Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

The Handmaid's tale

TV-serien som er basert på Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» fra 1985, fikk svært gode mottakelse da den ble lansert våren 2017. For bare et par uker siden ble sesong to sluppet, og i følge kritikkene ser det ut til at nivået fremdeles holder høyden.

Dette er en dystopisk fortelling som finner sted i Gilead, en voldelig, religiøs, kvinneundertrykkende stat som har lagt under seg det meste av USA i en «nær framtid». Patriarkalske, kristne fundamentalister har tatt kontroll over alle deler av samfunnet, med bibelen i den ene hånda og geværet i den andre. Hvis man ikke innretter seg er straffen brutal, man kan miste et øye eller en hånd, eller rett og slett bli henrettet. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, for regimets «øyne» ser alt.

På grunn av en ukjent sykdom (miljøkatastrofe? Stråling?) har de fleste kvinner og menn blitt sterile, og de få fruktbare kvinnene som er igjen tas som slaver. De blir såkalte «tjenerinner» med en overordnet oppgave i livet – å føde barn. June er en av disse tjenerinnene, hun bor hos den framstående kommandanten Fred Waterford og hans kone Serena, og er fratatt alle rettigheter og muligheter. Hennes eneste oppgave i livet er nå å bli gravid (fortrinnsvis etter den månedlige, seremonielle voldtekten), og føde et barn til Waterford og kona.

Det som holder June oppe, er håpet om å bli gjenforent med datteren Hannah. I tilbakeblikk får vi se glimt av livet til June, mannen Luke og Lille Hannah like før de nye makthaverne tok over. Dette er både takknemlige pusterom fra de dystre og til dels grusomme skildringene fra Gilead, og blir en nødvendig kontrast som skaper troverdighet til fortellingen. Troverdigheten styrkes av at personene er grunnleggende moderne, under en overflate av gammelmodige, religiøse talemåter, klesdrakter og seremonielle handlinger er dette vanlige folk som meg og deg, med språk, kunnskaper og referanser, følelser og reaksjoner som er svært gjenkjennelige.

«The Handmaid’s tale» skildrer mye mørke og håpløshet, men vi forsynes med små lysglimt underveis. Særlig i skildringen av June, som med sin mentale styrke holder ut prøvelsene hun utsettes for, og dessuten ofte setter mot i de hun deler skjebne med. Dette gjør at fortellingen hele veien holder på spenningen og interessen, vi ser at det kanskje kan være mulig å bekjempe undertrykkerne, ved hjelp av samhold, sluhet og pågangsmot. Selv om tilbakeslagene kommer i fleng, etter hvert lille glimt av håp får vi som regel en brutal trøkk i trynet og her er det mange sjokkerende scener. Hver episode har gjerne en ny innfallsvinkel til noe ved tematikken, det er mye interessant å «tygge på» her, det være seg kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, religion, homofili, statens maktmidler vs. personlig frihet, rettssikkerhet osv. Mye som handler om de helt grunnleggende verdiene i det moderne demokratiet, fine påminnelser i vår daglige forbruker- og livsnyter-tilværelse, kan man kanskje si.

Serien har en helt særegen, gjennomført estetikk i bruken av farger, scenografi og kostymer. Og ikke minst i lydsporet som både er klassisk dystert, men med en rekke forfriskende og svært effektfulle innslag av moderne populærmusikk. Jeg er både fascinert og imponert av denne serien, anbefales!

Del på facebook
Maja Lunde:

Blå

Blå av Maja Lunde

 

Vi er i år 2041, og klimaendringene har for alvor satt sitt preg på verden. Sør-Europa har vært rammet av en fem år lang tørkeperiode. Ingenting vokser lenger, det er mangel på vann over alt, og mange samfunnsstrukturer er i ferd med å gå helt i oppløsning. Folk har ingenting å leve av lenger og mange har lagt på flukt nordover. Branner har blitt en stor og ukontrollerbar trussel, og det er nettopp en brann som gjør at David og hans lille familie må flykte fra den lille franske kystbyen der de bor. De må forlate hjemmet sitt i hui og hast, og i forvirringen kommer David og fire år gamle Lou bort fra Davids kone Anna og den lille babyen August. David og Lou tar seg etter hvert til en flyktningeleir et stykke unna, der familien har avtalt å møtes.

 

I boka får vi også historien til Signe, som foregår i nåtiden (2017). Hun er en ca. 70 år gammel norsk kvinne, oppvokst i den fiktive bygda Eidesdalen på vestlandet. Signe er seiler, hun har sin egen båt som heter «Blå». Under et besøk i hjembygda oppdager hun at hennes ungdomskjæreste Magnus har begynt å hente ut is fra den lokale isbreen oppe i fjellet for å selge den dyrt til et eksklusivt marked i varmere strøk. Signe reagerer sterkt på denne raseringen av isbreen, og gamle følelser knyttet til den store vannkraftutbyggingen som fant sted i hjembygda da hun var ung, veller opp i henne.

Dette er bok nr. 2 i det som skal bli en «klimakvartett», fire bøker om klimarelatert tematikk. I «Bienes historie» var temaet bier og deres viktige jobb med bestøvning, denne gangen handler det altså om vann. Vi mennesker er jo helt avhengige av vann på flere måter, for å holde oss i live, for transport, for å produsere energi og for å slukke branner. Samtidig kan vann også være en trussel hvis vi ikke klarer å kontrollere det, som ved flom eller på havet i storm. Lunde berører de fleste aspektene ved menneskets forhold til vann her.

Davids historie dreier seg altså om de enorme problemene som oppstår ved langvarig vannmangel. David og lille Lou viser oss hvor sårbare enkeltmennesker blir i en situasjon der tørke har gjort tilværelsen nesten uutholdelig. De lever helt på grensa og det er åpenbart at det veldig fort kan gå riktig ille med dem. Det berører sterkt å lese om livet som klimaflyktninger, og omsorgen mellom David og lille Lou er svært rørende.

Signes historie taler til en annen side av meg som leser. Den griper ikke på samme måte som Davids historie, men er likevel interessant og tankevekkende om hvordan vi mennesker utnytter naturen. Alle får nok ikke denne opplevelsen, men for meg tok fortellingen tak i meg i det øyeblikket jeg skjønte at dette handler om mitt hjemlige landskap. Jeg er oppvokst ved Sunndalsøra, og historien om kraftutbyggingen i bokas «Eidesdalen» ble for meg veldig raskt stedfestet til Eikesdalen og utbyggingen av Auravassdraget og Mardalsfossen (Mardøla). Maja Lunde må ha brukt denne (og tilsvarende vannkraft-konflikter) som sterk inspirasjon til denne historien. Et sted beskriver hun blant annet hvordan elva Breio som renner gjennom Eidesdalen skal demmes opp og vannet skal ledes til kraftverket ved Ringfjorden på den andre siden av fjellet, og bygda der vil dermed få arbeidsplassene og det meste av de positive ringvirkningene av utbyggingen. Parallellen er helt åpenbar til hvordan Aura-vassdraget ble ledet til kraftverket på Sunndalsøra på nordsiden av fjellet, og Mardøla til Grytten kraftverk i Rauma, mens Eikesdalen mistet mye av naturverdiene knyttet til elvene og fossene, og heller ikke har fått samme del i den økonomiske veksten. Det er mange paradoks i denne historien som jeg kjenner godt igjen, for eksempel det at lokalbefolkningen både ønsker fordelene med utvikling og vekst for lokalsamfunnet, men samtidig gremmes over ødeleggelsene i naturen.

 

Akkurat som i «Bienes historie» forventer vi at Davids og Signes historie skal knyttes sammen til slutt. Jeg synes avslutningen samler trådene på en riktig elegant måte og byr på et kjærkomment glimt av håp både for Signe og David og Lou.

Del på facebook
Joachim Trier:

Thelma

Thelma

Thelma har nylig flyttet fra det lille hjemstedet på sørvestlandet til Oslo for å studere på universitetet.

Hun er lett å sympatisere med, den litt beskjedne jenta fra bedehusmiljøet, som plutselig skal stå på egne bein i hovedstaden. En dag får hun plutselig et anfall mens hun sitter på lesesalen, og hun får hjelp av en annen student, Anja. Et vennskap utvikler seg mellom dem, selv om de er veldig forskjellige som personer. Anja er utadvendt og utforskende, mens Thelma er ganske forsiktig og tilbaketrukket. Vi forstår raskt at Thelma kommer fra et strengt kristent hjem, og foreldrene hennes framstår som i overkant kontrollerende selv om de også viser mye omsorg for henne. Eller gjør de egentlig det? Thelma får flere av disse anfallene som det er vanskelig å finne en forklaring på, og hun tvinges til å utforske seg selv mentalt. Hva er det egentlig som skjer med henne?

Helt fra den første, illevarslende scenen, er stemningen i filmen ubehagelig, og det blir mørkere og stadig mer forstyrrende etter hvert som vi følger Thelmas innsikt i egne tanker og følelser, og forholdet til foreldrene. Eili Harboe som spiller hovedrollen formidler veldig godt motsetningene i Thelma, det sårbare og sterke, det lyse og mørke. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen gir meg frysninger med sine tolkninger av Thelmas foreldre.

Trier bruker effektfulle visuelle elementer, musikk og symbolikk for å skape en særegen og gjennomført atmosfære. Det blir en spennende kontrast mellom en realistisk, følsom skildring av studentlivets gleder og sorger, vennskap og kjærlighet som skal prøves ut, og en mørk understrøm med skrekkelementer og enkelte overnaturlige innslag. Jeg synes dette fungerer fint i det psykologiske universet filmen skaper. En fascinerende, annerledes og grøssende filmopplevelse!

Del på facebook
Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook
For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Krister Larsen er  elektriker, og det er han stolt av. Han er et ordentlig mannfolk og en jordnær og fornuftig representant for arbeiderklassen, mener han selv. Men nå har han dessverre vært sykemeldt et år med prolaps og ved hjelp av NAV må han finne seg en ny yrkesvei. Og akkurat nå er det aller mest behov for lærere på norskopplæringa for innvandrere. Det går ikke akkurat knirkefritt når tøffe Krister skal integrere seg i et akademisk miljø. På hjemmebane blir det krangling med kona Marianne om en pergola hun vil at han skal bygge i hagen deres. Dessuten må de i møter på skolen om sønnen Andreas, som sliter både sosialt og faglig, og som skolen vil at de skal utrede for ADHD.

Dette er altså Kristers fortelling om seg selv og sitt liv, det tårner seg opp for ham, og han vil både forklare og forsvare seg. Vi får høre om både nære ting og mer samfunnsmessige forhold som Krister har meninger om. Han kommer med treffende observasjoner av menneskene rundt seg, og har en veldig tydelig og særegen stemme som forteller. Men forfatteren lar også Krister avsløre seg selv. Selv om han kan være selvironisk og vil framstå som en som "sier det som det er", er han likevel en upålitelig forteller. Han smører tjukt på noen steder og trekker fra ganske mye når det passer. Men vi gjennomskuer den tøffe fasaden og ser hvor sårbar og utilpass han ofte føler seg, og de mørke sidene han prøver å skjule kommer til syne.

Boka har en litt dyster forside og en pussig tittel, men ikke la det skremme deg! Den er utrolig godt skrevet, her er det driv,energi og mye humor, men også mye klokskap. Særlig om mannsrollen, men vi får også et delvis ømt og delvis kritisk blikk på kvinner og deres gjøren og laden. Krister byr også på en rekke ganske velrettede spark mot akademikere og deres fjas og floskler (i følge Krister). For eksempel når han harselerer over disse lærerne som drar på seminar for å snakke om visjoner og verdier i virksomheten deres, og der de må ha et eget møte på skolen etterpå for å diskutere om det er begrepet "raushet" eller "toleranse" som passer best som kjerneverdi...

Kyrre Andreassen fikk mange gode anmeldelser for boka, som også ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris i 2016.

Del på facebook
Kim Leine:

De søvnløse

De søvnløse

Kim Leine har nok en gang lagt handlingen til Grønland, og denne gangen litt fram i tid. Vi er i 2025 og det er urolige tider med krig på fastlandet i Europa. Klimaendringene har ført til at isen har smeltet og tatt arbeidet fra de lokale fangstfolkene og skapt sosial nød i den lille byen Tasiilaq, der handlingen i romanen foregår i løpet av et døgn. Tasiilaq er en virkelig by, dette er et svært isolert sted som kun er tilgjengelig med båt og helikopter, eventuelt snøskuter eller hundeslede om vinteren. Men byen  er altså en fredelig plett i verden i 2025, urolighetene på fastlandet er bare et urovekkende bakteppe som vi får noen glimt av nå og da.

Det er sykehus i denne lille byen, et bittelite sykehus med ganske få senger. Men det er en viktig institusjon, for det er jo veldig, veldig langt til nærmeste større sykehus. Handlingen kretser rundt ansatte og pasienter på sykehuset, og tittelen på boka henspiller på søvnplagene som mange sliter med her nord om sommeren, når det er lyst hele døgnet. Personene har rikelig med tid til å bekymre seg for seg selv og andre, spekulere over ting de observerer, sette i gang rykter og forsøke å hjelpe til når andre får problemer.

Leine har en helt spesiell skrivemåte, der han lar fortellerstemmen hoppe fra en person til en annen i boka, og dette skjer i situasjoner der disse personene møtes. Plutselig er vi inni en helt ny person og vi får med en gang full innsikt i vedkommendes tanker og følelser, gjerne som en kommentar til møtet med forrige person. Dette er et litterært grep som jeg liker veldig godt, det skaper tempo og gir en dynamikk til fortellingen som holdes ved like gjennom hele boka. Leseren får hele tiden være med der det skjer, samtidig som alle personene får liv og kompleksitet. Forfatteren streifer innom mange typer refleksjoner og følelser hos disse menneskene, så vel som episoder og hele livshistorier. Jeg sier «streifer», for dette er en svært kort roman, som føles som om stoffet har kraft i seg til å fylle flere sider.

Stemninga i boka er på en måte litt vemodig, siden både det lille samfunnet i Tasiilaq og verdenssamfunnet er i en negativ utvikling. Vi vet ikke om det er den store undergangen som nærmer seg, men det ser litt dystert ut. Boka er imidlertid så vital og engasjerende at sidene fyker forbi mens man leser, helt mørkt blir det aldri. Der det er mennesker, er det håp.

Del på facebook
Tom McCarthy:

Spotlight

Spotlight

Noen Oscar-vinnende filmer blir forbausende lite omtalt og blir dessverre mye fortere gjemt og glemt enn de fortjener. Spotlight fikk faktisk  Oscar for beste film og beste originalmanuskript i 2016 (mange som husket det?), og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams var nominert for beste birolle.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser, dette dreier seg om overgrepsskandalene i den katolske kirken, som viste seg å ha enormt omfang etter hvert som sakene ble rullet opp i det ene landet etter det andre. I filmen er vi i startfasen på begynnelsen av 2000-tallet, og vi følger en liten gruppe med gravende journalister i avisen Boston Globe, som skal se nærmere på en sak om en katolsk prest som mistenkes for seksuelle overgrep mot barn. Verken kirken selv eller myndighetene har tatt tak i saken, og avisen har tidligere lagt den bort fordi det var umulig å finne konkrete beviser eller personer som var villige til å snakke. Boston er den amerikanske storbyen som har høyest andel katolikker og kirken er åpenbart en enorm maktfaktor, så dette er mildt sagt sensitivt materiale for pressen å pirke i. Journalistene i Spotlight-redaksjonen møter da også en mur av taushet, bortforklaringer og trusler. Men deres standhaftige og tålmodige arbeid bærer etter hvert frukter, de samler beviser blant annet ved møysommelig gjennomgang av gamle arkiver, og de overtaler ofre til å stå fram med sine historier.

"Spotlight" er nøktern og troverdig i formspråket, her finnes ikke noe utvendig action, men alvoret i saken byr naturlig nok på mye stille drama. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. For at Spotlight-redaksjonen hadde en redaktør som ga dem tid og ressurser til å jobbe i fred med saken, og for at de hadde motet til å konfrontere maktpersonene som dekket over det som hadde foregått. De fikk snøballen til å begynne å rulle, systematiske, alvorlige og omfattende overgrep begått av prester og andre tillitspersoner i den katolske kirken, over mange tiår og i mange land, ble etter hvert avslørt.

Vi får håpe at det fremdeles vil være rom i den etter hvert temmelig nærsynte «klikkbaserte» mediehverdagen for de gode graverne blant journaliststanden, de som kan avsløre de skurkene som er flinkest til å gjemme seg. Denne filmen viser akkurat hvor viktig pressen kan være på sitt beste.

Del på facebook
Janne Stigen Drangsholt:

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winters makeløse mismot

Ingrid Winter har ikke alt på stell. Det er småbarnstid med tidsklemme, logistikkproblemer og yrkesnevroser, ikke at det er fullstendig krise, men det lugger litt både her og der. På hjemmebane har hun heldigvis mannen Bjørnar, som holder trygt i de fleste trådene. Men det blir jo litt dårlig stemning når Ingrid finner drømmehuset, blir skikkelig revet med i budrunden og overskrider maksgrensen deres med nesten en million. Jobbmessig sitter hun som amanuensis i litteraturvitenskap på et kontor på universitetet. Der jobber hun med litt livsfjerne temaer og er omgitt av kolleger hun stadig kommer i krangel med og ledere som plager dem med omorganisering, kuttforslag og den slags.

Midtveis i boka tar det hele litt av når Ingrid ufrivillig må bli med til Russland for å forhandle om en forskningsavtale i samarbeid med universitetet i St. Petersburg. Kulturkollisjonen gir enda en dimensjon til de vittige beskrivelsene av de ulike sosiale situasjonene Ingrid kommer opp i, og håndterer sånn helt passe.

Dette er humoristisk og lettlest, men ikke uten et visst alvor og underliggende kommentarer til det moderne familie- og yrkeslivet i Norge. Ingrid Winter sier ikke alltid de rette tingene til rett tid, det går ofte over stokk og stein når frustrasjon eller bekymringer eller entusiasme løper av gårde med henne. Stadig vekk må hun møte konsekvensene av dette og rydde opp i misforståelser og annet oppstuss hun selv har skapt. Det Ingrid sliter med kan nok stort sett karakteriseres som i-landsproblemer, i den store sammenhengen, men det er jo slik situasjonen er for de fleste av oss. Så vi kjenner oss igjen og føler oss berørt selv om det ikke egentlig er liv som står på spill her.

Det er befriende med en norsk roman som er så vittig og underholdende! Det er en del hendelser som er i overkant absurde og overdrevne, noen kan kanskje synes at Drangsholt drar på litt mye her og der. Men jeg koste meg skikkelig med denne her, og ser fram til neste bok fra Drangsholt – «Winter i verdens rikeste land»

  

Del på facebook
Melding til alle reisende

Jeg hadde ikke lest noe av Liv Køltzow tidligere da jeg begynte på denne boka. Liv Køltzow var en profilert og anerkjent «kvinnesaks-forfatter» på 1970- og 80-tallet, men siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært ganske stille fra henne. Før det sist høst plutselig kom en ny roman, den første på 13 år. Den ble anmeldt i alle de største avisene, og i april ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen for sitt «særlig eminente forfatterskap».

Så da tok jeg med meg denne nye romanen, «Melding til alle reisende», som handler om en kvinnelig forfatter som får Parkinsons sykdom. Tittelen henspiller på den opplevelsen, når man sitter på toget og det kommer melding over høyttaleren at toget må snu på grunn av en teknisk feil, og reisen tar en vending man ikke hadde forutsett. Det går fortsatt framover, men på en annen måte enn før, slik livet preges når man får en livsendrende sykdom. Her er det nok sterke selvbiografiske trekk, siden grunnen til det lange oppholdet i utgivelser fra Køltzow er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinson.

Hovedpersonen er den middelaldrende forfatteren Kaja Baumgarten. Hun har en relativt vellykket forfatterkarriere bak seg, og et litt mislykket ekteskap. Arkitektmannen David er distansert og kald, og klarer ikke å ta Kajas alvorlige diagnose innover seg, han virker bare å bli irritert. Første del av boka er tilbakeblikk på Kajas liv, fra hun som ung jente fra et borgerlig miljø velger å ikke satse på musikken, men derimot litteraturen. Denne delen av boka er som en typisk kunstnerroman, der vi blant annet får være med Kaja til Italia, der hun skriver under pinjetrærne og drikker vin og har dype samtaler med kunstnervenner på cafeer om kveldene. Samtidig som hun etter hvert sliter mer og mer med Parkinson-plagene, stivhet, ufrivillige bevegelser, all slags komplikasjoner og bivirkninger rundt utprøving av forskjellige medisiner. Hun må kjempe for det som er livet hennes, å skape litteratur, og det gjør hun med hele seg. Kaja er ikke en figur som lar seg overvelde av en tung diagnose, hun står på, insisterer på at det fremdeles skal være et liv verdt å leve der framme.

Etter hvert innser hun at det lite givende ekteskapet ikke lar seg redde, og hiver seg ut i en romanse med trailersjåføren Vegard. Han er nærmest hennes rake motsetning, en rufsete fyr fra folkedypet, notorisk blakk og med en dame gående på gress i annenhver flatbygd på indre Østlandet . Et skikkelig mannfolk altså, en forfriskende avveksling fra den nevrotiske og kjølige David. Og i Vegards ganske fargerike erfaringsbakgrunn finner Kaja dessuten masse ny inspirasjon til boka som har gått litt i stå etter som sykdommen har påvirket arbeidsevnen hennes.

Man kunne kanskje frykte at en roman om en middelaldrende forfatter med Parkinson kunne bli litt traurig og trist, preget av de store vanskene det må innebære for et menneske å få en slik sykdom. Men tvert i mot, jeg synes romanen er både lettlest og underholdende, og med passelige doser livsvisdom av ymse slag.

Del på facebook
Anne Sewitsky:

De nærmeste

De nærmeste

Når filmen starter er vi i bryllupet til unge Charlottes beste venninne, og Charlotte holder tale. Der viser hun akkurat litt for mye takknemlighet over at venninnens familie har tatt så varmt i mot henne, det blir litt pinlig der det skinner gjennom at Charlotte har savnet denne nærheten i sin egen familie. Og når hun stjeler arvesmykket som venninnen får i bryllupsgave fra gavebordet, skjønner vi at noe er temmelig galt fatt med Charlotte. Hun har vokst opp med en mor som har vært distansert og egoistisk og ikke klart å få noe nært forhold til datteren. Om faren hører vi lite, Charlotte sier til psykologen at «han drakk», og det er det. Nå ligger han på dødsleiet, og verken Charlotte eller moren klarer å ta situasjonen inn over seg eller snakke om det.

Så dukker plutselig Henrik opp, Charlottes noe eldre halvbror. Han ble forlatt av deres felles mor som barn og Charlotte har ikke møtt ham før. Både Charlotte og Henrik er sterkt preget, nærmest skadet, av oppveksten sin henholdsvis med og uten den følelseskalde moren. De opplever en intens og umiddelbar kontakt som de begge forveksler med forelskelse. Ganske raskt får de et seksuelt forhold, hele situasjonen blir en slags besettende boble der bare de to eksisterer, og der de velger å verken se eller snakke om alle de åpenbart problematiske tingene. Forholdet mellom de to er også veldig ujevnt, der Charlottes usikkerhet og unnvikenhet blir enda mer tydelig stilt opp mot Henriks dominerende, aggressive rolle.

Filmen ble mye omtalt på grunn av de eksplisitte sexscenene mellom halvsøsknene, men den er først og fremst et portrett av en ung kvinne som er grunnleggende utrygg i alle sine nære relasjoner. Charlotte underviser små barn på en danseskole, og det er vondt å se hvordan hun «stjeler» til seg litt nærhet fra småbarna, og ensomheten og misunnelsen hun kjenner på når de løper inn i favnen til sine foreldre etter danseoppvisningen.

Jeg synes dette er en god, sterk film om ensomheten og skammen ved det å leve uten tilstrekkelig omsorg fra de som skulle vært ens nærmeste.

Del på facebook

Åpningstider  sommeren 2018

Mandag 10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av