremdeles skal være et liv verdt å leve der framme.

Etter hvert innser hun at det lite givende ekteskapet ikke lar seg redde, og hiver seg ut i en romanse med trailersjåføren Vegard. Han er nærmest hennes rake motsetning, en rufsete fyr fra folkedypet, notorisk blakk og med en dame gående på gress i annenhver flatbygd på indre Østlandet . Et skikkelig mannfolk altså, en forfriskende avveksling fra den nevrotiske og kjølige David. Og i Vegards ganske fargerike erfaringsbakgrunn finner Kaja dessuten masse ny inspirasjon til boka som har gått litt i stå etter som sykdommen har påvirket arbeidsevnen hennes.

Man kunne kanskje frykte at en roman om en middelaldrende forfatter med Parkinson kunne bli litt traurig og trist, preget av de store vanskene det må innebære for et menneske å få en slik sykdom. Men tvert i mot, jeg synes romanen er både lettlest og underholdende, og med passelige doser livsvisdom av ymse slag.

Del på facebook
Anne Sewitsky:

De nærmeste

De nærmeste

Når filmen starter er vi i bryllupet til unge Charlottes beste venninne, og Charlotte holder tale. Der viser hun akkurat litt for mye takknemlighet over at venninnens familie har tatt så varmt i mot henne, det blir litt pinlig der det skinner gjennom at Charlotte har savnet denne nærheten i sin egen familie. Og når hun stjeler arvesmykket som venninnen får i bryllupsgave fra gavebordet, skjønner vi at noe er temmelig galt fatt med Charlotte. Hun har vokst opp med en mor som har vært distansert og egoistisk og ikke klart å få noe nært forhold til datteren. Om faren hører vi lite, Charlotte sier til psykologen at «han drakk», og det er det. Nå ligger han på dødsleiet, og verken Charlotte eller moren klarer å ta situasjonen inn over seg eller snakke om det.

Så dukker plutselig Henrik opp, Charlottes noe eldre halvbror. Han ble forlatt av deres felles mor som barn og Charlotte har ikke møtt ham før. Både Charlotte og Henrik er sterkt preget, nærmest skadet, av oppveksten sin henholdsvis med og uten den følelseskalde moren. De opplever en intens og umiddelbar kontakt som de begge forveksler med forelskelse. Ganske raskt får de et seksuelt forhold, hele situasjonen blir en slags besettende boble der bare de to eksisterer, og der de velger å verken se eller snakke om alle de åpenbart problematiske tingene. Forholdet mellom de to er også veldig ujevnt, der Charlottes usikkerhet og unnvikenhet blir enda mer tydelig stilt opp mot Henriks dominerende, aggressive rolle.

Filmen ble mye omtalt på grunn av de eksplisitte sexscenene mellom halvsøsknene, men den er først og fremst et portrett av en ung kvinne som er grunnleggende utrygg i alle sine nære relasjoner. Charlotte underviser små barn på en danseskole, og det er vondt å se hvordan hun «stjeler» til seg litt nærhet fra småbarna, og ensomheten og misunnelsen hun kjenner på når de løper inn i favnen til sine foreldre etter danseoppvisningen.

Jeg synes dette er en god, sterk film om ensomheten og skammen ved det å leve uten tilstrekkelig omsorg fra de som skulle vært ens nærmeste.

Del på facebook
Tore Renberg:

Vi ses i morgen

Vi ses i morgen

Energisk underholdning i denne action-romanen fra Stavanger-området. I løpet av tre hektiske dager følger vi ti ulike personer som etter hvert kommer i forbindelse med hverandre, dramatiske ting skal skje og for noen av dem blir utgangen fatal…

 

Personene i boka fordeler seg på to ulike miljøer. Det ene er en gruppe ungdommer, her møter vi søstrene Tiril og Malene, Malenes klassevenninne Sandra og hennes kjæreste Daniel. Spenningen dreier rundt to ting, Tirils opptreden på en konsert på skolen, og dramaet som folder seg ut når Sandras hemmelige forhold til Daniel kommer for en dag. Sandra er en stille, skikkelig jente fra en ganske streng, kristen familie, mens Daniel er den vakre, mystiske, kanskje farlige fosterhjemsgutten som hele ungdomsskolen er fascinert, litt skremt og i alle fall intenst opptatt av. Hormonene bobler, stressnivået er høyt og plutselig eksploderer det.

Pål, far til Tiril og Malene, er en forsmådd og deprimert alenefar som har rotet seg inn i gambling på internett og havnet i en økonomisk hengemyr. Problemene har vokst ham over hodet, nå ser han ingen annen utvei enn å kontakte Jan Inge, en noe rufsete bekjent fra ungdomstida, som han håper kan hjelpe ham over kneika.

Og da er vi inne i det andre miljøet i boken. Jan Inge er leder for en liten gjeng yrkeskriminelle, bestående av ham selv, søsteren Cecilie og hennes samboer Rudi. Nå venter de på at den noe mer hardkokte fjerdemannen Tong skal slippe ut av fengsel slik at neste brekk kan planlegges. I mellomtida driver de flyttebyrå som skalkeskjul, og tilbringer fritida med å se på skrekkfilmer. Disse skakkjørte figurene har en aura av komikk over seg, men latteren blir sittende fast i halsen. Renberg drar oss ned i dypet hele tiden og viser oss både menneskeligheten og råskapen de besitter.

Denne boka er rett og slett en lesefest, det er sjelden kost å finne en tekst som bobler som denne, av vitalitet og destruksjon, håp og skuffelser, drømmer og harde, kalde realiteter, her er alt med. Renberg skriver med en enorm entusiasme, med et tempo og en driv som aldri stopper.

 

Vi ses i morgen som kom ut i 2013, er den første i "Teksas-serien", bok nummer to heter Angrep fra alle kanter og kom i 2014.

Del på facebook
Dag Johan Haugerud:

Det er meg du vil ha

Det er meg du vil ha

Tankevekkende novellefilm om forbudt kjærlighet.

Henriette er 32 år gammel og lærer på ungdomsskolen. Hun forelsker seg i en av elevene sine, den bråmodne tiendeklassingen Daniel. Henriette er imidlertid forlovet med den jevnaldrende ungdomskjæresten, de skal gifte seg til sommeren, og han skal snart ordineres til prest. Men hun gleder seg ikke til bryllupet, hun er mer og mer usikker på om det er dette hun vil. Samtidig blir følelsene for Daniel bare sterkere, selv om hun gjør alt hun kan for å skyve dem unna og unngå å tenke på ham.

Dette er hele historien, Henriette og det forbudte forholdet hennes til den 15-årige eleven. Filmen varer mindre enn en time og er i sin helhet en monolog, der Henriette 10 år senere forteller om det som skjedde den gangen. Hun forteller fritt med blikket rett i kamera, som om det var en dokumentarfilm der intervjueren er gjort “usynlig”. Andrea Bræin Hovig gjør en fantastisk rolle, der hun i lange uavbrutte opptak med bare sin egen stemme, ansiktet og hendene sine, formidler Henriettes tanker, følelser og handlinger. Hun framstår som yngre enn hun er, søt og litt naiv, samtidig som hun gir tilsynelatende dype refleksjoner rundt alle sine kvaler og tvil og sier at hun er fullt klar over at det hun gjorde egentlig var galt. Men Daniel var jo så voksen for alderen, så høy og kraftig, og så veldig moden. Og hun holdt igjen alt hun kunne, men til slutt ble det for mye, hun klarte ikke stå i mot de sterke følelsene. Henriette klarer jo ikke å lure oss, vi kjenner igjen den voksne “synderens” rasjonalisering og bortforklaringer. Men hun er så sympatisk, så menneskelig, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor ting blir som de blir. Så da sitter vi plutselig der i klemma og lurer på om vi har latt oss forlede av en overgriper, eller er både hun og Daniel en slags “ofre” i denne saken?

Filmen gir et utmerket grunnlag for refleksjon/diskusjon rundt temaet. Kan det under noen omstendigheter oppstå aksept for et slikt forhold? Er det alltid et overgrep, kan man overhode tenke seg at en lærer og elev kan utvikle et “naturlig” kjærlighetsforhold, helt på tvers av de normene samfunnet gir? Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk, tankene gikk i mange retninger, og det er dessuten en ren nytelse å se skuespillerkunst på dette nivået.

Filmen er basert på en enakters monolog skrevet for scenen av Sonja Evang, og den er basert på en sann historie

Del på facebook
Scott McGehee og David Siegel:

What Maisie knew

What Maisie knew

Barnet som havner i klemma mellom kranglende foreldre i en skilsmisse og blir den største taperen av alle, er et evig aktuelt tema.

I denne utmerkede, men litt forbigåtte filmen (som overraskende nok er basert på en Henry James-roman fra 1897), ser vi det hele fra barnets perspektiv. Handlingen er altså lagt til vår tid, Maisie er seks år gammel og vokser opp i New York. I kjølvannet av skilsmissen til foreldrene Susanna og Beale, velter sinne, bitterhet og undertrykte behov fram, og etter hvert utspiller det seg en drakamp om foreldreretten til Maisie, der alle ufine triks i boka tas i bruk. Midt på denne slagmarken blir Maisie stående ganske alene. Hennes mamma og pappa kjefter på hverandre, gjerne i hennes nærvær, de baksnakker og lyver, Maisie skyfles av gårde fra den ene kanten av byen til den andre, og blir stadig overlatt til barnepiker og nye partnere hun nesten ikke kjenner.

Susanna og Beale er verken dumme eller ufølsomme, de tror selv at deres kjærlighet for Maisie overgår alt, men innser alltid for sent at den egoistiske oppførselen deres ikke akkurat skaper trygge rammer for Maisies oppvekst. Selv om de ser sine feilgrep og prøver å skjerpe seg, blir disse forsøkene bare små øyer av håp og glede i et hav av usikkerhet og nødløsninger. Når det til slutt topper seg, blir Maisie nærmest dumpet i veikanten som en kattunge før fellesferien, når Susanna og Beale “dessverre” og “tilfeldigvis” har så store prosjekter på gang hver på sin kant, at det å ta seg av sitt eget barn midt oppe i alt blir for vanskelig. Det er bare flaks for dem alle at det finnes andre voksne i nærheten som klarer å gripe inn.

Dette samlivsdramaet formidles på en nøktern, observerende måte gjennom øynene til lille Maisie. Slik tittelen antyder, er det et gap mellom det Maisie ser, hører og forstår, og det filmen avslører for oss voksne seere. Vi gjennomskuer jo med en gang den illusjonen av normalitet og fungerende hverdag som Susanna og Beale prøver å etablere. Her er det ikke snakk om sosial nød eller regelrette overgrep, men det skorter på voksne som har tid og kan gi trygghet og forutsigbarhet i hverdagen, slik alle barn trenger. Synet av seksåringen forlatt på gata i New York blir et kaldt og hjerteskjærende bilde på en type omsorgssvikt som ikke handler om rusmisbruk eller mishandling, men om fravær av faste rammer og tilstedeværende, ansvarlige voksne.

Del på facebook
Herman Koch:

Middagen

Middagen av Herman Koch

Familiemannen Paul og kona Claire møter Pauls bror og svigerinne, Serge og Babette, på en flott restaurant for å nyte en bedre middag. De har mye å snakke om. Eller rettere sagt, mye som burde ha vært snakket om. Paul er nervøs og ubesluttsom, for han har nylig oppdaget at tenåringssønnen Michel har en grusom hemmelighet, som også involverer Serge og Babettes sønn Rick. Det er på høy tid at familiens voksne snakker ut om hva de skal gjøre med sine villfarne sønner. Men Paul vet ikke om de andre rundt bordet har oppdaget hva som har foregått. Kanskje de vet mer enn han tror, men har en helt annen holdning enn han har? Hvordan skal han få bragt temaet på bane?

Det hele kompliseres av at Serge er en fremadstormende rikspolitiker, med gode utsikter til en svært sentral posisjon hvis alt går som det skal i den nært forestående valgkampen. Dette til tross for Serges mange svake, for ikke å si pinlige personlighetstrekk, åpenbare for Paul selv om velgerne ikke har avslørt dem ennå. Men om Michel og Ricks ugjerning blir avslørt spørs det hvordan det går med den politiske karrieren, Serge har mye å tape.

Vi følger de to parene gjennom anstrengte, anspente og etter hvert ampre replikkvekslinger over forrett, hovedrett og dessert. Bakgrunnen for kammerspillet rundt bordet får vi gjennom Pauls tanker og refleksjoner rundt ulike episoder, både den aller siste tiden, men også hendelser for noen år tilbake, som satte et sterkt preg på hans og familiens liv. Men Paul holder kortene tett til brystet. Han er en hemmelighetsfull og upålitelig forteller og avslører ikke ting han selv mener er irrelevante. Sakte, men sikkert siver det likevel ut informasjon som gjør at brikkene faller på plass.

Selv om det er lite ytre spenning, var boka en intens leseopplevelse og vanskelig å legge fra seg.  Etter som lag på lag avdekkes, knyttes leserens interesse mer og mer til personene i dette dramaet, og mindre til selve ugjerningen, det er de to foreldreparenes moral og holdning til sitt store dilemma som blir kjernen i boka. Her får vi altså en liten rundtur i sinnets mørke avkroker, akkurat passe til å gi små frysninger på ryggen i sommervarmen…

Del på facebook

Åpningstider 

Mandag -Torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av